Ruth Asawa — verdensborger, kunstner, visjonær, aktivist, pedagog.

«Vel, jeg tror ikke at kunst i seg selv er viktig. Jeg tror at grunnen til at kunst er viktig er fordi det er det eneste et individ kan gjøre og opprettholde sin individualitet. Jeg tror det er veldig viktig – å ta dine egne avgjørelser. Hvis du regner alt vi kjemper for – bedre skoler, bedre helsevesen og mer sosial bevissthet – lar vi andre mennesker ta avgjørelsene for oss. Vi tar ikke livene våre i egne hender og tar disse avgjørelsene for oss selv.» – Ruth Asawa 1Sitatet er hentet fra utstillingskatalogen: Ruth Asawa: Citizen of the Universe, Thames & Hudson Ltd. Emma Ridgway, Vibece Salthe

De senere årene har det pågått en besynderlig kniving mellom aktører i kunstfeltet. Gallerister, kunstkritikere og andre kunstkonsumenter har formelig kappes om hvem som først gjenoppdaget Ruth Asawas kunstnerskap. For Ruth Asawa er nå et navn de fleste kjenner til og en kunstner som fortjener langt større anerkjennelse enn den hun ble tilegnet i sin tid. Med skam å melde; jeg ble først kjent med Ruth Asawas kunst etter at en Hollywood-kjendis ble hengt ut på sosiale medier for å ha en freidig Asawa-kopi hengende i sin egen stue.

Uforskyldt har Asawas kunst i årevis gått under den kunsthistoriske radaren. En skjebne hun deler med mange ikke-hvite, kvinnelige kunstnere. Ruth Asawas navn hører hjemme i den kunsthistoriske kanon, og i dag anerkjennes hun endelig som en viktig aktør i amerikansk etterkrigsmodernisme. Det kommer tydelig frem av den omfattende utstillingen som nå vises i Stavanger kunstmuseums hovedsal. Over 60 verk produsert i perioden 1945 til 1980 er utstilt, og i museets auditorium vises Robert Snyders film Ruth Asawa: Of Form and Growth fra 1978. I tillegg har utstillingens kuratorer Vibece Salthe og Emma Ridgway valgt å inkludere en lang rekke relevante objekter som på ulike vis tilfører en viktig kontekst til mennesket, kunstneren og visjonæren Ruth Asawa – i den grad de ulike sidene ved hennes liv i det hele tatt lar seg separere.

Det er Asawas ikoniske hengende skulpturer som utgjør hovedverkene i utstillingen. Med kuratoriske grep og en nærmest scenografisk belysning har det hele fått et omsluttende preg. Man opplever å tre inn i utstillingen, la den omslutte seg, snarere enn å observere den som en passiv betrakter. Punktbelysning mot mørke vegger fremhever den sterke dynamikken mellom de ulike figurene og man blir i større grad vàr dikotomiene i verkene; kontrasten mellom lys og mørke, og kontrasten mellom en nærmest eterisk transparens og metallets bestandighet. Skyggene som kastes mot gulv og vegger bidrar til å fremheve formene, samtidig som de avslører nye former i en fascinerende dans mellom aktiv og passiv form.

Det håndknyttede metallmaterialet bukter og slynger seg ut og inn rundt et vertikalt tomrom og danner intrikate, dynamiske skulpturer. Ved nærstudie ser man hvordan én form oppstår inne i en annen, og hvordan skulpturens overflate danner formens innside et sted og formens utside et annet sted. Flere av de hengende skulpturene er montert i grupper over et lavt podium. Disse sammensetningene danner fascinerende tablåer av svevende eller dansende figurer. De myke biomorfe silhuettene gir assosiasjoner til noe overjordisk, som vektløse organismer svøpt i en metallaktig hud, eller som hybrider fra en åndelig og en fysisk verden.

Skulpturene og komplekse papirkonstruksjoner vitner om en stadig søkende og eksperimentell kunstner som opererer helt i yttergrensene av materialets egenskap. Utvilsomt også påvirket av to av sine mentorer; Josef Albers og Richard Buckminster Fuller, som begge ifølge Asawa også i stor grad interesserte seg for «ideer som ikke var løst enda». Størrelsen og det skjøre uttrykket gjør at det hele på samme tid oppleves formidabelt og sårbart. Instinktivt holder man pusten og beveger seg sakte gjennom rommet, som for å unngå å sette luft i bevegelse som kan forstyrre de skjøre konstruksjonene. Samtidig sloss jeg mot impulsen til å gjøre nettopp det bare for å oppleve de delikate metallkroppene svaie sammen med ens egen kropp.

