🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Veneziabiennalen og den kinkige nasjonalstaten

I Veneziabiennalens 60ende utgave mÞter kunstsirkuset sitt eget nasjonalstatsformat i dÞren. Paviljongenes tallrike forsÞk pÄ oppgjÞr med egne historier beveger seg mellom kunstneriske og intellektuelle ytterpunkter, men stiller pÄ sett og vis samme spÞrsmÄl: Hvordan representere et lands identitet nÄr fortidens og nÄtidens skampletter ikke lenger kan ignoreres?

Den nordiske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia

Alt lĂ„ duket for at folkemordet i Gaza skulle ta hovedrollen i Ă„rets Veneziabiennale. FĂžr Ă„pningen hadde ANGA – Art Not Genocide Alliance – samlet inn rundt 24,000 signaturer fra aktĂžrer i kunstbransjen for Ă„ stoppe Israels deltakelseSkribenten har selv skrevet under pĂ„ oppropet., og i lukkede WhatsApp-grupper kokte planene for protester og aksjoner rettet mot okkupantens paviljong. Noe stĂ„hei ble det absolutt, men fokuset pĂ„ situasjonen i Gaza lempet noe da Israels paviljong stengte seg selv. Stuntet – som via en lapp i et vindu krever vĂ„penhvile og frigjĂžring av gisler fĂžr paviljongen kan Ă„pne – var etter sigende ikke klarert med egen stat. Dermed har fokuset skiftet fra Gaza til andre historiske og pĂ„gĂ„ende urettmessigheter: I de nasjonale paviljongene er nemlig oppgjĂžrets time kommet.

I Giardini (biennalens hovedomrĂ„de) viser Brasil verk av urfolkskunstnere, det samme gjĂžr USA og Australia, hvorav sistnevnte vant den prestisjetunge GullĂžven for beste paviljong. Danmark gjĂžr samme grep som 2022-utgavens (nordiske) SĂĄmi pavillion, og har omdĂžpt sitt signalbygg til Kalaallit Nunaat, altsĂ„ GrĂžnland. I paviljongen viser fotokunstner Inuuteq Storch erindringer av eget land, sett gjennom grĂžnlendernes blikk og familialbum. I den nordiske paviljongen viser Lap-See Lam m.fl. en versjon av kantonesisk opera, som skal kommentere pĂ„ “the ‘fiction’ of culture”, og under paviljongens Ă„pningstale proklamerte direktĂžr for Moderna Museet, Gitte Ørskou, at vi mĂ„ dempe vĂ„r “urge to define something as Nordic”. Den britiske paviljongen noen steinkast unna er ogsĂ„ i hast med Ă„ rydde plass til (de)koloniale narrativ, gjennom film- og lydkunstner John Akomfrahs kritiske prosjekt Listening All Night To The Rain. Hva er det som pĂ„gĂ„r?

Den nordiske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den nordiske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
USAs paviljong. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den britiske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den australske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den australske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den dansk-grĂžnlandske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den dansk-grĂžnlandske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
1 / 8

KLANDER OG IRONI

PĂ„ overflaten kan man si at landene bare prĂžver Ă„ vise hvem de faktisk er. De nasjonale paviljongene som lĂžfter frem sine urfolk er ogsĂ„ sitt urfolk, her er det praksiser, epistemologier og hĂ„ndverk med stor integritet som fĂ„r plass. Men det er ikke til Ă„ komme fra at det er noe kinkig med en biennale som stammer direkte fra 1800-tallets verdensutstillingsformat. Landene som har fĂ„tt bygget eget paviljong i nĂ„ fulle Giardini samsvarer godt med globale maktbalanser i fĂžrste halvdel av 1900-tallet. Øvrige nasjonalstater mĂ„ ta til takke med rom i biennalens andre lokasjon Arsenale – eller eksterne, innleide utstillingssteder. Det er altsĂ„ ingen tvil om at paviljongene er statussymboler, der de sitter godt plantet bak billedlig og bokstavelig talt hĂžye porter.

