Motstandsdans

Små gester kan inneholde stor kraft. Jeg vil derfor beskrive min opplevelse av Until, en forestilling av den norske dansekunstner og koreografen Heine Avdal/Fieldworks, som ble vist på RIMI/IMIR SceneKunst (RISK)* 21. og 22. november 2024. Jeg vil betegne Until som en subtil danseforestilling av fysisk poesi, øyeblikk, bevegelser, tilstander, handlinger, abstrakte situasjoner som manifesterte kvaliteter som det er verdt å se, snakke om og forsøke å skrive om.

Forestillingen starter med at syv kvinnelige dansere kommer inn på scenen og stiller seg opp litt på siden av scenegulvet. Scenegulvet er dekket med sorte dansematter. Rundt scenen henger sorte tepper, men fra der jeg sitter kan jeg skimte stoler og teknisk utstyr stå lagret bak teppene på sidene i halvmørket. Dette gir opplevelsen av at teaterrommet vi er i også er et arbeidsrom. Det er i dette rommet danserne beveger seg rundt, i et fysisk forløp bestående av å sitte, ligge, stå, danse og å gå rundt.

Individuelt beveger de seg over scenen, men med en felles timing, som om usynlige tråder binder dem sammen. Plutselig står alle på rekke fremst på scenen, tett foran publikum. De på første rad kunne berørt dem med en utstrakt hånd, men ingen gjør det. Danserne derimot strekker hendene sine ut som om de holder i noe, som om de skal til å berøre noe eller noen uten å fullføre det. Dette uforløste potensialet for berøring mellom danserne på scenen, glir fra dansernes kropper over scenekanten og forplanter seg i publikums kropper. Dette aktiverer og opprettholder en spenning som er gjennomgående for hele forestillingen.

Mye av koreografien består av løse forbindelser mellom de syv på scenen. De står i et hjørne, sitter i en formasjon på gulvet, krysser rommet diagonalt, eller beveger seg fra hverandre og ut i hver sin retning mot hvert sitt hjørne. På denne måten skaper danserne stadig nye formasjoner som løser seg opp, og innen den siste danseren har rukket å bli en del av formasjonen, bryter den første ut og beveger seg inn i neste formasjon. Slik holder de denne lavmælte utviklingen i gang. Det er litt som å se krystaller legge seg i stadig nye formasjoner i en kaleidoskopisk kikkert eller de stadig nye volumene som danner seg inne i en lavalampe.

Tilstedeværelsen til danserne er avslappet men samtidig fokusert. De ser på hverandre og på publikum med den største selvfølgelighet som om de gang på gang sier “og som vi alle vet…”. Denne innforståtte holdningen får meg til å føle meg innlemmet i det som hender. Jeg godtar det som skjer. På samme måte som jeg ikke leter etter mening i en kaleidoskopisk kikkert eller en lavalampe, ser jeg på det som utfolder seg med en åpenhet og nysgjerrighet. I stedet for å skjønne hva dansen betyr, så sanser jeg hva dansen gjør. Dette er fysisk sansing. Det er abstraksjon og poesi.

Tilstanden til danserne er varm, imøtekommende og åpen, men samtidig bestemt, egenrådig og litt mystisk. De beveger seg tilsynelatende uten å bry seg om hva slags forventninger vi i publikum måtte ha. Det er deres abstrakte bevegelser, tilstander og handlinger som gjelder i dette rommet, og vi i publikum blir observatører, eller registrerende organer. Tiden oppløses i denne atmosfæren.

Blikk. De syv danserne observerer oss. Det er som om blikket deres sier: “Vi ser at dere ser oss, og det er greit.” På denne måten inngår de en kontrakt med publikum, som jo på en måte er alle forestillingers premiss, men som allikevel må anerkjennes og inngås på nytt. Det holder ikke at vi har kjøpt en billett for å slippe inn i teateret. Vi må kjøpe enda en billett som vi betaler for med vår oppmerksomhet.

Øyeblikkene glir sakte fra det ene over i det neste før jeg rekker å registrere hva som skjedde eller hvordan de kom dit. Jeg mister oversikten over rekkefølgen, noe som gjør at dramaturgien blir flytende og uten et tydelig handlingsforløp. Men forestillingen blir ikke utydelig av den grunn, fordi alle øyeblikkene som skjer på scenen består av fysiske og konkrete handlinger. Det skal godt gjøres å skape denne opplevelsen, fordi som publikummer leter jeg etter en logikk å sette øyeblikkene sammen i et slags meningsbærende handlingsforløp. I Until lykkes det koreografen å skape en drømmeaktig dramaturgi.

Et magisk øyeblikk. La meg forsøke å beskrive et magisk øyeblikk som er betegnende for Until. Et stykke inn i forestillingen, der det foregår flere parallelle handlinger, krysser på et tidspunkt dansekunstneren Yukiko Shinosaki scenen ved å gå fra vestre til høyre side i publikums leseretning. Idet hun passerer midten, trekker dansekunstneren Tale Dolven en liten flik av bakteppet til side, slik at teppet følger bevegelsen og tempo til Shinoisaki. Denne simultane handlingen skaper en fysisk opplevelse av sameksistens. Bevegelsen fungerer som et slags fysisk eksempel på Zeitgeist; at vinden som får løvet til å rasle på treet her simultant rusker i pelsen på hunden der. Denne simultane bevegelsen synliggjør vinden og skaper magi. Den usynlige vinden gir meg gåsehud.

Fysisk poesi. Gester, eller kanskje mer en slags nerding i fysiske kvaliteter. Et perlekjede av situasjoner der hver perle, over tid, møysommelig, lag for lag, har blitt innkapslet. Den ene situasjonen glir over i det neste på en organisk måte. Det skal et imponerende godt koreografisk håndverk til for å lykkes med en slik inngang til dans som en abstrakt, men samtidig fysisk, poesi. I en verden der kunsten og kulturen eroderer og sensitivitet og empati fordufter, så blir poesi, abstraksjon og evnen til undring i slike kunstopplevelser essensielt. I den forstand er forestillingen Until en slags subtil motstandsdans.