Screen City â Moving Image Festival presented an expanded cinematic experience about Labour â in Stavanger, Norway Oct. 15â18th. Screen City Festival launched with projected interventions throughout Stavanger by enlightening the streets with stories from our past and current industrial culture. CAS Editor Astrid Helen Windingstad reviewed the festival.
"As they have mediated our engagement with the world, with others, and with ourselves, cinematic and electronic technologies have transformed us so that we currently see, sense, and make sense of ourselves quite other than we were before them."
âVivian Sobchack, The Scene of the Screen.
Endelig! I Ă„r fikk jeg anledning til Ă„ delta pĂ„ flere av de spennende arrangementene som sto i programmet til Screen City Festival 2015. Denne oktober-festivalen har jeg hatt lyst til Ă„ fĂ„ med meg siden fĂžrste gang den gikk av stabelen en kald hĂžstkveld i 2013. I lĂžpet av en langhelg inviterte Screen City i Ă„r til forskjellige typer arrangementer, og kunstverk av varierende art spredt rundt i byrommet, nĂŠrmere bestemt Ăstre bydel i Stavanger. Festivalen bĂžd pĂ„ performancer, kunstnersamtaler, djâer, og en ute-kino ved Badedammen. Screen City presenterer bevegelige bilder i det offentlige rom som inngĂ„r i et forhold med arkitektur og lyd. I festivalens egen katalog stĂ„r det at festivalens format utvider grensen knyttet til den cinematiske opplevelsen. Videre stĂ„r det at programmet i Ă„r tar utgangspunkt i det post-industrielle klima i Europa i dag, og hvordan de industrielle forandringene pĂ„virker arkitekturen og det sosiale rom. Dette danner en bakgrunn for screening pĂ„ bygninger som allerede har en historie, og er med pĂ„ Ă„ redefinere eller stille spĂžrsmĂ„l ved bygninger som objekt, og pĂ„ den mĂ„ten forsĂžker Ă„ transformere dem til subjekt.
Skjerm-mediert visning av kunst har eksistert lenge. Lenge fÞr fotografiet eller bevegelige bilder. Camera Obscura, skyggeshow og magiske lanterneprojeksjoner er bare noen eksempler pÄ skjermbasert visning av forskjellig slag. PÄ 1500-tallet beskrev den italienske teoretikeren Leon Battista Alberti lerretet som et vindu som Äpner et rom utover sine rammer. Dette tatt i betraktning er dagens skjermbaserte kunst bare nok et kapittel i en lang tradisjon innen kunstproduksjon. Historisk sett skjer det et skifte pÄ midten av 1960-tallet nÄr massemediaskjermer som fjernsynet fÄr plass i kunstverk eller installasjoner. Man ser en utbredt eksperimentering av kunst i et forhold til teknologisk media og visualisering. Installasjonsbegrepet er viktig i denne sammenheng fordi installasjoner er skulpturelle miljÞer som inviterer til deltakelse. Betrakter tilbys en erfaring i utstillingsrommet som tar opp i seg forskjellige objekter som en del av kunstverket. Disse delene av kunstverket er ment Ä erfares som et aktivt rom, heller enn et (eller flere) objekt. PÄ den mÄte avslÞrer de seg selv i en tidsmessighet, i stedet for Ä avslÞre seg som et komplett kunstverk hvor alt er synlig pÄ en gang. Det er spesielt virkningsfullt Ä ta i bruk mediaskjermer i installasjoner som skulpturell utforsking for Ä skape en tiltenkt stemning, og som et mÞte mellom kropper og skjermer over tid, og i en stÞrre romlig sammenheng. Slik kan en ny mÄte Ä betrakte pÄ oppstÄ. I dag ser man en eksperimentering med bruk av skjermer i bred forstand i samtidskunsten.
