🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Valg 2016

I enkelte klassiske diskusjoner, som gjerne finner sted for sent om kvelden eller for tidlig om morgenen, kan det berÞmte meningstapet havne pÄ bordet. Utgangspunktet var kanskje kunsten, men ofte vil samme argumentasjonsrekke, i forlengelsen av samtalen, bli brukt om tilvÊrelsen ogsÄ. Kunsten er jo pÄ mange mÄter et speil.

Jorunn Myklebust Syversen, video still from Crying Man, 2016. Cinematographer: Marte Vold. Courtesy Kunsthall Stavanger

Jeg var nylig pĂ„ en litt lenger reise som innebar noen flyplassopphold. I en kiosk, ganske travel og pĂ„ jakt etter vann, kastet jeg et blikk pĂ„ de ulike titlene i magasinhyllene og bokreolene. Daniel Kahnemans Thinking, Fast and Slow fanget oppmerksomheten min, og fĂžr jeg visste ordet av det hadde jeg kjĂžpt bĂ„de to flasker vann og en bok. PĂ„ baksiden, i et utdrag fra en anmeldelse, stĂ„r det: ”Buy it fast. Read it slowly. It will change the way you think”. SĂ„ langt har jeg fulgt bĂ„de rĂ„d 1 og 2, da det Ă„penbart var et impulskjĂžp og jeg heller ikke har kommet lenger enn til introduksjonen og begynnelsen av fĂžrste del.

Essensen av hva boken vil ta for seg, har jeg likevel rukket Ă„ fĂ„ med meg; nemlig at tankesettet vĂ„rt og de pĂ„fĂžlgende valgene vi tar, styres av to ”systemer”: Det automatiske, impulsive, intuitive systemet, og det mer reflekterte, vurderende og erfaringsbaserte systemet. Disse to er ikke i konflikt, snarere stĂžtter de opp om hverandre, selv om det logisk nok stort sett er System 2 som mĂ„ tre inn som stĂžttespiller til System 1. Likevel er det urovekkende nok System 1 som sitter i fĂžrersetet mesteparten av tiden.

ForhÄpentligvis vil Kahneman forklare meg hvorfor vi noen ganger tar mindre gode valg, eller hvorfor vi handler umoralsk nÄr vi egentlig vet hva som er det riktige Ä gjÞre. VÄr umiddelbare og intuitive fÞlelse i forhold til en sak, ogsÄ kjent som ryggmargsrefleksen vÄr, kan lett forfÞre oss til Ä tro at den gir oss pÄlitelig veiledning i valgsituasjonen. Det kan dreie seg om helt uskyldige valg, som Ä gÄ for sjokolade fremfor gulrÞtter ganske enkelt fordi det frister mer, men det kan ogsÄ dreie seg om politiske avgjÞrelser som kan fÄ fatale konsekvenser for en gruppe mennesker.

Vanessa Baird, Frutti de Mare, 2016. Photo: Maya Økland / Kunsthall Stavanger

Det personlige er politisk, og omvendt

I Kunsthall Stavanger vises nÄ gruppeutstillingen Den eneste veien er frem. Konstituert daglig leder Maya Økland har kuratert utstillingen og satt sammen en rekke kunstnere hvor flere verk direkte forholder seg til nÄtidige eksistensielle utfordringer. Økland har Þnsket Ä kombinere det politiske med det poetiske, sier hun, noe som egentlig er en veldig fin oppsummering av utstillingen. Verk som adresserer brennbar samfunnsproblematikk gÄr i dialog med arbeider som griper fatt i mer introverte eksistensielle utfordringer. FÞlelsen av, og frykten for, dette berÞmte meningstapet, eksempelvis.

Utstillingen lÞfter frem hÞyst aktuelle temaer som kan vekke en ullen fÞlelse av dÄrlig samvittighet hos betrakteren. Enten det er som forbruker, eller borger i et rikt land som utviser holdninger eller tar valg som man personlig er uenig i. Verket Frutti de Mare av Vanessa Baird er montert nÊrmest som en frise i en av utstillingssalene. Tegningene imiterer vekselvis det vakre, fredfylte, klassiske motivet med solnedgang over hav, og det samme havet ispedd druknende mennesker i angstfylt nÞd. Flyktningkrisen er et Äpent og etterhvert svÊrt betent sÄr. Baird understreker vÄr nedsettende behandling av dem, gjennom Ä gi menneskene det samme uttrykket som velkjente rasistiske karikaturer fra tidligere mer uopplyste tider, og antyder med dette hvor politisk ukorrekt vi forholder oss til situasjonen.

