Ăsterrikske forfattere og kunstnere har i Ă„rtier rast mot denne Ăžsterrikske fascismen, der Austrofaschismus, og landets manglende bearbeidelse av nazifortiden. Nobelprisvinneren Elfriede Jelineks forfatterskap graver i det berget av lik som denne nazibelastede nasjonen bestĂ„r av. Thomas Bernhard, Ingeborg Bachmann, Maja Haderlap, avantgardistene i Wiener Gruppe pluss Die Wiener Aktionisten, samt filmregissĂžrene Michael Haneke, Ulrich Seidl og mange flere, fortsatte og fortsetter ufortrĂždent Ă„ trykke pĂ„ nasjonens brune smertepunkter.
Aksjonistene sÄ allerede pÄ 1960-tallet, lenge fÞr HÞyrepopulisten Jörg Haider dukket opp, sin kunst som et opprÞr mot staten som de mente forsÞkte Ä dekke erindringen om nasjonens samarbeid med nazistene under en fasade av nasjonal harmlÞshet og katolsk dobbeltmoral. Aksjonistene ville sprenge stivnede kunstformer og riste nasjonens nevrotiske spissborgere ut av taushet ved hjelp av det de kalte Direkte Kunst. Alle i kretsen hadde tilknytning til billedkunsten, men hadde bokstavelig talt brutt gjennom lerretet og ut av rammen, og brukte i stedet kroppen som performativt materiale og medium, sammen med mat, leire, innvoller og andre kunstfremmede elementer. Seksuelle tabubrudd fra et maskulint stÄsted var et sentralt motiv for alle aksjonistene. Det gikk ikke upÄaktet hen. Flere av dem, som Otto Muehl, var i lÞpet av 1960-tallet idÞmt fengselsstraffer for overtredelse av sedelighetsloven, og de hadde vakt moralsk oppstandelse i offentligheten. Ett eksempel var aksjonen Kunst und Revolution, som fant sted pÄ Universitetet i Wien den 7. juni 1968, og siden har blitt hetende Uni-Ferkelei (universitetsgriseri). Aksjonistene Muehl, Bruce og forfatteren Oswald Wiener hadde lest et manifest for studentene i universitetets store aula. De avsluttet aksjonen med Ä bÊsje pÄ kateteret under avspilling av nasjonalsangen. For denne aksjonen satt Muehl to mÄneder i fengsel, mens kollega Brus klarte Ä flykte til Berlin for Ä unngÄ Ä bli arrestert.
Jeg kjente aksjonskunstneren Otto Muehl godt ettersom jeg i ni Är fra 1976 til 1985 bodde i kunstnerkollektivet AAO (Aktionsanalytischer Verein) utenfor Wien, som han startet i 1970. Sammen med hundrevis av sÞkende unge mennesker pÄ venstresiden, samt hippier, drop-outs og terapitrengende, skapte han en utopisk samlivsmodell og kollektivbevegelse som ble Europas lengst eksisterende kollektiv fra denne perioden. Hva som hendte med denne antiautoritÊre gruppens opprÞr, og det gikk jo ikke sÄ bra, har jeg skrevet om i boken Kanskje det ennÄ finnes en Äpen plass i verden (2015). Kort oppsummert: Etter mange Är der AAO var et av de mest radikale samlivseksperimentene der kunst, terapi, felles eiendom og Äpne seksuelle relasjoner inngikk som en sÊregen 70-tallsmix, regrederte denne selvoppnevnte avantgarden til totalitÊre ideologier. I 1991 fikk Muehl en dom for seksuelt misbruk av ungdommer og stoffmisbruk.
Stor ble min overraskelse da jeg i fjor hÞst fikk vite at den fÞrste utstillingen i Norden med denne skandaliserte Þsterrikske aksjonskunstneren Äpnet den 25. september i galleri Rod Bianco i Oslo. Bjarne Melgaard, en annen «overskridende kunstner», var kurator for utstillingen med Muehls verk fra 1980-tallet, laget i AAO-kollektivets mest dystopiske fase. Ikke fÞr hadde jeg avsluttet boken om AAO, trodd at jeg har gjort meg ferdig med Muehl som kunstner, leder, forfÞrer, samt seksuell overgriper, sÄ var det som om han sto opp fra boksidene for Ä minne meg om at jeg ikke blir kvitt ham sÄ lett, ei heller mitt medansvar for det som hendte i det samme kollektivet. NÄ som hans kunst ble vist i Oslo, spÞr jeg meg om det normbrytende i kunsten, og de etiske og moralske spÞrsmÄlene nÄr overskridelsene berÞrer levende mennesker, ogsÄ har et potensial eller en kvalitet?
Nettopp disse spĂžrsmĂ„lene ble debattert vĂ„ren 2015 i forbindelse med Munchmuseets utstilling Melgaard + Munch. Melgaard er bl.a. blitt kritisert for innmontering av reklamebilder av gutter i egne verk, elementer hentet fra pedofili-organisasjonen Nambla. Melgaards video All Gym Queens Deserve to Die ble igjen politianmeldt. I denne videoen blir en naken jentebaby holdt av to voksne der den ene sutter pĂ„ armen hennes. Lena Lindgren spurte i en leder i Morgenbladet om det «snarere er slik at Melgaards tilhengere lar det etiske fare â man synes det er mindre interessant fordi den estetiske kraften holder. Hva betyr det pedofile materialet i Melgaards utstilling, kunstnerisk og etisk?» Hun fortsetter med Ă„ spĂžrre om «sterke» kunstnere lettere gĂ„r fri moralsk sett â og svarer bekreftende.
Hvordan spilte nettopp denne problemstillingen seg for eksempel ogsÄ ut i forbindelse med resepsjonen av Karl Ove KnausgÄrds bokserie Min kamp? Var det ikke slik at fÞr dette verket ble kanonisert, fikk gjennomslag og kvalitetsstempel, mens det ennÄ var tvil og Äpen samtale om den kunstneriske kvaliteten, ble mulige etisk betenkelige sider ved romanseriens bruk av levende modeller heftig diskutert? KnausgÄrds onkel protesterte mot de angivelig usanne beskrivelsene av sin mor, KnausgÄrds farmor, seg selv og resten av familien i seriens fÞrste bok. Han truet med rettsak. I andre av de seks bindene beskrev KnausgÄrd sin svigermor som skapalkoholiker, han gjorde intime karakterbeskrivelser av egne barn og skrev utfÞrlig om sin kones psykiske problemer, mangel pÄ realitetsmestring og gjentatte sammenbrudd. SÄ ble det enighet om at dette var en romanserie av hÞy kunstnerisk kvalitet, at det utvilsomt var diktning som ikke mÄtte forveksles med den trivielle virkeligheten, og sÄ stilnet alle spÞrsmÄl om etikk og overskridelser mellom kunst og liv. KnausgÄrd gikk fri moralsk sett.