Kunstbyen Stavanger
Den subjektive faktoren, som blir sĂ„ tydelig i diskusjoner om meningen med tilvĂŠrelsen, gjĂžr seg ogsĂ„ gjeldende i samtaler om kunst. Subjektivitet blir ofte holdt frem som argument nĂ„r man snakker om det Ă„ bedĂžmme god og dĂ„rlig kunst. Anklager om elitisme fĂžlger snart etter nĂ„r noen hevder at de har bedre forutsetninger for Ă„ felle smaksdommer enn andre. Det kan fort bli sĂ„rt, personlig og ubehagelig nĂ„r noen implisitt kritiserer andres smak gjennom en faglig begrunnelse â en begrunnelse som i seg selv kan vĂŠre vanskelig Ă„ forstĂ„ pĂ„ grunn av sin kompleksitet. Det finnes ikke et kjapt og enkelt svar her og enhver som har forsĂžkt, vet at man ikke kan gi en fullverdig forklaring uten Ă„ gjennomgĂ„ store deler av kunsthistorien, kunstutdanningssystemet, hvordan kunstmarkedet fungerer (og hvem forstĂ„r nĂ„ egentlig det?) og sĂ„ videre. Ă
gjĂžre rede for hvorfor det Ă„ synes at et verk er fint eller kult ikke er ensbetydende med at det er godt, kan derfor bli en omfattende affĂŠre. Denne runddansen kjenner vi godt til og med jevne mellomrom aktualiseres den igjen.
Et par dager fÞr Nuart, Stavangers Ärlige gatekunstfestival, Äpnet i september 2016 publiserte NRK en artikkel hvor kunstkritiker Sigrun Hodne og kunstner Natasja Askelund kritiserte festivalen og gatekunsten for Ä ha blitt kjedelig og kommersiell. De mente ogsÄ at festivalen blir brukt av kommunen til Ä dekke over dÄrlige byrom og arkitektur. Selv om artikkelens publiseringsdato scoret hÞyt pÄ aktualitetsbarometeret, tilsa i alle fall mitt indre moralske kompass at den var litt ufin rent timing-messig. Det er kjipt Ä fÄ en flengende kritikk to dager fÞr Äpning, noe Nuart selv kommenterte i sin respons i Stavanger Aftenblad torsdag 6.oktober, fÞrt i pennen av kunstnerisk leder og grunnlegger Martyn Reed og daglig leder James Finuncane. Men dersom man ser bort ifra fornÊrmende formuleringer og indignert respons, etterlyste Hodne og Askelund i all hovedsak mer varierte kunstuttrykk i byens uterom. De Þnsker seg et mangfold og jeg kan ikke gjÞre annet enn Ä nikke bifallende.
Nuart har gjennom de siste Ă„rene oppnĂ„dd en sterk visuell tilstedevĂŠrelse i byen. Hvert Ă„r fylles gater, smug og tomme vegger med nye fargerike verk i regi av Nuart og et hundretalls mennesker deltar pĂ„ arrangerte byvandringer for Ă„ se kunsten. Flere av de gamle verkene stĂ„r igjen fra tidligere Ă„r, og gradvis har byens uterom blitt preget av nettopp dette kunstuttrykket. Som resultat av festivalens sekstenĂ„rige livslĂžp har majoriteten av byens innbyggere trykket gatekunst til sitt bryst â den er bĂ„de tydelig og tilgjengelig, og oppleves derfor som inkluderende â og tja, kanskje som kunst for alle?
De positive virkningene har vĂŠrt mange â gatekunsten har rettet oppmerksomheten mot, og bidratt til Ă„ skape liv i omrĂ„der av byen som har vĂŠrt nĂŠrmest forlatte tidligere. Nuart har ogsĂ„ hjulpet til med Ă„ sette Stavanger pĂ„ kartet som noe annet enn en oljeby, og fĂ„tt flere til Ă„ Ă„pne Ăžynene for en kultur som de kanskje tidligere kun assosierte med vandalisme og kriminalitet. Videre er det flere som synes det er et stort pluss at man ikke trenger Ă„ gĂ„ inn pĂ„ museer og gallerier for Ă„ kunne oppleve kunst.
Det er likevel viktig Ă„ kunne snakke om hvilke andre konsekvenser denne betydelige mengden gatekunst kan ha for vĂ„rt sosiale samfunn. Gir det eksempelvis byen en identitet den er fortrolig med? Og gĂ„r det eventuelt pĂ„ bekostning av noe? Ănsker Stavanger fremdeles Ă„ bli oppfattet som en kulturby, snart ni Ă„r etter kulturbyĂ„ret, og er et mangfoldig kunst- og kulturliv i sĂ„ fall fortsatt en del av visjonen? For Ă„ kunne ta kloke valg som fungerer pĂ„ lang sikt er det viktig Ă„ stoppe opp, ta aktiv stilling til spĂžrsmĂ„l som dette og samtidig stille en hel del andre, slik at vi kan ta gjennomtenkte valg i forhold til hva vi vil oppnĂ„ som by. Og i nettopp denne selvransakingsprosessen er det viktig Ă„ vĂŠre klar over at mye gatekunst i en by ikke er ensbetydende med Ă„ verken vĂŠre, eller Ă„ bli oppfattet av omverdenen som, en kunstby.