🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

Tekstil i bĂžtter og spann

John K. Rausteins utstilling NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger) pÄ SÞlvberget galleri Äpner seg mot samfunnets flyktighet, stadige sosiale polariseringer, minner og eksistensielle dilemmaer. Denne utstillingen kjennes pÄ kroppen. Teksten er publisert i samarbeid med tidsskiftet KunsthÄndverk.

John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.

FÞr besÞket pÄ SÞlvberget galleri hadde jeg lest om John K. Rausteins store skulpturelle tekstilinstallasjoner at de ikke bare var store objekter som var kledd i tekstiler, men at de ofte dekket hele utstillingsrommet. Det gjÞr de ogsÄ her. Men pÄ SÞlvberget galleri er det veldig hÞyt under taket ved inngangspartiet til utstillingsrommet, og dette har Raustein mesterlig benyttet seg av ved Ä trekke en tekstilskulptur over flere etasjer. Man trekker umiddelbart Þynene oppover, det gir rom for mer luft, og lyden er ikke sÄ dempet som man forventer. Det skaper et monumentalt og overraskende Äpent fÞrsteinntrykk som bryter med forventningen om Ä komme rett inn i et tekstilpakket rom. Men la det ikke vÊre noen tvil: Hele rommet er pakket inn i tekstiler. Det er tÞykledde oppbevaringshyller, armeringsjern, geometriske former, konveks og konkav og draperier fra tak til gulv.

Rausteins uttalte sÊregenhet er at han jobber mye med minner og fÞlelser som direkte knyttes til det tekstile materialet. I denne utstillingen forenes fire ulike scenario i fire installasjoner; Primula, Aqua, Terrakotta og Salvie/Jade. Der Aqua er Äpen og inviterer til et nÊrmere studium, er installasjonen Salvie/Jade fysisk lukket ved at det er bygget en boks med store kikkhull i slik at man bare kan betrakte objektene pÄ avstand. Jeg vet ikke om det er Rausteins hensikt, men tittelen NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger) fungerer for meg som referanser til politisk og sosial polarisering i samfunnet som skaper en avstand oss mennesker imellom. Dette vitner om at Raustein ogsÄ ser seg ut over seg selv og egne minner.

John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
1 / 5

Minner, fortellinger og sannheter

Etter som man beveger seg inn i utstillingen, fĂ„r taket standard hĂžyde og skulpturene stĂ„r tettere. Lyden dempes og luften fĂžles tyngre. Det skaper en fĂžlelse av ro og varme (for noen kanskje klaustrofobi?), og tankene gĂ„r til Joseph Beuys’ installasjon Plight, som bestĂ„r av et rom dekket av filtruller og et lukket piano. Inne i installasjonen er man omsluttet av filt som avgir en sterk lukt, men lyden av pianoet er ikke tilgjengelig. Beuys’ gjentatte bruk av filt og fett i sitt kunstneriske arbeid er knyttet til fortellingen om da han ble skadet i en flyulykke under andre verdenskrig. Beuys har fortalt denne historien (noen vil si hallusinasjoner fra sykesengen) i forskjellige versjoner, men i en av dem ble han reddet av nomadiske romanifolk som holdt ham varm ved Ă„ dekke ham i fett og pakke ham inn i filt. Plight er slik direkte knyttet til disse minnene av Ă„ vĂŠre pakket inn i filt.Fineberg, Jonathan. Art Since 1940, Strategies of being, Third Edition (s. 18). USA 2000: Pearson. London: Laurance King Publishing og https://www.centrepompidou.fr/en/ressources/oeuvre/RqhG4ed

Det kan altsÄ ligge mange forskjellige fortellinger, minner og fÞlelser i tekstile materialer. De tynne bomullsstoffene i denne utstillingen minner meg om da vi lekte gjemsel i mammas klesskap som barn. TÞystrimlene minner meg om lyden av tantes vev nÄr hun laget ryer. Ryene var myke og varme Ä gÄ pÄ med bare fÞtter. Terrakottafargen pÄ tekstilene sender tankene mine til lukten av vÄren og planting i krukker.