Asawas liv fortoner seg like sammenflettet som hennes intrikate metalltrådarbeider. Hun forholdt seg til kunstnergjerningen sin som et kall og derigjennom adapterte hun også selv en holistisk tilnærming til kunsten, familieliv, aktivisme, sosialt engasjement og pedagogisk visjon. De utvalgte, og til dels personlige objektene som brev og fotografier, men også skisser, forarbeider, malerier, modeller og papirarbeider utgjør derfor viktige tilskudd til en større forståelse og kontekstualisering av Asawas virke og livsfilosofi. Og de er til god nytte, for utstillingens bakteppe er en innholdsrik og dramatisk periode, både i Asawas egen-, men også i amerikansk-,historie.

I sin samtid, som kvinnelig kunstner, og med et medium som kunne forstås i skjæringspunktet kunst/håndverk stilte Asawa allerede med et handikap. Det er nærliggende å sammenligne Asawa med samtidige kunstnere som franske Louise Bourgeois, tyske Eva Hesse og japanske Yayoi Kusama. Men selv om også disse kunstnerne måtte hanskes med fordommer og diskriminering som kvinner, hadde Asawa enda en ulempe; hun var født i Amerika, men av Japanske foreldre. Til tross for en amerikansk oppvekst og en kunstutdannelse med en sterk vestlig og kanskje særlig europeisk innflytelse kunne Asawas kunst likevel oppfattes som noe eksotisk og fremmed.

Som hjemmearbeidende seksbarnsmor og hustru i et raseblandet ekteskap, i en tid da raseblandede ekteskap var forbudt i flere stater, var hun heller ingen utpreget feminist. Asawas aktivisme graviterte i stedet mot bruk av kunst som pedagogisk virkemiddel. Særlig var hun opptatt av effekten av å eksponere barn for kreative fag. Asawa hadde tatt sikte på lærerutdannelse, men som japansk-ættet fikk hun ikke tilgang til all den obligatoriske undervisningen hun trengte for å ta eksamen og endte i stedet med å studere kunst ved det på denne tiden svært liberale undervisningsstedet Black Mountain College. Her ble det lagt vekt på holistisk læring og studentene ble undervist av amerikanske kunstnere, arkitekter og skribenter, samt europeiske pedagoger med tilknytning til Bauhaus. Årene ved Black Mountain College befestet ikke bare Ruth Asawas kunstnerskap, men også hennes personlige overbevisning. Gjennom hele livet møtte hun diskriminering fra mange hold, både som kvinne og som kvinnelig kunstner, men kanskje i enda større grad, som japansk-amerikansk borger. I et av brevene til sin forlovede beskriver hun smerten forbundet med opplevelser av rasisme, hets og diskriminering. Hun skriver hvordan hun har tatt et aktivt valg om å distansere seg fra konstruksjonene som definerer henne, det være seg nasjonalitet, etnisitet eller kjønn. Hun erklærte seg i stedet som borger av universet. Kanskje er dette også beskrivende for Ruth Asawas unike talent; å skape noe vakkert ut av noe hardt og unnselig.

Asawa levde etter overbevisningen om at å gjøre er å leve. De komplekse arbeidene hennes røper en møysommelighet som finnes i det meste av Asawas kunst, både i malerier, papirkonstruksjoner og metallarbeider. Summen av enkle, små bevegelser som ved tusentalls repetisjoner danner intrikate konstruksjoner. I de ikoniske hengende metallskulpturene er det tette håndknyttede løkker i tynn metalltråd av kobber, messing eller stål som utgjør flettverket og påminner om den prominente tilbakevendende karakteren i Asawas gjerning; utholdenhet, tålmodighet og tilbakeholdenhet. Og kanskje kan det synes som om hun omfavner det gjentagende, nitide arbeidet, og smerten forbundet med den krevende prosessen mens hun sakte maner frem de formidable skulpturene.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De seks siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.