Lydbilde
Jeg ankom festivalen til fredagens kveldsprogram som ble startet av kunstnerne Dan Gregor og Michal Pustejovsky. Deres audiovisuelle installasjon forandret fasaden pÄ Stavanger Konserthus. Med abstrakte elementer som ligner bÞlger ble installasjonen knyttet til konserthusets geografiske sted ved sjÞkanten, og den aktiviserte fasaden skapte en illusjon om et annet rom. Inne i konserthusets orkestersal Fartein Valen ble det arrangert Orgelnatt. Komponist Nils Henrik Asheim hadde invitert med seg blant annet de tsjekkiske og slovakiske video- og lydkunstnerne Pjoni og Jan Sicko. Disse kunstnerne stilte med sitt audiovisuelle prosjekt XYZ. Abstrakte lyselementer ble projisert pÄ mange smale lerret som hang fra taket inne i salen. Lyselementene beveget seg kontinuerlig oppover pÄ de lange lerretene, mens de skiftet lengde og tykkelse etter tone. MÞrke, lange toner frembragte brede, lange former, mens lysere lyder produserte tynne sÞyler av lys. Samspillet mellom de abstrakte lyselementene, rÄ digital lyd og organisk orgelspill skapte en synergi som gjorde meg oppmerksom pÄ lydens egenart. Orgelet gikk ut over sine grenser sett i forhold til hva jeg har hÞrt av orgelmusikk tidligere. Med sin atonalitet ble egenarten til bÄde orgellyden og den digitale lyden tydelig, og sammen skapte de en meget vellykket og passende synergi i Fartein Valen.
PĂ„ den andre siden av VĂ„gen var festivalens hovedkvarter, Rogaland kunstsenter, en naturlig plass Ă„ begynne nĂ„r man skulle utforske programmet i Ăstre bydel. Her var det 35-mm filmen Time as perspective av Berlin-baserte Rosa Barba som ble vist. Det fĂžrste man sĂ„ da man entret gallerirommet var ikke skjermen, men fremviseren og metervis med 35-mm film pĂ„ rull. Fremviseren var Ă„pen, pĂ„ den mĂ„ten at man kunne se cellulosefilmens reise fra filmrullen forbi lyskilden og tilbake pĂ„ rullen. Lyden av denne prosessen var nesten like hĂžy som lydsporet til filmen, noe som trakk min oppmerksomhet mot selve projektoren og filmmediet. Selve filmen viser oljepumpenes mekaniske og repeterende bevegelser i en Texas-Ăžrken som kan oppleves bĂ„de meditativt og politisk, men et naturlig fokus her ble verkets medium.
(Arbeids)rytme
Ved inngangen til Rogaland Kunstsenter, pÄ utsiden, ble Beathe RÞnnings verk Meditations on Works III vist. Skjermen viste arbeidsprosessen til forskjellige yrker som en slakter, to baristaer og en butikkmedarbeider. Den meditative koreograferingen som kroppen selv utfÞrer i sitt rutinebaserte arbeid fremheves i dette verket, det finnes en fin rytme i filmen. Den er poetisk pÄ den mÄten at man blir ydmyk av den skjÞnnheten som kommer frem i hverdagsarbeidet. Men verket klarte ikke Ä overbevise meg helt fordi avstanden ble for stor, verket ble vist flere meter opp fra bakken pÄ fasaden til kunstsenteret, og teksten som rullet over hele skjermen var for meg med pÄ Ä Þke avstand i stedet for Ä skape nÊrhet til kroppens bevegelser i arbeid.