Spesielt klamt blir det nĂ„r dette arkaiske formatet mĂžter moderne verdenspolitikk. I biennalens 60ende utgave har for eksempel Bolivia fĂ„tt husrom i Russlands stedbygde paviljong – ettersom verten av geopolitiske grunner ikke deltar. Etter en kortest mulig glĂžtt pĂ„ utstillingsteksten, hvor Russland blir takket for Ă„ behandle Bolivia som venner og ikke som fremmede, blir besĂžkende presentert med kunstverk og hĂ„ndverkspraksiser som henter inspirasjon fra Ayamara-folkets kosmologiske systemer. Det er her ingen tvil om at urfolkskunsten fungerer som staffasje for relasjonsarbeid langt utenfor Venezias blĂžte vugge, da lĂ„net av paviljongen sammenfalt med avtaler mellom landene om blant annet litiumekstraksjon.

Det er her ingen tvil om at urfolkskunsten fungerer som staffasje for relasjonsarbeid lang utenfor Venezias blÞte vugge, da lÄnet av paviljongen sammenfalt med avtaler mellom landene om blant annet litiumekstraksjon.

Verre skal det bli i den geopolitiske dansen. Ved Nederlands paviljong kan selv den beste sette prudlevinen i halsen, nĂ„r man oppdager at noen har latt provokatĂžrkunstner Renzo Martens komme til roret. Martens, hvis praksis inkluderer usmaklige prosjekter som Enjoy Poverty og White Cube, har med seg det kongolesiske kunstnerkollektivet Cercle d’Art des Travailleurs de Plantation Congolaise (CATPC) i prosjektet. Utstillingen, med tittelen The International Celebration of Blasphemy and The Sacred, er totalt blottet for omtanke og undring: Faktisk er dens innhold er sĂ„ pedantisk og arrogant at man skal jobbe godt for Ă„ finne plass til egne refleksjoner. I tillegg gjennomsyres den av Martens irriterende ironiske distanse, ikke bare mot biennalens hvite kuber og nĂŠrmest spirituelle status i kunstverdenen – men, aner det meg, ogsĂ„ til Nederlands voldelige kolonihistorie i seg selv. Ved siden av godt uttenkte og omsorgsfulle (om enn klumsete) paviljonger som befatter seg med nasjonalstaters kolonihistorie, faller dette prosjektet pĂ„ steingrunn.

Den nederlandske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Fasade av den bolivianske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den bolivianske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
1 / 3

SELVRANSAKELSE MED VERDIGHET

Et positivt tilskudd blant de mange selvransakelsene er det elegante og reflekterte prosjektet Pinacoteca Migrante / Migrant Art Gallery, som er Spanias bidrag i Är. Spansk-peruanske Sandra Gamarra Heshiki er den fÞrste kunstneren med migrantbakgrunn som fÄr Êren av Ä fylle paviljongen, og gjÞr det med slik verdighet, finfÞlelse og samtidsblikk at undertegnede mÄ tÞrke tÄrene. Gjennom godt utfÞrte blandingsteknikker presenterer Heshiki maleri, teori og historie i et presist arkiv. Eksempelvis kan jeg trekke frem en verkserie i utstillingsdelen med tittel Extinction II, hvor nÄ utdÞdde planter er malt sammen med hender i posisjoner vi kjenner igjen fra religiÞs ikonografi. Med subtile grep minner kunstneren oss pÄ at de europeiske kolonistene ikke var naive eventyrere, men bedrev sine forskrudde overtramp med forankring i filosofi og religion, hvor en forkvaklet tilnÊrming til bÄde mennesker og natur var tydelig uttalt.Som Amitav Ghosh beskriver godt i boken The Nutmegs Curse (2021), lesetips!

Med subtile grep minner kunstneren oss pÄ at de europeiske kolonistene ikke var naive eventyrere, men bedrev sine forskrudde overtramp med forankring i filosofi og religion, hvor en forkvaklet tilnÊrming til bÄde mennesker og natur var tydelig uttalt.

Den kanadiske paviljongen fortjener ogsĂ„ anerkjennelse for sin sofistikerte belysning av sammenvevde globale historier. Her har den fransk-kanadiske multikunstneren Kapwani Kiwanga brukt minimalt med materialer – i all hovedsak glassperler – til Ă„ fortelle komplekse narrativ om sosioĂžkonomiske forhold og historisk handel. Installasjonen, som med sine over syv millioner perler strekker seg oppĂ„, utenpĂ„ og inni paviljongen, makter Ă„ si mye til den som vil hĂžre pĂ„. Bravo!

