Valg 2016

Jeg var nylig på en litt lenger reise som innebar noen flyplassopphold. I en kiosk, ganske travel og på jakt etter vann, kastet jeg et blikk på de ulike titlene i magasinhyllene og bokreolene. Daniel Kahnemans Thinking, Fast and Slow fanget oppmerksomheten min, og før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt både to flasker vann og en bok. På baksiden, i et utdrag fra en anmeldelse, står det: ”Buy it fast. Read it slowly. It will change the way you think”. Så langt har jeg fulgt både råd 1 og 2, da det åpenbart var et impulskjøp og jeg heller ikke har kommet lenger enn til introduksjonen og begynnelsen av første del.

Essensen av hva boken vil ta for seg, har jeg likevel rukket å få med meg; nemlig at tankesettet vårt og de påfølgende valgene vi tar, styres av to ”systemer”: Det automatiske, impulsive, intuitive systemet, og det mer reflekterte, vurderende og erfaringsbaserte systemet. Disse to er ikke i konflikt, snarere støtter de opp om hverandre, selv om det logisk nok stort sett er System 2 som må tre inn som støttespiller til System 1. Likevel er det urovekkende nok System 1 som sitter i førersetet mesteparten av tiden.

Forhåpentligvis vil Kahneman forklare meg hvorfor vi noen ganger tar mindre gode valg, eller hvorfor vi handler umoralsk når vi egentlig vet hva som er det riktige å gjøre. Vår umiddelbare og intuitive følelse i forhold til en sak, også kjent som ryggmargsrefleksen vår, kan lett forføre oss til å tro at den gir oss pålitelig veiledning i valgsituasjonen. Det kan dreie seg om helt uskyldige valg, som å gå for sjokolade fremfor gulrøtter ganske enkelt fordi det frister mer, men det kan også dreie seg om politiske avgjørelser som kan få fatale konsekvenser for en gruppe mennesker.

Det personlige er politisk, og omvendt

I Kunsthall Stavanger vises nå gruppeutstillingen Den eneste veien er frem. Konstituert daglig leder Maya Økland har kuratert utstillingen og satt sammen en rekke kunstnere hvor flere verk direkte forholder seg til nåtidige eksistensielle utfordringer. Økland har ønsket å kombinere det politiske med det poetiske, sier hun, noe som egentlig er en veldig fin oppsummering av utstillingen. Verk som adresserer brennbar samfunnsproblematikk går i dialog med arbeider som griper fatt i mer introverte eksistensielle utfordringer. Følelsen av, og frykten for, dette berømte meningstapet, eksempelvis.

Utstillingen løfter frem høyst aktuelle temaer som kan vekke en ullen følelse av dårlig samvittighet hos betrakteren. Enten det er som forbruker, eller borger i et rikt land som utviser holdninger eller tar valg som man personlig er uenig i. Verket Frutti de Mare av Vanessa Baird er montert nærmest som en frise i en av utstillingssalene. Tegningene imiterer vekselvis det vakre, fredfylte, klassiske motivet med solnedgang over hav, og det samme havet ispedd druknende mennesker i angstfylt nød. Flyktningkrisen er et åpent og etterhvert svært betent sår. Baird understreker vår nedsettende behandling av dem, gjennom å gi menneskene det samme uttrykket som velkjente rasistiske karikaturer fra tidligere mer uopplyste tider, og antyder med dette hvor politisk ukorrekt vi forholder oss til situasjonen.

Andre aspekter ved samme tematikk finner vi i Otto Karvonens verk Alien Palace Birdhouse Collection hvor fuglekasser er inspirert av ulike flyktningeleirer, mens Mekdes W. Shebeta har intervjuet flyktninger som i desperate situasjoner blant annet har blitt nødt til å selge sine egne indre organer for å kunne finansiere ferden videre. For størsteparten av Norges befolkning er dette fullstendig uoverskuelige scenarier som er så fremmede, så surrealistiske og så forferdelige at vi har problemer med å begripe dem. Det høres like latterlig ut hver gang vi sier det, men hvilepute eller ei, så fremstår dette unnskyldende argumentet, (i alle fall intuitivt sett), som den eneste logiske forklaringen på vår handlingslammethet.

Det poetiske

I en litt opphetet debatt her en dag ble provokasjonen for stor til at jeg klarte unngå å ytre noe i retning av: ”Du er en hvit, vestlig, heterofil mann. Det gjør deg til et av verdens mest privilegerte mennesker. Majoriteten er dårligere stilt enn deg”. Detaljene rundt konteksten har jeg glemt, men narsissistisk nok husker jeg min egen kommentar ettersom jeg, i samme øyeblikk som kommentaren falt, både tenkte at den kanskje var i overkant skarp, samtidig som jeg funderte over om jeg hadde snappet den fra en TV-serie eller lignende.

I Jorunn Myklebust Syversens verk Crying Man får vi se en mann som tilsynelatende passer samme karakteristikk som min samtalepartner. Til tross for å være medlem av det gode selskap for dem-som-har-det-best-i-verden, ser han ut til å være i dyp personlig krise. Joggende, noe som jo i seg selv representerer både tid, helsekunnskap og en aldri så liten dose forfengelighet, faller han pesende og hikstende sammen på en mosekledd skogbunn. Kroppsspråket er fortvilt og tynget, og han virker dratt mellom total overgivelse til egen desperasjon og restene av en selvbevisst stolthet rundt hvordan denne scenen måtte ta seg ut for tilfeldig forbipasserende. Med ansiktet begravd i mosen og armer og bein slapt kavende rundt seg, utfører han en enslig tafatt ryggøvelse, før han igjen gir det hele opp. Han blir liggende der i skogen som, poetisk nok i denne sammenheng, ofte blir brukt som metafor for det underbevisste, et sted hvor man går seg vill, blir fortapt og forsvinner.

