På besøk i «Frodomnia»

Opp trappen til Bryne kunstforening, der Frode Felipe Schjelderups verden venter, møter jeg t-skjorter, bøker og LP-plater før jeg rekker å se et eneste maleri. Har jeg kommet til en kunstutstilling, eller til en konsert i en lys og luftig versjon av Grottene på Folken? Noen enkeltverk henger på veggene med påfallende god plass rundt seg. En liten svart-hvitt-tegning av en leopard får en hel vegg for seg selv. De fleste arbeidene er derimot lagt horisontalt tett sammen på store, lave podier på gulvet. Andre henger lavt på veggene eller står lent mot stolper. Lange, hvite bokser ligger på langs i rommet og gir plass til notatbøker og malerier, hevet litt over gulvet slik at det er mulig å komme nær og se detaljene i de små tegningene.

Det oppstår et ujevnt og tilsynelatende improvisert hierarki, der små arbeider kan dominere en hel vegg, mens større malerier befinner seg lavt i rommet, mellom de øvrige kunstverkene. For eksempel er det ikke opplagt hvordan vampyrmaleriet jeg møter først henger sammen med de mange leopardmotivene på podiet lenger inne i rommet. Utstillingen får dermed preg av et tett og mangfoldig univers som ikke uten videre lar seg lese fra én bestemt posisjon. Jeg må se ned, gå nærmere og bevege meg mellom arbeidene for å orientere meg.

En vampyr og ordet «DEATH» ses i det første maleriet, som henger lavt på en stolpe med det samme jeg kommer forbi resepsjonen. Vampyren er hentet fra et univers der populærkultur, gotikk og subkulturelle referanser glir over i hverandre. I utstillingsteksten trekker kurator og Schjelderups mangeårige samarbeidspartner Erik Sæter Jørgensen frem Dracula som en sentral figur hos kunstneren. Vampyren er den evige outsideren, til stede i samfunnet, men aldri helt en del av det. I verket jeg står foran nå, er vampyrens ansikt en blek, teatralsk skikkelse mot en svart bakgrunn. Lerretet er nesten helt svart, bortsett fra noen lysere streker som avslører penselarbeidet. Ansiktet og teksten består av kollasjeelementer i papir, limt på den malte lerretsflaten. Det printerpapirbleke ansiktet og det svarte øyet observerer fra mørket uten at jeg kan tyde dets intensjoner.

Denne vekslingen mellom det malte og det påførte går igjen i hele utstillingen. Metoden gir verkene en fysisk, lagvis og fragmentert kvalitet. Figurene virker ikke helt avsluttede, men som om de er satt sammen av biter fra ulike historier, uttrykk og sammenhenger. De får en materiell uro som passer til et univers der karakterer, steder og fortellinger stadig flyttes, forandres og settes sammen på nytt. Schjelderups lerret og tegninger i notatbøker og på tegnepapir befolkes av figurer som ser ut til å ha vandret ut av et sted der black metal, hardrock, punk, film og tegneserier har viklet seg sammen. Her er mennesker med langt svart hår, trange jeans og band-T-skjorter. Karikerte figurer snakker til meg gjennom snakkebobler, kommentarer og tekstfelt.

Å finne sammenhenger

Utstillingsessayet spør: «Kven får løyve til å tre fram? Kven vert verande i skuggen?». Charlie, en leopard som dukker opp flere steder i utstillingen, eksemplifiserer denne erfaringen av å ikke passe inn i menneskets verden og å måtte bli værende i skyggene. I et verk bakerst i lokalet ser han utover utstillingen i profil, hvit mot en hvit bakgrunn, med svarte sirkler i pelsen og munnen på vidt gap. I et annet ser vi bare de gule øynene hans i mørket, rettet mot en kvinne i rød kjole. På samme podium dukker han opp igjen som en helt svart figur, der bare de gule øynene, tennene og den rosa munnen bryter mørket.

Bildene kan gi assosiasjoner til scener fra skrekkfilm: Kvinnen som ikke vet at noen ser på henne, men rovdyret som allerede har oppdaget henne. Eller er det en misforståelse? Den gammeldagse kjolen hennes maner frem kvinnene som forføres og tappes for blod i Bram Stokers Dracula. Er Charlie et rovdyr, eller prøver de observerende øynene og brølet å redde kvinnen? I utstillingsessayet beskrives Charlie som en omvendt Mowgli – et dyr som beveger seg inn i menneskenes verden, heller enn et menneske som vokser opp blant dyr. Hvilke konsekvenser får det?

Schjelderup vender tilbake til de samme menneskene, motivene og ideene på tvers av tegninger, malerier, bøker, musikk og andre medier. I de oppslåtte notatbøkene skisseres gjentakende motiv: Bymiljøer med identiske bygninger, et vann som kan ligne på Badedammen, broer befolket av trekantformede sikkerhetsstolper og biler tett i tett som en endeløs rekke. Jeg leser veiene og broene som veien ut av sentrum, der den vanlige familien reiser ut til forstadslivet, mens kunstnerens karakterer blir igjen. Dette er menneskene han observerer på kafé, på konsert eller foran en gammeldags prosjektor under filmvisninger.

De samme figurene går igjen i andre verk. Et mørkt ansikt trer frem på et lerret som står på et podium. Som for å skape en forbindelse, er selve podiet lent mot en annen plattform, hvor det ligger en oppslått notatbok med en blyanttegning over to sider: Industri som spyr ut røyk, bebyggelse, broer og ordene «STAY» og «GO». I et intervju i Billedkunst beskriver Schjelderup fiksjonsuniverset sitt som «Frodomnia», en verden med egne steder, planeter, karakterer og historier. Punk- og metalmusikken og kulturen rundt den er et grunnleggende utgangspunkt for Schjelderups kunst. I det nevnte intervjuet i Billedkunst beskriver han metal som både et motiv i kunsten og et prinsipp for hvordan han arbeider. Referanser, figurer, tekst og historier konkurrerer om oppmerksomheten. Når motivene vender tilbake i nye former og sammenhenger, får også stedene en historie, og figurene, byene og fortellingene bindes sammen.