Ferden gikk herfra videre gjennom Pedersgata. Gaten har fÄtt sitt navn etter Petrikirken pÄ Nytorget, og bestÄr stort sett av trehusbebyggelse som ble bygget for Ä huse arbeidere pÄ 1800-tallet. PÄ vinduet til et av disse trehusene projisertes de tyske kunstnerne Antje Ehmann og Harun Farockis videoverk Labour in a single shot. Dette verket bestÄr av flere enkelttakninger av mennesker i arbeid som hver varer i ett par minutter. Verket viser mennesker fra hele verden og flere samfunnslag som gjennomfÞrer sine arbeidsoppgaver. I Stavanger ble filmene projisert pÄ et forlatt butikkvindu. Man fÄr her den nÊrheten til verket som jeg savnet med RÞnnings verk pÄ Rogaland Kunstsenter. Det er bÄde verket i seg selv, og rammen for visningen som gjÞr at man kommer tettere inn pÄ menneskene i arbeid. Man kan stÄ pÄ kloss hold i Pedersgata med arbeiderne i verket og deres rutinearbeid. Men visningsvalget hadde ogsÄ en bakside. Det ble mange forstyrrende element pÄ gata, om man sto pÄ fortauet sto man for nÊre, sto man pÄ andre siden av veien ble det for mange biler og forbipasserende. Jeg ble litt utilpass og gikk videre.
I enden av Pedersgata sÄ jeg etter den mobile skulpturen til de tsjekkiske kunstnerne Matej Al-Ali og Thomås Moravec som det sto i programmet at skulle befinne seg i omrÄdet. Etter hvert ble jeg ganske irritert etter Ä ha trasket opp og ned alle sidegatene uten resultat. Jeg gikk i retning Ryfylkegaten hvor det sto en lastebilhenger parkert utenfor Mathallen. Denne huset den norske kunstneren Knut à sdams Mobil Egress. Den 41 min lange filmen, eller kinoinstallasjonen, har et narrativ som utspiller seg pÄ en bensinstasjon i Oslo. Filmen skildrer hverdagen til en ung jente som jobber pÄ bunnen av olje-Norges hierarki, og hvordan det pÄvirker henne. Mot slutten av filmen, som gjÞr en fin og troverdig skildring av arbeid nederst pÄ oljerangstigen, begynte jeg Ä tenke pÄ MatÚj Al-Ali og Thomas Moravec verk som jeg ikke fant, ble rastlÞs, og sÄ fort filmen var ferdig gikk jeg tilbake til siloene i enden av Pedersgata.
Lys og bevegelse
Siloene i SvanevigÄ var blitt opplyst for anledningen, og de uendelig hÞye siloene viste seg dermed som en av de flotteste minimalistiske skulpturene jeg har sett. De er utrolig vakre i bÄde form og farge, hvite, lange, og smale. Med denne belysningen sÄ jeg siloene pÄ en helt annen mÄte enn slik jeg har sett dem fra stuevinduet mitt hver dag i Ätte Är. FÞr, som et kjennetegn pÄ Stavanger Þst. NÄ, som en utrolig sexy skulptur.
Men hvor ble det av den mobile skulpturen? Jeg mistet motet og rettet nesen mot Tou Scene hvor den britiske kunstneren Greg Pope skulle gjĂžre en performance. I det jeg rundet hjĂžrnet kom det fire personer skyvende pĂ„ noe som pĂ„ avstand sĂ„ ut som en skjerm â den mobile skulpturen! Denne viste seg Ă„ bestĂ„ av to skjermer som er vendt bort fra hverandre, med en lang âkroppâ. Det som ble vist pĂ„ skjermene var sĂ„pass abstrakt at det er vanskelig Ă„ beskrive, men jeg fikk en fĂžlelse av at det var bilder fra industribygninger â de har denne tomheten med seg man ofte finner i forlatte byomrĂ„der. De fire skikkelsene skjĂžv, stanset, sprang rundt skulpturen, la seg ned pĂ„ bakken, reiste seg igjen og skjĂžv skulpturen videre gjennom Stavangers gater. Det hele var en performance i seg selv. En klar referanse til verket er Nam Jung Paiks bruk av skjermer som skulpturelle elementer og del av perfomancer pĂ„ 1960-tallet. Paik er en av dem som bidro til et historisk skifte i forholdet mellom kunst og teknologi. Han var del av "The Cinematic Avant-Garde," en bevegelse for uavhengig filmpraksis pĂ„ 1960- og 1970-tallet i USA. Denne bevegelsen kan sees som et bakteppe for Nam Jung Paiks engasjement med ulike kunstneriske miljĂžer i New York, og hans undersĂžkelser av elektronisk image gjennom video pĂ„ denne tiden. Paik ga videobildet forskjellige formelle konfigurasjoner, og dermed fĂ„r man en helt ny dimensjon av skulpturer, og ikke minst parametere for installasjonskunst. Ă benytte skjermer og lys pĂ„ den mĂ„ten som Matej Al-Ali og ThomĂĄs Moravec gjorde med sin mobile skulptur gjorde at jeg sĂ„ omrĂ„det i enden av Pedersgata fra et annet perspektiv enn det daglige.