MĂžysommelig arbeid

NÄr alle inntrykk av det tÞykledde rommet, myke objekter og egne minner legger seg, blir det mÞysommelige arbeidet til Raustein tydeligere. Stoffet virker tynt. Det er ikke av den kostbare typen, men detaljene er rike. Det er et stort antall tynne tÞystrimler som er hengt opp, knyttet eller sydd sammen igjen. Det vitner om mange timers arbeid. For ikke Ä snakke om mengden tekstil som skal hÄndteres. HÄper virkelig han resirkulerer.

Den amerikanske kunstnerduoen Christo og Jeanne-Claude arbeidet ogsÄ med klimautfordringer da de pakket inn store gjenstander og bygninger pÄ siste halvdel av 1900-tallet. Den mest kjente av deres omfattende innpakninger er sannsynligvis broen Pont Neuf i Paris fra 1600-tallet. Dette omfattende og surrealistiske arbeidet setter fokus pÄ arkitekturens bruk og form. Hva er det? Hvilken funksjon hadde objektet fÞr det ble pakket inn? Og ikke minst peker verket pÄ den enorme bruken av tekstil og vÄrt forhold til naturen og bybildet. PÄ lignende mÄte har Rausteins surrealistiske installasjoner flere implisitte lag, bÄde i et klimaperspektiv og med tanke pÄ sosiopolitiske verdier og holdninger. Det vil si at Rausteins installasjoner inviterer oss inn i et «hav» av tekstiler. Tekstil er pÄ samme mÄte som plastikk et stor miljÞproblem i dag, og i stor grad knyttet til konsum. Samtidig er det et faktum at Raustein er en mannlig kunstner som gÄr inn i en kvinnedominert kunsthÄndverkstradisjon.

John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Hanne Nygaard.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Øystein Thorvaldsen.
John K Raustein, NÄr alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger). Foto: Hanne Nygaard.
1 / 6

00-ere og tekstilkunst

Bare det faktum at Raustein er utdannet tekstilkunstner pÄ 1990-tallet bryter med kjÞnnsrolleperspektiver og stereotypisk tenkning. I tillegg var Raustein i 2018 medkurator for utstillingen Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger pÄ Kunsthall Stavanger. Vandreutstillingen markerte Norske tekstilkunstneres (NTK) 40-Ärsjubileum. I utstillingen var 34 kunstnere representert, men kun fire av disse var menn. Slik kommer man ikke bort fra at tekstilkunst bÄde historisk og i dag har en sterk kvinnedominans. Dette sier mye om de sosiologiske og materialistiske sidene ved Rausteins kunstnerskap.

Innen nymaterialisme – en retning som har gjort seg gjeldende bĂ„de i Norge og internasjonalt de siste Ă„rene – legges det gjerne stĂžrre vekt pĂ„ at kunsten gjennom sin egen materialitet kan diskutere og synliggjĂžre problemstillinger som vanligvis er skjult. Materialiteten blir selve kjernen og inngangen til forstĂ„else av kunsten. Materialitet er selve kjernen ogsĂ„ i denne utstillingen. NĂ„r alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger) synliggjĂžr flere problemstillinger knyttet til kjĂžnnsperspektiv, tradisjoner, arbeidskraft, klimautfordringer og ikke minst egne minner og fĂžlelser. Hvilke endringer stĂ„r tradisjonelt kunsthĂ„ndverk overfor i dag? Hvilken betydning vil vĂ„rt forhold til materialitet ha i et klimaperspektiv i fremtiden? Kan man minnes uten materialitet? Absolutt samfunnsaktuelle spĂžrsmĂ„l. Det er likevel i et fenomenologisk perspektiv at utstillingen gjĂžr sterkest inntrykk pĂ„ meg. Det Ă„ navigere kroppen rundt i dette tekstillandskapet kan sammenlignes med Ă„ navigere den sansende kroppen rundt i samfunnet generelt. VĂ„r persepsjon av samfunnet vi lever i – syn, lyd, lukt, smak og berĂžring – kan transportere oss tilbake i tid til spesifikke minner eller steder. VĂ„re kropper sĂžker ofte Ă„ navigere etter noe sanselig, materielt og fysisk i en stadig mer virtuell virkelighet med raske endringer og stĂžrre grad av flyktighet. Derfor kjennes denne utstillingen pĂ„ kroppen.

Astrid Helen Windingstad er kunsthistoriker, kritiker og medstifter av CAS – Contemporary Art Stavanger hvor hun er redaktþr.