🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Meningen med kunsten til, av og for alle

For Ă„ kontekstualisere mine tanker rundt en utstilling, skrev jeg i mitt forrige essay for CAS litt om det Ă„ ta valg og om den underliggende fĂžlelsen av meningstap i tilvĂŠrelsen. Det er enkelt Ă„ slenge rundt seg med slike forholdsvis abstrakte begreper, som om det Ă„penbart hersker konsensus rundt betydningen. Det kan derfor noen ganger vĂŠre nĂždvending Ă„ spole tilbake og se pĂ„ historien bak. Jeg ble nylig pĂ„minnet om dette da jeg kastet ut nettopp begrepet ”meningstap” i et forsĂžk pĂ„ Ă„ forklare en betraktning angĂ„ende kunst, Stavanger og byens fremtid til en av mine juristvenner. Den umiddelbare responsen var ganske tydelig – dette mĂ„tte jeg utdype og presisere. Hva mente jeg egentlig?

Jo Baer - Korean, 1963, and Korean, 1962. Oil on canvas. Wikimedia Commons.

MeningslĂžs kunst, eller kanskje bare kunst uten mening?

Jeg begynte med moderniteten. Eller egentlig middelalderen, ettersom tilvÊrelsen hadde en helt klar mening den gang: nemlig Gud, kort sagt. Men deretter fant jeg det relevant Ä gÄ helt tilbake til antikken ettersom vi frem til 500-tallet trodde at jorden var flat. Og selv om ideen om at jorden kretser om solen, og ikke omvendt, ogsÄ ble fremmet av datidens grekere, var det ikke fÞr i renessansen at dette verdenssynet, om at jorden stod i sentrum, for alvor ble utfordret. I lang tid trodde vi altsÄ at jorden og menneskene var universets midtpunkt, og frem til den tid utgjorde vÄr eksistens nÊrmest selve inkarnasjonen av mening. Vi var skapt av en Gud og gitt et sted hvor alt, bokstavelig talt, kretset om oss. I kjÞlvannet av modernitetens fremvekst pÄ 1700-tallet, og dens banebrytende vitenskapelige oppdagelser, oppstod nye mÄter Ä oppfatte verden pÄ. Vi fikk forlÞsende innsikt som presset frem ideen om individet kontra kollektivet, og dermed oppstod en fÞlelse av et meningstap. Etter tapet av Gud var ikke hensikten ved tilvÊrelsen like Äpenbar lenger. Det ble opp til hver enkelt Ä tolke grunnlaget for egen eksistens, samt fylle den med mening.

Giotto di Bondone - Lamentation of Christ. In the Scrovegni Chapel, betw. 1304-1306

I dette innledende og noksĂ„ springende resonnementet jeg fremla for juristen, innsĂ„ jeg bĂ„de hvor enkelt, men samtidig fullstendig uhĂ„ndterlig, meningstapsbegrepet er. Denne kollektive fĂžlelsen av manglende mening er jo like subjektiv som alt annet – som eksempelvis hvorvidt kunsten fremdeles har en mening, og hva den i sĂ„ fall mĂ„tte vĂŠre.

PĂ„ samme mĂ„te som tilvĂŠrelsen, pĂ„stĂ„s ogsĂ„ kunsten Ă„ ha lidd et meningstap. Modernitetens nye mĂ„te Ă„ fortolke verden pĂ„ kom etterhvert uunngĂ„elig til uttrykk i kunsten. I siste halvdel av 1800-tallet skred den modernistiske kunsten gradvis frem og gjennomfĂžrte flere brudd med datidens formale konvensjoner pĂ„ sin vei. Kunsten hadde tidligere hatt en direkte og avklart hensikt, enten det var Ă„ hylle gudene pĂ„ ulike mĂ„ter, formidle Guds budskap til analfabeter, eller simpelthen Ă„ gjengi virkeligheten sĂ„ godt som overhodet mulig. Men nĂ„ tok kunsten tak i sine egne eksistensvilkĂ„r og etablerte sin egen autonomi. Et viktig verk i startgropen av denne utviklingen var Edouard Manets ”skandalĂžse” maleri Olympia fra 1863. Verket var skandalĂžst motivmessig, fordi den portretterte nakne kvinnen med sitt utfordrende blikk ikke var fremstilt som kjĂŠrlighetsgudinne eller nymfe, men gjengitt, og gjenkjennelig, som en prostituert. Teknikken vekket ogsĂ„ forargelse i det gode selskap, med sine brede penselstrĂžk og flate uttrykk. Dette verket anses som et kunsthistorisk vendepunkt, og fra sĂŠrlig begynnelsen av 1900-tallet brĂžt stadig flere kunstnere med den rĂ„dende takt og tone innen malerkunsten. Picassos radikale perspektivfjerning og -forskyving er velkjent for de fleste. Gjennom en rekke pĂ„fĂžlgende banebrytende kunstverk – surrealistiske, futuristiske, abstrakte og konseptuelle, har kunsten fra den gang da og frem til i dag, gradvis flyttet seg fra det konkrete og tydelige til et mer diffust, ofte teoretisk, og gjerne assosiasjonspreget sted.