Men selv om den bugnende visuelle referanserikdommen kan virke overveldende, inneholder verkene alltid ledetråder til en større helhet. I To Be Or To Not Be er det denne overfloden som gjør «Frodomnia» både fascinerende og vanskelig å finne veien gjennom. Verkene tar opp svært ulike spørsmål. Et tekstbasert maleri på rødmalt lerret undersøker hvordan nazistene tok i bruk svastikasymbolet. Et annet i lignende tekstbaserte teknikk slår fast, med svart tekst på knallrosa bakgrunn, at rosa er en farge for menn. To oppslåtte notatbøker side om side på samme podium viser to lignende unge og blåøyde menn, men der den ene spør hvorfor nazistene hatet jøder, konstaterer den andre «Jeg heter Rolf The Rocker og jeg er basist (bassist) og jeg lever i Frodomnia ROCK ON». Alle formidler poengene direkte og med en rå strek, men på svært ulike måter og ulike tema.

Et rosa verk ligger på et av de største podiene på gulvet midt i rommet. Maleriet er et godt eksempel på hvordan Schjelderup lar et direkte utsagn inngå i det fragmenterte universet. Den knallrosa flaten er vanskelig å overse, mens den svarte teksten står frem med en nesten plakataktig enkelhet: «PINK IS A COOL. I LIKE THAT. I LOVE PINK. PINK IS A MAN THING. NOT WOMAN. PINK IS MEN THING.» Utsagnet er så direkte at det ikke trenger noen fortolkende omvei. Verket bruker rosa til å utfordre forestillinger om hvem en farge, et uttrykk eller en identitet er for.

Det enkle uttrykket skiller seg fra de mer overlessede arbeidene, men fungerer etter samme prinsipp. Et utsagn kan stå alene og samtidig inngå i et større nettverk av kulturelle referanser og spørsmål om tilhørighet. Hos Schjelderup er det kompromissløse til stede både i motivene og i formen, der ulike uttrykk får eksistere side om side uten å ryddes inn i et entydig språk.

Å forstå utenfra

«Frodomnia» har allerede en lang historie før publikum ankommer. Karakterene kjenner tilsynelatende hverandre bedre enn vi kjenner dem, og referansene strekker seg mot metalhistorie, populærkultur, tegneserier og Schjelderups egne tidligere arbeider. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å komme inn i de enkelte verkene. De åpner for mange tolkningsmuligheter også uten at man kjenner hele bakhistorien, og den gjennomgående streken og de tilbakevendende figurene skaper en tydelig sammenheng mellom verkene. Samtidig er det ikke alltid lett å se hvilke forbindelser som finnes mellom karakterene, stedene og historiene, eller hva som kan ha skjedd mellom de ulike verkene.

Verkene åpner for mange tolkningsrom. Det korte utstillingsessayet gir noen innganger, men går ikke dypt inn i tankene bak verkene, eller i hvordan «Frodomnia» har utviklet seg over tid. Hva er en referanse til noe annet? Hva har skjedd med en karakter mellom to verk? Er alle leopardene Charlie selv om de har forskjellig farge? Hvilke forbindelser finnes mellom stedene og fortellingene?

Jeg vedkjenner at et utstillingsunivers om utenforskap blir noe meningsløst om alt umiddelbart er tilgjengelig, forståelig og komfortabelt. Det å ikke helt forstå som betrakter kan også være en erfaring av å stå på utsiden, og det kan være spennende å bevege seg gjennom et univers man ikke har full oversikt over. Men når et univers er så omfattende som dette, kjenner jeg også på ønsket om et kart. Heldigvis var kurator til stede da jeg besøkte utstillingen og kunne fortelle mer utdypende om kunstnerskapet.

Det som ikke passer

Utstillingens tittel, To Be Or To Not Be, ligger litt på siden av den velkjente Shakespeare-formuleringen. Den lille forskyvningen får språket til å hakke. Det er som om også tittelen nekter å passe helt inn i det forventede. I hodet forandrer jeg tittelen automatisk til slik jeg tror den skal være. På samme måte begynner jeg å plassere figurene og motivene i en bestemt rekkefølge. Hjernen forsøker å bygge et system av det den ser. Jeg leter etter hvem som hører sammen, hva som har skjedd mellom bildene og hvor jeg befinner meg i denne verdenen.

Schjelderups posisjon litt på siden av det etablerte handler ikke bare om å stå utenfor og betrakte. Det handler også om å legge merke til hvordan vi mennesker typisk organiserer verden: Hvem vi kjenner igjen, hva vi forventer at skal høre sammen, og hva vi oppfatter som fremmed. Når jeg forsøker å finne veien gjennom «Frodomnia», blir jeg derfor også oppmerksom på mitt eget behov for sammenheng.

Kunstnerens figurer befinner seg på siden av det forventede. De er mellom menneske og dyr, mellom virkelighet og fiksjon, mellom subkultur og kunstinstitusjon. Karakterene hører ikke uten videre hjemme der de er plassert – de utvider habitatet sitt. En vampyr flytter inn i østre bydel i Stavanger, en leopard inn i menneskeverdenen, et band inn i en T-skjorte, mens noen karakterer beveger seg mellom ulike bilder og fortellinger. I så måte blir Schjelderups univers et sted andre kan besøke. Han skildrer ikke bare mennesker, dyr og konsepter som står utenfor. Han bygger et sted han og vi kan høre til i sammen.