Entusiastisk etter Ä ha oppdaget dette bidraget til festivalen kunne jeg gÄ videre til Tou Scene og Greg Popes performance. Pope hadde med seg to tsjekkiske lydkunstnere, Veronika Vlkovå og Katerina Koutnå. Pope klipper, monterer og skraper Super 8 film live, noe som resulterer i de vakreste bilder. Han hansker med lyset pÄ en eksepsjonell mÄte, og skaper en stofflighet i bildene som er sjelden. Sammen med lyden av stein og luft skapes et mÞte med disse elementer som oppleves som en perfekt symbiose.
Ny kinoopplevelse
SĂžndag og siste festivaldag var det duket for utekino pĂ„ den ene veggen til en nedlagt hermetikkfabrikk i Badehusgata. PĂ„ programmet sto Harun Farockis Workers leaving the Factory og Katharina Gruzeis Workers leaving the Factory (again). Begge inspirert av LumiĂ©re-brĂždrenes fĂžrste film âLa sortie de lâusine LumiĂ©re ĂĄ Lyonâ. Farockis analyse av denne filmsnutten viser til de mange andre filmscenene opp gjennom Ă„rene av arbeidere som forlater fabrikken hvor de jobber. Alle scener skaper den samme stemningen av mennesker som er pĂ„ vei til noe. Gruzeis film viser ogsĂ„ tilsynelatende arbeidere som forlater arbeidsplassen sin, men dette foregĂ„r inne i en korridor hvor fokuset settes pĂ„ blinkende lysstoffrĂžr og hĂžy lyd, samt mennesker pĂ„ vei gjennom korridoren. SpĂžrsmĂ„let om hvor alle disse menneskene skal dukker selvfĂžlgelig opp. Mer enn noe annet skapte disse to filmene en stemning i byrommet der de ble projisert pĂ„ et nedlagt fabrikklokale i et gammelt industriomrĂ„de i Stavanger. Man kunne ikke unngĂ„ Ă„ bli bevisst byrommet og dets historie. Men det kan virke som filmene ikke nĂ„dde publikum. Under visningene var det fĂ„ folk tilstede, og det var flere som gikk underveis.
Det er ingen tvil om at Screen City Festivals tredje utgave holder et hĂžyt internasjonalt nivĂ„ med anerkjente kunstnere som Harun Farocki, Antje Ehmann, Knut Ă sdam, Ane Hjort Guttu, Rosa Barba og Katharina Gruzei. Flere av disse deltok pĂ„ Ă„rets Venezia-biennale. Kvaliteten pĂ„ mange av enkeltverkene holder hĂžy standard. Tematisk fungerer verkene bra sammen, men det ble noe monotont og kjedelig med alle disse arbeiderene, som vi enten sĂ„ i arbeid eller pĂ„ vei bort fra arbeid. Festivalens post-industrielle tema var i utgangspunktet med pĂ„ Ă„ gjĂžre festivalen tilgjengelig for et bredt publikum, men ironisk nok er denne festivalen ikke like tilgjengelig for alle som man skulle tro. Ăstre bydel har en industrihistorie som mange kjenner til, men jeg fikk ikke inntrykk av at festivalen nĂ„dde ut til et bredt publikum av den grunn. Det er nok flere Ă„rsaker til det. En grunn kan vĂŠre forventingen om Ă„ forholde seg passiv til en historie eller et narrativ i mĂžtet med filmkunst. Denne forventningen er noe jeg opplever er sterkt tilstede hos gjennomsnittspublikumet. En annen grunn kan vĂŠre at de fleste som ferdes i byen har tilgang til den, men det var vanskelig Ă„ finne noen av verkene og det finnes mange forstyrrende elementer i byrommet.