Andre aspekter ved samme tematikk finner vi i Otto Karvonens verk Alien Palace Birdhouse Collection hvor fuglekasser er inspirert av ulike flyktningeleirer, mens Mekdes W. Shebeta har intervjuet flyktninger som i desperate situasjoner blant annet har blitt nÞdt til Ä selge sine egne indre organer for Ä kunne finansiere ferden videre. For stÞrsteparten av Norges befolkning er dette fullstendig uoverskuelige scenarier som er sÄ fremmede, sÄ surrealistiske og sÄ forferdelige at vi har problemer med Ä begripe dem. Det hÞres like latterlig ut hver gang vi sier det, men hvilepute eller ei, sÄ fremstÄr dette unnskyldende argumentet, (i alle fall intuitivt sett), som den eneste logiske forklaringen pÄ vÄr handlingslammethet.

Otto Karvonen, Alien Palace Birdhouse Collection, 2010–2016. Photo: Maya Økland / Kunsthall Stavanger
Otto Karvonen, Alien Palace Birdhouse Collection, 2010–2016. Photo: Maya Økland / Kunsthall Stavanger
Mekdes W. Shebeta, I Have a Cow in the Sky That I DonŽt See the Milk, 2016. Photo: Maya Økland / Kunsthall Stavanger
1 / 3

Det poetiske

I en litt opphetet debatt her en dag ble provokasjonen for stor til at jeg klarte unngĂ„ Ă„ ytre noe i retning av: ”Du er en hvit, vestlig, heterofil mann. Det gjĂžr deg til et av verdens mest privilegerte mennesker. Majoriteten er dĂ„rligere stilt enn deg”. Detaljene rundt konteksten har jeg glemt, men narsissistisk nok husker jeg min egen kommentar ettersom jeg, i samme Ăžyeblikk som kommentaren falt, bĂ„de tenkte at den kanskje var i overkant skarp, samtidig som jeg funderte over om jeg hadde snappet den fra en TV-serie eller lignende.

I Jorunn Myklebust Syversens verk Crying Man fÄr vi se en mann som tilsynelatende passer samme karakteristikk som min samtalepartner. Til tross for Ä vÊre medlem av det gode selskap for dem-som-har-det-best-i-verden, ser han ut til Ä vÊre i dyp personlig krise. Joggende, noe som jo i seg selv representerer bÄde tid, helsekunnskap og en aldri sÄ liten dose forfengelighet, faller han pesende og hikstende sammen pÄ en mosekledd skogbunn. KroppssprÄket er fortvilt og tynget, og han virker dratt mellom total overgivelse til egen desperasjon og restene av en selvbevisst stolthet rundt hvordan denne scenen mÄtte ta seg ut for tilfeldig forbipasserende. Med ansiktet begravd i mosen og armer og bein slapt kavende rundt seg, utfÞrer han en enslig tafatt ryggÞvelse, fÞr han igjen gir det hele opp. Han blir liggende der i skogen som, poetisk nok i denne sammenheng, ofte blir brukt som metafor for det underbevisste, et sted hvor man gÄr seg vill, blir fortapt og forsvinner.

Skogen det hele utspiller seg i er i seg selv et symbolladet og poetisk sted som mange har et forhold eller en assosiasjon til. I motsetning til dette arbeider Katy Grannan med sĂ„kalte ikke-steder – nĂžytrale steder som man egentlig ikke riktig dveler ved, som kjĂžpesentre eller transittsoner. Det er steder hvor man ofte ferdes pĂ„ daglig basis, uten at man fĂžler seg hjemme der. I verket The Nine har Grannan dokumentert ulike menneskers livsfĂžrsel ved slike ikke-steder, og i Kunsthall Stavanger presenteres nĂ„ fire utdrag fra dette verket. De fire filmsnuttene viser et nĂŠrbilde av Darla som kontinuerlig faller i sĂžvn, med hodet stĂžttet i hĂ„nden, inne pĂ„ en donut-sjappe, Inessa som sover pĂ„ en grein i et tre over en elv, og i en bakgĂ„rd ser vi noen fulle jenter danse barnlige danser som de fleste vil kunne dra kjensel pĂ„. I en av snuttene er vi vitne til at Nana sitter i et dunkelt rom og spiser en ispinne, imens hun uengasjert stirrer fremfor seg. Sannsynligvis pĂ„ en TV-skjerm.

