Mennesket er spøkelset i maskinen

Himmelen er grå og dryppende denne dagen, og luften er tett og fuktig. Fremsiden av Kunsthall Stavanger er sperret av med gjerder og steintrappen som leder opp til inngangen fjernet. Dermed er det ikke helt enkelt å vite hvor man skal gå for å få sett Yngve Holens utstilling Heinzerling. Heldigvis vifter en bygningsarbeider som har lunsjpause på meg og peker mot en umerket sideinngang. Jeg stikker hodet inn i en korridor som leder til et kontor, hvor jeg finner en av kunsthallens medarbeidere sittende ved et skrivebord. At kunsthallen akkurat denne dagen kjennes lukket og lite inviterende kler for så vidt kunsten til Yngve Holen, som virker å trafikkere i en beslektet form for fremmedgjørelse. Kjølig, distansert og upersonlig – alle disse adjektivene kan brukes til å beskrive verkene til norsk-tyske Holen.

I den store overlyssalen vises fire massive treskulpturer beiset brunsvarte og boltet til veggen på rekke. De etterligner formen på ulike bilfelger. De spisse kantene, presise vinklene og sprekkene i limtreflaten gir et aggressivt, nesten stereotypt maskulint utrykk som står i kontrast til de umalte, og dermed mer nøytrale versjonene som Holen tidligere har vist i Basel og Berlin. Også Hater Taillight (2016) – noen ildrøde bremselys festet til en skinne på veggen – har et industrielt og uvennlig utrykk. Estetetikken til felgene og lysene fremskynder bilens funksjon som en defensiv kokong som beskytter sjåføren mot andre bilister og verden utenfor. Holens kunstnerkollega Matias Faldbakken er inne på noe når han i utstillingskatalogens beste essay skriver om den rasende og egosentriske mannen i flunkende ny SUV, som blindt insisterer på å komme seg ut av byen før hyttekøene begynner på fredag ettermiddag.

Vinklingen i Faldbakkens essay er knyttet til det eneste verket i utstillingen som ikke vises på kunsthallen. Verkslisten informerer om at Holen har installert en av felgskulpturene på familiens hytte i Gudbrandsdalen, og bilder av skulpturen på hyttefasaden finnes i katalogen. Plasseringen henviser utvilsomt til den særnorske kulturen med å dra på hytta i helgene, spesielt på vinterstid. Grepet virker å vise til at livsstiler som gir status muliggjøres gjennom tilgang på kapital og teknologiske hjelpemidler. Å valfarte til hytta hver helg er en beskjeftigelse tilhørende øvre middelklasse, muliggjort ved hjelp av tilgang på komfortabel og hurtig transport som beskytter mot eksterne irritasjonsmomenter.

I omtaler av kunsten til Yngve Holen bemerkes det ofte at han utelater å vise menneskekroppen, samtidig som motivkretsen er tett knyttet til den. I Heinzerling kommer dette tydeligst frem i installasjonen Parasagittal Brain (2011). Vannkokere, et dusjhode, en kaffemaskin og et strykejern er noen av de mange hverdagsgjenstandene som er skåret i to med vannskjæring, og plassert på hver sin side av rommet. Tverrsnittet av objektene avslører at selv et dusjhode inneholder et komplisert system av ventiler, sluser og filtre, og gjør oss oppmerksomme på gjenstandenes avanserte fabrikasjons- og designprosesser. Det er tydelig at disse verkene ber betrakteren reflektere rundt hvor avhengig enkeltindividet er av den økonomiske infrastrukturen som sørger for at slike gjenstander kan produseres og være lett tilgjengelige. Igjen er en kokong en passende metafor, ikke minst på grunn av det komfortable livet som muliggjøres ved å ha tilgang på disse tingene. Forholdet mellom mennesket og gjenstandene som Holen har valgt å dissekere kan forstås som symbiotisk – de opprettholder livsfunksjonene til mennesket, og mennesket opprettholder etter tur den globaliserte økonomien. Kanskje er bekvemmelighetene som tilbys av billig elektronikk én av årsakene til at det er vanskelig å se for seg et alternativ til kapitalismen?