Skogen det hele utspiller seg i er i seg selv et symbolladet og poetisk sted som mange har et forhold eller en assosiasjon til. I motsetning til dette arbeider Katy Grannan med såkalte ikke-steder – nøytrale steder som man egentlig ikke riktig dveler ved, som kjøpesentre eller transittsoner. Det er steder hvor man ofte ferdes på daglig basis, uten at man føler seg hjemme der. I verket The Nine har Grannan dokumentert ulike menneskers livsførsel ved slike ikke-steder, og i Kunsthall Stavanger presenteres nå fire utdrag fra dette verket. De fire filmsnuttene viser et nærbilde av Darla som kontinuerlig faller i søvn, med hodet støttet i hånden, inne på en donut-sjappe, Inessa som sover på en grein i et tre over en elv, og i en bakgård ser vi noen fulle jenter danse barnlige danser som de fleste vil kunne dra kjensel på. I en av snuttene er vi vitne til at Nana sitter i et dunkelt rom og spiser en ispinne, imens hun uengasjert stirrer fremfor seg. Sannsynligvis på en TV-skjerm.

De nøytrale omgivelsenes tomhet fungerer godt som bakteppe for de emosjonene som måtte røre seg bak de tafatte, dansende, søvnige fasadene. Det er noe trist over jentene som klossete danser macarena og can-can, samt Nanas passive fortæring av en klissete is. Kanskje er det nettopp det tidligere nevnte meningstapet som blir så ubehagelig nærværende, når det projiseres gjennom små intime portretter av mennesker i upersonlige omgivelser.

Noen av verkene i Den eneste veien er frem forholder seg verken eksplisitt til politikk eller eksistensialisme, men er urovekkende på et mer diffust og sanselig plan. Jeg tenker da særlig på Jared Theis verk Wet Dreams som på svært kledelig og freudiansk vis har blitt installert i kjelleren. Surrealistiske figurer, formgitt av tekstil, er plassert foran en skjerm og et stykke ut i rommet. Med skarpe tenner og heklede, myke kropper minner de ikke om noen vesener fra vår egen klode, men snarere noe utenomjordisk eller fra en fantasiverden. På filmen i bakgrunnen har kunstneren ikledd seg en drakt som etterligner disse skapningenes kroppslige uttrykk. Det er et underlig rom som skaper en fornemmelse av at dette ikke er et sted for intellektuell refleksjon, men som snarere henvender seg til et sted dypere ned i underbevissthetens irrganger. Det slo meg at den merkelige uhyggen jeg fornemmet her, kanskje er representativ for de indre stemningene som ligger og lurer rett bak overflaten til verkene i første etasje.

Skam

I etterkant av å ha sett utstillingen har jeg tenkt en del på den gråtende mannen i skogen. Han som er så dypt ulykkelig og fortvilet over sine egne, sannsynligvis ikke livstruende, omstendigheter. Man skal som kjent passe seg for å trekke forhastede slutninger (ref. System 1), men sannsynligheten for at han står ovenfor like ekstreme forhold som flyktningene er nok minimal. Det er noe patetisk og nærmest komisk, men samtidig fullstendig hjerteskjærende ved denne scenen som gjør det vanskelig å ikke ha medlidenhet med stakkaren. For vi har vel alle mer eller mindre vært der, ikke sant? Det er kanskje skamfullt å innrømme, men det er jo gjerne slik at dersom ens eget erfaringsgrunnlag er bygget opp innenfor trygge, norske, rammer, vil en ha bedre forutsetninger for å kunne leve seg inn i nettopp denne mannens situasjonen, fremfor å relatere seg til krigsrammede ofre.

Jeg tenker også på Nana, ettersom jeg fant det utrolig oppslukende å bevitne denne fem-minutters deprimerende is-spisingen. Jeg lot meg virkelig gripe av det tomme blikket og de små nyansene i ansiktsmimikken hennes, og ble fascinert av hvor sørgelig dette hverdagslige synet var. Hun ser jo bare på TV og spiser en is, liksom. Til sammenligning var Bairds verk på mange måter et slag i magen. Det trykket akkurat der det skulle. Skyldbetynget kikket jeg på tegning etter tegning og følte meg helt klam i rollen som betrakter.

Det er en rekke flere verk i denne utstillingen som jeg ikke har beskrevet her, men fellesnevneren for de fleste av dem er at de forholder seg til en samfunnsaktuell problematikk. Verk med et tydelig politisk budskap interagerer med verk som adresserer mer subtile eksistensielle utfordringer. Mellom dem oppstår et spenn som styrker helheten. Det er som om de opplyser og støtter opp om hverandre, akkurat som System 1 og 2. Det endelige bildet de sammenlagt trekker opp, er et skarpt portrett som speiler vår nåtidige tilværelse.

For det er noe med disse valgene man tar og de konsekvensene de får. Enten for en selv, eller for andre. Det er noe med den overveldende friheten vi, eksempelvis her i Norge, har til å kunne velge nesten hva man vil, som kan være helt lammende. Og det er også noe med kontrasten til det å kun ha ett valg i gitte situasjoner, dersom man ønsker å overleve. Og så blir det jo ganske guffent da, når alle de lammede skal ta valg angående dem som i utgangspunktet bare hadde dette ene.