Katy Grannan, Nana Eating a Popsicle, Modesto, CA, 2015, excerpt from The Nine. Photo: Maya Økland / Kunsthall Stavanger

De nÞytrale omgivelsenes tomhet fungerer godt som bakteppe for de emosjonene som mÄtte rÞre seg bak de tafatte, dansende, sÞvnige fasadene. Det er noe trist over jentene som klossete danser macarena og can-can, samt Nanas passive fortÊring av en klissete is. Kanskje er det nettopp det tidligere nevnte meningstapet som blir sÄ ubehagelig nÊrvÊrende, nÄr det projiseres gjennom smÄ intime portretter av mennesker i upersonlige omgivelser.

Noen av verkene i Den eneste veien er frem forholder seg verken eksplisitt til politikk eller eksistensialisme, men er urovekkende pÄ et mer diffust og sanselig plan. Jeg tenker da sÊrlig pÄ Jared Theis verk Wet Dreams som pÄ svÊrt kledelig og freudiansk vis har blitt installert i kjelleren. Surrealistiske figurer, formgitt av tekstil, er plassert foran en skjerm og et stykke ut i rommet. Med skarpe tenner og heklede, myke kropper minner de ikke om noen vesener fra vÄr egen klode, men snarere noe utenomjordisk eller fra en fantasiverden. PÄ filmen i bakgrunnen har kunstneren ikledd seg en drakt som etterligner disse skapningenes kroppslige uttrykk. Det er et underlig rom som skaper en fornemmelse av at dette ikke er et sted for intellektuell refleksjon, men som snarere henvender seg til et sted dypere ned i underbevissthetens irrganger. Det slo meg at den merkelige uhyggen jeg fornemmet her, kanskje er representativ for de indre stemningene som ligger og lurer rett bak overflaten til verkene i fÞrste etasje.

Jared Theis, Wet Dreams, 2014, installation view. Photo: Maya Økland / Kunsthall Stavanger

Skam

I etterkant av Ä ha sett utstillingen har jeg tenkt en del pÄ den grÄtende mannen i skogen. Han som er sÄ dypt ulykkelig og fortvilet over sine egne, sannsynligvis ikke livstruende, omstendigheter. Man skal som kjent passe seg for Ä trekke forhastede slutninger (ref. System 1), men sannsynligheten for at han stÄr ovenfor like ekstreme forhold som flyktningene er nok minimal. Det er noe patetisk og nÊrmest komisk, men samtidig fullstendig hjerteskjÊrende ved denne scenen som gjÞr det vanskelig Ä ikke ha medlidenhet med stakkaren. For vi har vel alle mer eller mindre vÊrt der, ikke sant? Det er kanskje skamfullt Ä innrÞmme, men det er jo gjerne slik at dersom ens eget erfaringsgrunnlag er bygget opp innenfor trygge, norske, rammer, vil en ha bedre forutsetninger for Ä kunne leve seg inn i nettopp denne mannens situasjonen, fremfor Ä relatere seg til krigsrammede ofre.

Jeg tenker ogsÄ pÄ Nana, ettersom jeg fant det utrolig oppslukende Ä bevitne denne fem-minutters deprimerende is-spisingen. Jeg lot meg virkelig gripe av det tomme blikket og de smÄ nyansene i ansiktsmimikken hennes, og ble fascinert av hvor sÞrgelig dette hverdagslige synet var. Hun ser jo bare pÄ TV og spiser en is, liksom. Til sammenligning var Bairds verk pÄ mange mÄter et slag i magen. Det trykket akkurat der det skulle. Skyldbetynget kikket jeg pÄ tegning etter tegning og fÞlte meg helt klam i rollen som betrakter.

Det er en rekke flere verk i denne utstillingen som jeg ikke har beskrevet her, men fellesnevneren for de fleste av dem er at de forholder seg til en samfunnsaktuell problematikk. Verk med et tydelig politisk budskap interagerer med verk som adresserer mer subtile eksistensielle utfordringer. Mellom dem oppstÄr et spenn som styrker helheten. Det er som om de opplyser og stÞtter opp om hverandre, akkurat som System 1 og 2. Det endelige bildet de sammenlagt trekker opp, er et skarpt portrett som speiler vÄr nÄtidige tilvÊrelse.

For det er noe med disse valgene man tar og de konsekvensene de fÄr. Enten for en selv, eller for andre. Det er noe med den overveldende friheten vi, eksempelvis her i Norge, har til Ä kunne velge nesten hva man vil, som kan vÊre helt lammende. Og det er ogsÄ noe med kontrasten til det Ä kun ha ett valg i gitte situasjoner, dersom man Þnsker Ä overleve. Og sÄ blir det jo ganske guffent da, nÄr alle de lammede skal ta valg angÄende dem som i utgangspunktet bare hadde dette ene.