Kunst i det offentlige rom kan ha en gjensidig pÄvirkningskraft. Kunsten kan forstyrre det sosiale rom, og det sosiale rom kan forstyrre kunsten. Dette fÞrer med seg fordeler og ulemper. Noen av enkeltverkene som ble vist under Screen City blir slik pÄvirket negativt, men fÄr et positivt utslag for festivalen som helhet fordi den aktiviserer oss som betraktere. For meg var det de abstrakte elementene som gjorde mest inntrykk under festivalen. Elementer som lydbilde, lys, rytme og bevegelse fungerte pÄ sitt beste som en harmonisk interaksjon pÄ tvers av de forskjellige arbeidene gjennom hele festivalen. Konteksten gjÞr denne festivalen spesielt interessant nettopp fordi den foregÄr i det offentlige rom og forholder seg til byens historie.
âCinema is occuring when one looks at screens, not through them.â proklamerte Paul Sharits i 1974. Kunsthistoriker Rosalind Krauss har argumentert for at Sharits verk markerer et vendepunkt i filmhistorien med Ă„ integrere et virkelig fysisk miljĂž, og at betrakteren pĂ„ den mĂ„ten erfarer de parallelle planene mellom skjerm og projektor. Man kan se Screen City-festivalen med flere forskjellige briller for Ă„ forstĂ„ den cinematiske erfaringen. Eksempelvis som formalisten med et fokus pĂ„ bilderammen og selve skjermen, man kan som realisten se gjennom et vindu til en annen virkelighet, eller man kan som poststrukturalisten se skjermen som et speil. Men det er en ting disse betraktningsmĂ„tene ikke fanger opp, nemlig dynamikken i aktiv betraktning som gjĂžr at bĂ„de verket og betrakteren blir aktive betraktende subjekter, ikke statiske objekt. Screen City demonstrerer dette pĂ„ en veldig fin, dog en noe indirekte mĂ„te ved at den foregĂ„r i det offentlige rom. For meg utvider Screen City grensen knyttet til den cinematiske opplevelsen ved Ă„ inngĂ„ i et forhold, ikke bare til lyd og arkitektur, men ogsĂ„ til meg selv.
Kritiker Mona Louise Dysvik MÞrk har besÞkt Hertervigs hemmeligheter, en ny utstilling for barn og unge pÄ Stavanger kunstmuseum. Her knaker det i gamle trestammer, en flue surrer og det surkler i myren. Et 150 Är gammelt maleri skal vekkes til live gjennom teknologi. Blir det dermed mer tilgjengelig for de smÄ?
Artist and interior architect Maike Statz recently visited Stavanger to view the exhibition Nnena Kalu: Creations of Care, currently on view at Kunsthall Stavanger through August 3, 2025. Kalu, a recent Turner Prize nominee, creates large scale sculptures and drawings through repetitive and expressive gestures combined with careful attention to detail. In the below text, Statz reflects on Kalu's work in relation to practices of care, space-making, and accessibility within art institutions.
Matt Bryans bruker kunsten som en spirituell og Þkologisk praksis, som gir dÞde trÊr nytt liv i utstillingsrommet. Utstillingen "Whorls" pÄ Bryne Kunstforening lar betrakteren oppnÄ fordypning og refleksjon rundt naturens former og detaljerikdom, men det mangler noe: en mer sanselig innsikt i den utfÞrlige og tidkrevende prosessen som ligger bak verkene.