Samtidskunst som bakteppe for 900 års byhistorie

På vei opp trappen til øverste etasje på Museum Stavanger fanges man allerede av historiens sus. Museumsbygningen er over 100 år gammel og er selv et vitne om en by i utvikling. De andre etasjene huser primært utstillinger om fugler, dyr og natur, men i denne særutstillingen handler det om Stavanger og dens historie i anledning byens 900-årsjubileum. Gjennom syv rom, eller «kapitler», tas publikum i hånden og ledes gjennom Stavangers historiske utvikling fra 1100-tallet til vår samtid. Grepet som gjør at utstillingen avviker fra en vanlig historisk gjennomgang, er at hvert kapittel inkluderer en visuell intervensjon av en samtidskunstner som har en tilknytning til regionen. I hvert kapittel gir kunstneren et visuelt uttrykk til de historiske utviklingene fra det gitte århundret.

Det første man møter er en animert film av videodesigner Reidar Richardsen. Filmen viser hvordan naturområdet rundt Stavanger så ut før byen oppsto, og hvordan det har utviklet seg til et industrialisert område i dag. Dessverre virker filmen noe uprofesjonell rent teknisk, og det er lite ved Stavanger som blir tydelig formidlet – man får følelsen av at prosjektet kunne vist utviklingen av hvilken som helst norsk by.

Det er annerledes når vi kommer til første kapittel, 1100–1200. Her har billedkunstner Maiken Stene skapt et mørkt og dystert univers av bladløse trær og blodflekker tegnet på enorme stykker papir. Det skaper en grottelignende opplevelse som går i dialog med middelalderens symbolikk og den dødelige tiden disse årene innrammer. Samtidskunsten responderer også på gjenstander fra perioden, blant annet Årdalskrusifikset og en døpefont fra 1200-tallet.

I neste kapittel kan man lese om byen på 1300- og 1400-tallet: Om den fortsatt høye dødeligheten blant barn, om vanlige yrker som murer, snekker, skredder og fisker, om «den svarte død», kirkens makt og så videre. Det kunstneriske uttrykket er skapt av John K. Raustein, og den mørke stemningen fortsetter i tråd med en velkjent – men kanskje litt stereotyp – forståelse av middelalderen som mørk. Rausteins tilnærming er mer skulpturell og verksbasert enn Stenes. Han har laget store sølvfargede tekstilskulpturer som står i montre og skinner. De har en tiltalende og mystisk kvalitet, og man får lyst til å ta på dem.

Ved hjelp av en QR-kode kan man lese om de ulike kunstnerne og deres refleksjoner og tolkninger av de enkelte periodene. Raustein forteller at sølvfargen relaterer til lykkebringende talismaner og amuletter, og hvordan disse objektene var kjent for sin magi og helbredende krefter i en tid da religion, folketro og overtro flettet seg sammen. Jeg ser nå hvordan Rausteins skulpturer minner om store og myke amuletter som henger og beskytter mot sykdom og død.

Neste kapittel, 1500–1600, introduserer en lysere scenografi med periodens barokke estetikk – vi går bokstavelig talt fra sølv til gull. Formidlingen sentrerer seg rundt reformasjonen og overgangen fra katolsk til protestantisk tro. Derfor preges rommet også av kristne objekter, som en prekestol utskåret i tre. Symbolene viser hvordan katolske helgener måtte vike plass til fordel for moralsk oppbyggelige historier i denne perioden.

I hvert kapittel er det – i tillegg til Stavangers generelle utvikling – mulig å lese historien til en enkeltperson fra byen som levde på den aktuelle tiden. I dette rommet er det Astris historie som fortelles. Hun ble i 1662 anklaget for trolldom og halshugget på grunn av sladder som florerte om henne i byen. Marit Victoria Wulff Andreassen har valgt å fokusere på denne historien i sitt kunstneriske bidrag til rommet. En lang gyllen flette brer seg ut på veggen, og den er tilsynelatende skåret rett av – et symbol på Astris halshogging. Igjen er denne tolkningen nesten utelukkende mulig å gjøre ved å lese om kunstnerens intensjoner. Det kan både være en fordel og en ulempe, men i dette tilfellet virker den malte fletten svært spesifikk for historien. Det var vanskelig for meg å relatere dette veggmaleriet til resten av rommets historiske objekter, både estetisk og kontekstuelt.