Ytterligere to veggskulpturer – bestående av fronter til CT-skannere fra den tyske produsent Simens – er lakkert i henholdsvis grått og limegrønt. Et tettsittende nett i nylon er trukket over frontene, slik at verket forskyves noe bort fra å inneha status som readymade. Frontene er runde og gjennomhullede, og har en bøyd overflate som i seg selv forteller lite om hva slags funksjonalitet formen har. På den måten kunne designet like gjerne hatt sitt opphav i midtkonsolen i en bil, eller kanskje bekledningen til en høyttaler. I likhet med treskulpturene henviser CT-frontene til et teknisk komplisert produkt som er gjenstand for mange ulike produksjonsprosesser. Samtidig er de estetiske forskyvningene, fargevalget og nylonnettet, akkurat nok til å skape et uttrykk som er gjenkjennbart som et kunstobjekt. Gesten ligner et kynisk henfall til markedet for glossy-monumentalskuptur, men kan også leses som en kritisk undersøkelse av kunstobjektets status. Hva skiller egentlig monumentale, industrielt tilvirkerede skulpturarbeider fra andre industrielt tilvirkede gjenstander som innehar lignende estetiske kvaliteter? Formen befinner seg tross alt ikke så langt fra noe sånt som speilskulpturene til Anish Kapoor, eller de nevnte midtkonsolene i en bil. Det at disse «produkt-kategoriene» kollapser inn i hverandre virker tydelig avvisende til idéer om kunstverkets autonomi.

Bildet Holen har valgt til å promotere Heinzerling – på et banner på fremsiden av kunsthallen og på omslaget til katalogen – viser Erna Solberg og Tysklands forbundskansler Angela Merkel som sammen løfter en bildør i ulakkert aluminium. Et raskt google-søk forteller at bildet stammer fra et møte i 2011, hvor Solberg og Merkel diskuterte en handelsavtale og bruken av norsk aluminium i tysk bilindustri. Bildet fungerer som en nøkkel til utstillingen; det er en humrende henvisning til Holens norsk-tyske bakgrunn, men også det faktum at Holens kunstnerskap tematiserer teknologi som noe som former mennesket, kanskje i langt større grad en mennesket former den. Bilaterale avtaler, så vel som enkeltmenneskets livserfaringer, resignerer til teknologiens premisser. En slik lesning av Holens kunst plasserer verkene hans nær teknodeterminismen man finner hos den tyske medieteoretikeren Friedrich Kittler (1943–2011). Kittler mener at det er vi som tilpasser oss teknologi, ikke teknologi som tilpasser seg oss. Utbredelsen av internett i hverdagen er på mange måter en endestasjon i Kittlers tenking: nettets verdensomspennende infrastruktur av fiberoptiske kabler er det endelige sluttpunktet for det selvstendige humanistiske subjektet.

En skepsis til individets råderett over egent liv i møte med en stadig mer teknologiavhengig verden er også å spore i romaner av såpass ulike skjønnlitterære forfattere som Don Delillo, William Gibson og JG Ballard. I DeLillos roman White Noise (1985), en slags satire over fremmedgjørelse i USA på 1980-tallet, bemerker den eksentriske professoren Murray Jay Siskind at storbyer er å regne som en varmeproduserende maskin, og at mennesket og dets bevegelser bare er et biprodukt av en prosess som til slutt leder til universets varmedød. Innovasjonen til Holen ligger med andre ord ikke i tematikken i seg selv, men i å utrykke slike komplekse ideer visuelt, på et tidspunkt hvor de i høyeste grad er samtidsrelevante.

Utstillingstittelen Heinzerling er Holens ubrukte tyske etternavn. Samtidig gir utstillingen som helhet inntrykk av at biografiske detaljer er å betrakte mer som tilfeldigheter, en bieffekt av bilaterale avtaler og global handel. Slik får man inntrykk av at kunsten til Holen betrakter verden på avstand, med det kjølige, kalkulerende blikket til en maskin.

Ved hjelp av industrielt tilvirkede former og ørsmå estetiske inngrep gjør Holen det mulig å tenke seg at mennesket styres av teknologi. Sittende i en nyere bil, kanskje på vei til hytta, rammes man inn av GPS, trafikksensorer, dataassisterte bremser, airbag, parkeringskingskameraer og klimakontrollsystem, plast, aluminium og stål. De fleste av oss (undertegnede inkludert) har bare en rudimentær forståelse av hvordan alle disse systemene interagerer, hvis vi i det hele tatt er klar over at de er der. Kanskje representerer CT-skanneren i kunsten til Holen nettopp maskinens evne til å se tverrsnittet av menneskekroppen, når de fleste av oss ikke evner å se tverrsnittet av maskinene?

Nicholas Norton (f. 1989) er kritiker, kunsthistoriker og skribent. Han skriver jevnlig for Kunstkritikk og Billedkunst.