Intervju: Ane Hjort Guttu

Jeg har jobbet, tenkt og skrevet ganske mye om dilemmaene innenfor sosiale kunstprosjekter. En viktig side ved slike prosjekter er ofte at de skal hjelpe folk eller inkludere folk som i utgangspunktet ikke er en del av et tradisjonelt kunstpublikum. Kunstneren går inn som én som skal sørge for at andre mennesker får delta eller bli hørt, og legger til rette for inklusjon av folk som tradisjonelt sett ikke er så privilegerte. Dette er imidlertid utfordrende, fordi prosjektene samtidig gjerne strever etter en form for likeverd. Og et slikt likeverd er vanskelig å oppnå innenfor et kunstfelt som egentlig er strukturert i forhold til en auteur-rolle, nemlig kunstnerrollen. Kunstneren initierer og legger til rette hele prosjektet og dermed kan de menneskene som deltar sjelden komme i posisjon i prosjektet – de kan kun forbli deltakere. Denne problemstillingen har jeg jobbet mye med og drøftet gjennom ulike kunstprosjekter. Så dette var én motivasjon, og det er et aspekt ved Damlas prosjekt i Tiden går, at hun prøver å få prosjektet sitt til å bli fritt for bindinger, fritt for hierarki og roller i forhold til hvem som hjelper og hvem som blir hjulpet. Ellers var dette med tigging en direkte motivasjon. Jeg synes det er underlig hvor normalt det har blitt. Da jeg vokste opp, kunne man for eksempel lese eventyr á la Piken med fyrstikkene, og man forestilte seg at det var noe historisk, noe som tilhørte en annen politisk virkelighet enn den vi lever i. Det at noen sitter på gata og selger fyrstikker og fryser i hjel. Og så plutselig var det blitt vanlig og noe folk venner seg til. Og jeg har vært opptatt av det dilemmaet Damla beskriver i filmen; at det blir nedlatende enten man gir eller ikke gir: Når Damla presenterer prosjektet for klassen sin på akademiet refererer hun blant annet til Edvard Munch som sier at de rike stjeler fra samfunnet, og de rike som gir stjeler dobbelt fordi de også ”stjeler hjerter”. Det er denne problemstillingen Damla jobber med gjennom sitt prosjekt – å utviske ulikheten mellom seg og Bianca.

Ja, det tror jeg. Det kontemporære kunstbegrepet krever en form for distanse, i betydningen en vurdering av hva som kan vises eller framstilles og hvordan. Og hvis det ikke kan vises eller framstilles på noen måte, så kan det ikke kalles kunst. Damlas problem er at hun må vise fram det hun gjør, men idet hun gjør det føler hun at hun bedrar den relasjonen hun har til Bianca. Det oppstår et moralsk problem fordi det likeverdet hun søker å oppnå forsvinner idet prosjektet presenteres som kunst. Derfor mener jeg at den konklusjonen hun kommer fram til, altså at hun trer ut av kunstinstitusjonen, er helt riktig. For det første fant hun ikke noen måte å dokumentere prosjektet på som hun syntes fungerte. For det andre vurderer hun relasjonen til Bianca som viktigere. Et lignende eksempel, hentet fra virkeligheten, er kunstakademiet i Ramallah som den norske kunstneren Henrik Placht tok initiativ til. Han ønsket å starte et kunstakademi i en krigssone, og bestemte seg for Palestina. I utgangspunktet var det et kunstprosjekt,, men i det øyeblikket han faktisk involverte seg med folk i Ramallah og i UD, innså han at prosjektet ikke kunne presenteres som hans kunstprosjekt. Så ble det en kunstskole, og det var selvsagt det eneste riktige.

Ja, det er vel og bra, men eksemplet viser i hvert fall at i et kunstprosjekt så er det det kunstneriske aspektet som er målet. Og da tror jeg alle som er involvert må ha den samme forståelsen av det.

Ja. For eksempel kunne ikke Bianca vært involvert i Damlas kunstprosjekt. Og den eneste måten jeg syntes Bianca kunne være involvert i mitt kunstprosjekt var som skuespiller, fordi det var veldig vanskelig å gi henne det fullstendige bildet av den diskusjonen som foregår i filmen. Så da synes jeg skuespillerstatusen var en etablert og grei rolle å ha innenfor en filmproduksjon. Det var lettere og riktigere å forholde meg til henne som skuespiller enn som dokumentarisk subjekt.