Kapittelet om 1700-tallet fokuserer på luksusvarer som begynte å bli innført i Stavanger i denne perioden. Byen vokste til 2500 mennesker, og det slår meg hvor liten byen var i sine første 600 år. Nils-Thomas Økland har skapt en anonym scenografi for rommet som forestiller en butikk med de nye luksusvarene på hyllene. Interiøret er holdt i pastellfarger som fiolett, lyserosa og turkis. I teksten om kunstneren står det at dette grepet skaper «en spenning mellom det ekte og det kunstige». Dette grepet føles imidlertid noe svakt og udefinert. Som med det forrige rommet får jeg ikke følelsen av en spennende estetisk relasjon mellom perioden, kunstnerens idé og rommets utforming.

Derimot blir jeg fascinert av kapittelet om 1800-tallet. Her går man inn i et slags kuriositetskabinett som henter inspirasjon fra surrealisme (selv om denne kunstretningen kom litt senere). Projeksjoner fyller rommet sammen med gjenstander fra den gryende industrialiseringen. I løpet av dette århundret skjedde en rekke infrastrukturelle utviklinger, og dampmaskinen, telegrafen og elektrisiteten ble oppfunnet. Stavanger vokste dramatisk, fra 2500 til 30 000 innbyggere. Arne Nøst har sammen med Reidar Richardsen skapt en tolkning av denne utviklingen, der mennesker i datidens klær opptrer i scener som viser tidens nye ånd. På en snedig måte er et speil plassert på gulvet, slik at den omvendte projeksjonen av mennesker på veggen passer inn i speilbildet. Et stort ur tikker og minner om at tiden i økende grad måles i penger – kapitalismens tidsalder er kommet.

1900-tallet førte med seg enorme endringer til Norge så vel som til Stavanger, og den verden vi kjenner i dag, ble formet. Dette formidles godt i utstillingens sjette kapittel, som Elin Reboli Melberg har tolket. Melberg har samlet en stor mengde ting fra dette objektfylte og masseproduserte århundret – alt fra våpen og biler til diskokuler og barbiedukker. Speil på gulv og vegger skaper en effekt av dobbelteksponering, slik at århundrets ekstreme utvikling og voldsomme hendelser vises i all sin uregjerlighet. Likevel savner jeg mer av kunstnerens eget avtrykk i dette kapittelet. Installasjonen fungerer godt, men man merker ikke Melbergs unike kunstneriske perspektiv på perioden – det ligner mer på et kuratorisk grep.

Siste kapittel er skapt av Linda Lamignan, som er den eneste av kunstnerne jeg kjente til fra før. Det handler om 2000-tallet – vi er kommet til vår egen tid. Kjettinger henger tett fra taket med diverse 3D-printede objekter i plast. De forestiller noen av de mange nye tingene vi har begynt å (for)bruke dette årtusenet: smarttelefoner, elsparkesykler, hodetelefoner og midi-keyboards. Fremfor bare å trekke frem én enkeltperson, inkluderer dette rommet en rekke små intervjuer med nålevende innbyggere i Stavanger som har ulike minner og livsvilkår i byen. Sammen med kunstneren Kristoffer Amundsen har Lamignan skapt et avslappet og zen-aktig lydspor for rommet, som kan påvirkes av de besøkende gjennom et ekte midi-keyboard. Lamignan har også produsert en film som foregår på havbunnen og tematiserer Stavangers mangefasetterte forhold til havet gjennom historien – fra folketro og fiske til olje og turisme.

Det er godt å se et konkret verk fra Lamignan, slik at kunstneren ikke bare skjuler seg bak rommets scenografi. I flere av utstillingens kapitler blir kunstnernes avtrykk nemlig for anonyme, og forskjellen mellom kunstnerisk installasjon og scenografi blir for liten.

Det er et interessant grep å bruke samtidskunstnere til å belyse de enkelte periodene i Stavangers historie, og selve den historiske delen med formidling av fakta er godt utført. Men grepet reiser naturligvis også spørsmål om samtidskunstens plass i slike utstillinger – blir de scenografer for historiens gang, eller får de lov til å uttrykke seg autentisk med historien som bakteppe? Det er i de rommene hvor kunstnerne har et tydelig avtrykk og presenterer mer konkrete verk – for eksempel Stenes, Rausteins og Lamignans bidrag – at grepet gir mest mening. Her tilfører kunstnerne et friskt perspektiv på periodens historie samtidig som de etterlater sitt eget tydelige avtrykk.