I februar arrangerte Rogaland Kunstsenter et foredrag med kurator Tirdad Zolghadr, hvor han fra innsiden av kunstfeltet pekte pĂ„ problematiske aspekter ved samtidskunsten. Selv dem som skulle ha best forutsetninger for Ă„ dekode kunsten kan mĂžte pĂ„ problemer. FravĂŠret av kontekst fĂ„r skylden, og i famlende forsĂžk pĂ„ Ă„ forklare kunsten bĂ„de for en selv og for andre, tyr man til begreper som skildrer denne udefinerbarheten man kan merke i mĂžte med verket – tvetydighet, ambivalens... meningstap? Begreper som i seg selv kan vĂŠre vanskelige Ă„ fĂ„ ordentlig tak pĂ„. Denne situasjonen kan gjĂžre det enklere for mange, kanskje sĂŠrlig dem som stĂ„r litt pĂ„ utsiden av kunstsfĂŠren, Ă„ bĂ„de like og forsvare den sĂ„kalt tilgjengelige kunsten – kunst som har et tydelig budskap, eller som ganske enkelt er estetisk tiltalende. Det samme gjelder for andre visuelle uttrykk som verken oppleves som ekskluderende, forvirrende eller som fremstĂ„r som innholdsmessig ”meningslĂžse”.

Edouard Manet - Olympia, 1863. Wikimedia Commons

Kunstbyen Stavanger

Den subjektive faktoren, som blir sĂ„ tydelig i diskusjoner om meningen med tilvĂŠrelsen, gjĂžr seg ogsĂ„ gjeldende i samtaler om kunst. Subjektivitet blir ofte holdt frem som argument nĂ„r man snakker om det Ă„ bedĂžmme god og dĂ„rlig kunst. Anklager om elitisme fĂžlger snart etter nĂ„r noen hevder at de har bedre forutsetninger for Ă„ felle smaksdommer enn andre. Det kan fort bli sĂ„rt, personlig og ubehagelig nĂ„r noen implisitt kritiserer andres smak gjennom en faglig begrunnelse – en begrunnelse som i seg selv kan vĂŠre vanskelig Ă„ forstĂ„ pĂ„ grunn av sin kompleksitet. Det finnes ikke et kjapt og enkelt svar her og enhver som har forsĂžkt, vet at man ikke kan gi en fullverdig forklaring uten Ă„ gjennomgĂ„ store deler av kunsthistorien, kunstutdanningssystemet, hvordan kunstmarkedet fungerer (og hvem forstĂ„r nĂ„ egentlig det?) og sĂ„ videre. Å gjĂžre rede for hvorfor det Ă„ synes at et verk er fint eller kult ikke er ensbetydende med at det er godt, kan derfor bli en omfattende affĂŠre. Denne runddansen kjenner vi godt til og med jevne mellomrom aktualiseres den igjen.

Et par dager fÞr Nuart, Stavangers Ärlige gatekunstfestival, Äpnet i september 2016 publiserte NRK en artikkel hvor kunstkritiker Sigrun Hodne og kunstner Natasja Askelund kritiserte festivalen og gatekunsten for Ä ha blitt kjedelig og kommersiell. De mente ogsÄ at festivalen blir brukt av kommunen til Ä dekke over dÄrlige byrom og arkitektur. Selv om artikkelens publiseringsdato scoret hÞyt pÄ aktualitetsbarometeret, tilsa i alle fall mitt indre moralske kompass at den var litt ufin rent timing-messig. Det er kjipt Ä fÄ en flengende kritikk to dager fÞr Äpning, noe Nuart selv kommenterte i sin respons i Stavanger Aftenblad torsdag 6.oktober, fÞrt i pennen av kunstnerisk leder og grunnlegger Martyn Reed og daglig leder James Finuncane. Men dersom man ser bort ifra fornÊrmende formuleringer og indignert respons, etterlyste Hodne og Askelund i all hovedsak mer varierte kunstuttrykk i byens uterom. De Þnsker seg et mangfold og jeg kan ikke gjÞre annet enn Ä nikke bifallende.

Nuart har gjennom de siste Ă„rene oppnĂ„dd en sterk visuell tilstedevĂŠrelse i byen. Hvert Ă„r fylles gater, smug og tomme vegger med nye fargerike verk i regi av Nuart og et hundretalls mennesker deltar pĂ„ arrangerte byvandringer for Ă„ se kunsten. Flere av de gamle verkene stĂ„r igjen fra tidligere Ă„r, og gradvis har byens uterom blitt preget av nettopp dette kunstuttrykket. Som resultat av festivalens sekstenĂ„rige livslĂžp har majoriteten av byens innbyggere trykket gatekunst til sitt bryst – den er bĂ„de tydelig og tilgjengelig, og oppleves derfor som inkluderende – og tja, kanskje som kunst for alle?