Det er ogsĂ„ forfriskende med nasjonale paviljonger som fĂ„r til Ă„ si noe substansielt og tydelig om egen identitet, selv om koloniale narrativ lusker i skyggene her ogsĂ„. Benin viser eksempelvis en fin og rikt utsmykket paviljong, hvor fire kunstnere utstiller verk knyttet til epistemologisk, Ăžkologisk og samfunnsmessig fragilitet gjennom Gáșčláșčdáșč, en filosofi hos Yoruba-folket som omfavner det sarte. Midt i rommet oser en installasjon av brukte bensinkanner av aktivist og kunstner Romuald HazoumĂš. Installasjonen inviterer inn, og kannene avslĂžrer sine stille gap med intensitet og tyngde, godt hjulpet av intens dunst av svart gull. Jeg lytter gjerne.

Den spanske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den spanske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den spanske paviljongen. Foto: Matteo de Mayda / La Biennale di Venezia
Den canadiske paviljongen. Foto: Marco Zorzanello / La Biennale di Venezia
Kunstner Romuald HazoumĂš foran sitt verk i den beninske paviljongen. Foto: Andrea AvezzĂč / La Biennale di Venezia
Den beninske paviljongen. Foto: Andrea AvezzĂč / La Biennale di Venezia
Den beninske paviljongen. Foto: Andrea AvezzĂč / La Biennale di Venezia
1 / 7

BRENNHETT FORMAT?

SpÞrsmÄl om hva en nasjon er og hvem som hÞrer den til blir altsÄ ikke forlÞst i den 60ende utgaven av Veneziabiennalen, men forkludres heller til. Og godt er det. For hva med kunstnere og folkegrupper som ikke anerkjennes som eller tilhÞrer en nasjon? Tidligere nevnte Art Not Genocide Pavilion tok for eksempel sitt navn pÄ alvor, og avholdt aksjonene The Palestinian Pavilion og Palestinian Art in the Streets i Venezias offentlige rom under Ärets utgave. Her belyste de palestinske kunstnere som etter dagens format i beste fall kan hÄpe pÄ en plass i biennalens kuraterte, ikke-nasjonale hovedutstilling (hvis samlende potensiale ikke mÄ undervurderes). Det vil bli interessant Ä fÞlge med pÄ hvilke intervensjoner og kampanjer som kommer fra biennalens ekskluderte kunstnere fremover, og i hvilke format.

OgsĂ„ de ironisk eller oppriktig angrende statene har mye Ă„ baske med fremover. Eksempler som Ă„rets dansk-grĂžnlandske navnegrep kan virke hederlige, men faktum er at GrĂžnland fortsatt er en av verdens siste gjenvĂŠrende kolonier (!). Det er nettopp denne dissonansen mellom det landene viser, og det de faktisk utĂžver, mot sitt urfolk, sin natur, eller andre land og folkegrupper, som gjĂžr at budskapene fĂ„r en bismak, tross kunstner og kurators harde arbeid. Klart, Veneziabiennalen kan vĂŠre en arena for Ă„ sette sine nasjonale, intellektualiserte selvransakelser pĂ„ pidestall – men hva sĂ„?

Klart, Veneziabiennalen kan vĂŠre en arena for Ă„ sette sine nasjonale, intellektualiserte selvransakelser pĂ„ pidestall – men hva sĂ„?

Det presserende spĂžrsmĂ„let er derfor om biennalens nasjonalstatsorienterte paviljongformat er utdatert, eller om den er mer brennhet enn noen gang fĂžr. En ting er i alle fall klart: Nasjonale identiteter – hva de er, hvem som tjener pĂ„ dem, hvilke grupper og aktĂžrer som fĂ„r bevege dem og representere dem – er potent nok som kunstnerisk materiale til Ă„ fylle Venezia mangfoldige biennaler fremover.

Sofie B. Ringstad (f. 1992) er en Stavanger-basert kurator og skribent. Hun har lang fartstid som manager i musikkfeltet, og konsulterer kunstnere og institusjoner i skjĂŠringspunktet mellom visuell og tidsbasert kunst. Sofie tok mastergrad i Spatial Strategies under Dr. Bonaventure Ndikung ved Weißensee Kunsthochschule i Berlin, og er for tiden engasjert som kurator for KORO, blant annet pĂ„ Nye SUS. Hun er ogsĂ„ vikarierende redaktĂžr og daglig leder for CAS.