Ja, det hørtes helt jævlig ut.

Ja, det er veldig viktig for at det skal være et etisk prosjekt.

Ja, men det er også kunstnernes ansvar å skape prosjekter som kan diskuteres på en fornuftig måte.

Jeg har egentlig vært veldig positiv til Thomas Hirschhorn, og likte blant annet godt Bataille-monumentet som ble vist på Documenta 11. Jeg tenker at det er noen ting som er viktige: For det første synes jeg det har en betydning hvorvidt han selv faktisk er tilstede der hele sommeren og snekrer og er involvert. I noen tilfeller har han begynt å bare la andre folk gjøre det, og det er jeg mer tvilende til. For det andre må man se på hvilket eierskap man gir andre når de deltar gratis i ens prosjekter. I Gramsci-prosjektet virker det ikke som om noen nødvendigvis blir plassert i noen rolle eller skal oppfylle en bestemt funksjon eller underordne seg. Det er åpent for de som vil være med, og hvis du ikke vil være med lenger så kan du bare la være. Den type frivillighet synes jeg er helt i orden. Det er vel heller ikke umulig å tenke seg at deltakerne faktisk var interessert i Gramsci og fikk mye ut av å være med på prosjektet. Da i motsetning til tiggerprosjektet i Malmø der tiggerne blir posisjonert i den samme rollen som de ellers også alltid har.

Og om kunstinstitusjonen, det er en form for institusjonskritikk som er ekstremt uklar.

Ja, man må faktisk personlig gå inn i noe og jobbe med det og vise at det er viktig for én. Og så synes jeg det teller veldig mye at det har kunstnerisk verdi, estetisk og tematisk. At det virker på betrakteren. I noen tilfeller kunne jo kunstneren like gjerne laget et humanitært prosjekt, og det ville kanskje blitt klarere og bedre.

Filmen er ganske tradisjonelt bygget opp, og åpningen er en introduksjon til problemstillingen. Bianca sitter på biblioteket og forteller blant annet at hun ikke kan lese. Dermed kan hun ikke nyttiggjøre seg kunnskapen der inne, og hun bruker biblioteket av andre grunner. Det setter opp en motsetning til neste scene, kunstskolen og de diskusjonene de fører der. Her beskriver læreren et paradoks: På den ene siden er kunst, under moderniteten, et ledd i en tradisjonell, undertrykkende arbeidsdeling. På den andre siden er den et opprør mot den samme arbeidsdelingen. Og det er jo det problemet som kunsten og kunstneren alltid står i; delvis tilhører de den borgerlige orden og delvis prøver de hele tiden å opponere mot den. Så det er en måte å etablere hovedproblemstillingen i filmen på. Ellers så er det ulike posisjoner som spiller seg ut i studentgruppen, gjengse posisjoner innenfor en norsk kunstskolevirkelighet, som jeg kjenner forholdsvis godt. Johan, maleristudenten, er for eksempel en viktig stemme; han representerer en slags autonomiestetikk: En idé om at kunsten er politisk når den tar et eget språk og insisterer på en alternativ måte å snakke om verden på. Han tar avstand fra den tradisjonelle politiske kunsten, og han er kritisk til språket Damla benytter seg av, som han mener er et polemisk og forenklet språk. Men så kan man si at han også står i en vanskelig situasjon, ved at det han gjør er så basert i en ganske eksklusiv maleriproblematikk. Det var helt nødvendig å ha med den posisjonen. Og ellers er det Hedvig med en slags kritisk sosialistisk refleks, og Russell som har dette argumentet om at folk må få lov til å være annerledes, og at forskjeller er viktig.

Ja, det er riktig, men samtidig kan det bli et problem hvis dette idealet om forskjellighet hindrer folk i å vise solidaritet, Dette prøver Hedvig å gå til angrep på. Ellers er bruken av begrepet verdighet noe som har irritert meg veldig. Hvem er det som definerer hva som er verdighet? Å snakke om verdighet i forbindelse med tigging er for eksempel er et blindspor. Da synes jeg Damlas utgangspunkt er bedre – at problemet med tigging er ulikhet og bortkastet tid. For det er vel ingen som vil bruke tiden sin på tigging hvis de kan la være?

Ja. Og det er jo riktig. Hvem andre kunne gjort noe sånt? Sånn sett gjenspeiler denne kritiske diskusjonen som filmen dreier rundt, kunstens muligheter; kritikken som ligger implisitt i den kunstneriske praksisen.