De positive virkningene har vĂŠrt mange – gatekunsten har rettet oppmerksomheten mot, og bidratt til Ă„ skape liv i omrĂ„der av byen som har vĂŠrt nĂŠrmest forlatte tidligere. Nuart har ogsĂ„ hjulpet til med Ă„ sette Stavanger pĂ„ kartet som noe annet enn en oljeby, og fĂ„tt flere til Ă„ Ă„pne Ăžynene for en kultur som de kanskje tidligere kun assosierte med vandalisme og kriminalitet. Videre er det flere som synes det er et stort pluss at man ikke trenger Ă„ gĂ„ inn pĂ„ museer og gallerier for Ă„ kunne oppleve kunst.

Det er likevel viktig Ä kunne snakke om hvilke andre konsekvenser denne betydelige mengden gatekunst kan ha for vÄrt sosiale samfunn. Gir det eksempelvis byen en identitet den er fortrolig med? Og gÄr det eventuelt pÄ bekostning av noe? Ønsker Stavanger fremdeles Ä bli oppfattet som en kulturby, snart ni Är etter kulturbyÄret, og er et mangfoldig kunst- og kulturliv i sÄ fall fortsatt en del av visjonen? For Ä kunne ta kloke valg som fungerer pÄ lang sikt er det viktig Ä stoppe opp, ta aktiv stilling til spÞrsmÄl som dette og samtidig stille en hel del andre, slik at vi kan ta gjennomtenkte valg i forhold til hva vi vil oppnÄ som by. Og i nettopp denne selvransakingsprosessen er det viktig Ä vÊre klar over at mye gatekunst i en by ikke er ensbetydende med Ä verken vÊre, eller Ä bli oppfattet av omverdenen som, en kunstby.

SpY - Alive, Nuart 2016. Photo by Brian Tallman, courtesy of Nuart Festival.

En spade er en spade er en spade, eller?

Det kan med andre ord vĂŠre nyttig Ă„ holde styr pĂ„ de ulike kunstformkategoriene nĂ„r man omtaler kunst, for en spade er vitterlig ikke alltid en spade i dette tilfellet. Begrepet kunst er et paraplybegrep som inkluderer mange slags kunstformer, fra dans og teater, til billedkunst, arkitektur, performance, musikk, og ja – ogsĂ„ gatekunst. Det kan vĂŠre greit Ă„ vĂŠre tydelig omkring hva man snakker om, og vĂŠre klar over hvilke mĂ„ter denne skiller seg fra mange andre kunstneriske uttrykk, bĂ„de historisk, innholdsmessig og hva den bidrar med til samfunnet. Gatekunsten eksempelvis, er jo bare ett uttrykk i et helt hav av andre, hvor alle har noe eget Ă„ tilfĂžre – mye av Ă©n ting dekker ikke opp for mangelen pĂ„ noe annet.

NĂ„r det pĂ„pekes hvor flott det er med sĂ„ mye kunst i gatene, ettersom terskelen for Ă„ gĂ„ inn pĂ„ et museum eller et galleri kan fĂžles for hĂžy, sĂ„ er en by full av gatekunst ikke annet enn placebo for folket og et alibi for kommunen. Folk fĂ„r faktisk ikke det utbyttet de ellers ville ha fĂ„tt, dersom Stavangers gater og byrom hadde flere uttrykk Ă„ tilby – i tillegg til gatekunsten. Å kunne oppleve visuelle, auditive og kanskje til og med performative kunstuttrykk i hverdagen, uten Ă„ kjĂžpe billett og planlegge et museumsbesĂžk, er uten tvil berikende. Det gir noe uvurderlig til alle – noe som strekker seg langt utover fordelen ved Ă„ fĂ„ med seg litt lett tilgjengelig kunst pĂ„ en lettvint mĂ„te.

Kunst har en iboende evne til Ă„ gjĂžre mennesker engasjerte. Den er konstant i bevegelse og kompromisslĂžs pĂ„ sin hals samtidig som den er det mest raffinerte vi mennesker er i stand til Ă„ skape. Vi trenger alle uttrykksformene for Ă„ ha et nyansert, fritt, levende, utfordrende, politisk, provoserende og spennende kunstliv. Jeg tĂžr ogsĂ„ pĂ„stĂ„ at vi trenger alle uttrykksformene, for Ă„ kunne bruke de samme adjektivene om vĂ„r livsfĂžrsel. Den er et produkt av vĂ„r tilvĂŠrelse, og bĂ„de det Ă„ se og skape kunst er en mĂ„te Ă„ ta imot og bearbeide alle disse inntrykkene som surrer rundt pĂ„ denne mer eller mindre tilfeldige planet, i et av vet-ikke-hvor-mange-andre solsystem. Den meningen vi klarer Ă„ trekke ut av denne gudlĂžse tilvĂŠrelsen som tilsynelatende er tappet for mening, skjuler seg kanskje i kunsten – for hvor skulle den egentlig ellers vĂŠre?