Varhet for mekanismene: Intervju med Nils-Thomas Økland

Det så jo ut som en veldig spennende jobb, så jeg tenkte at jeg hadde lyst til å komme tilbake til den typen arbeid. Jeg har jo jobbet som kurator tidligere – så denne stillingen var såpass forlokkende at jeg ikke kunne la den gå fra meg.

Det er helt klart egen kunst jeg har gjort mest de siste årene. Men tidligere har jeg blant annet vært med på å starte og bygge opp KINOKINO i Sandnes, som åpnet i 2009. Der hadde jeg en kurator- og prosjektkoordinatorrolle.

Det er litt tidlig å si noe om det her. Først og fremst vil jeg jo fortsette på den solide programmeringen som Hå har gjort til nå. Og så vil jeg gjerne vise frem et spenn i samtidskunsten, og vise at dette feltet er foranderlig. Dette er fint å gjøre på Hå gamle prestegard, fordi det ligger en stabilitet i denne institusjonen.

Hå skal være et sted hvor man kan møte kunsten i det stadig skiftende feltet, hvor man kan oppleve disse bevegelsene fra lokale, nasjonale og internasjonale kunstnere. Ellers vil jeg utnytte de mulighetene som er i de spennende visningsrommene her, som har med seg en egen identitet og en egen historie, og samtidig vise frem fasilitetene og den fantastiske beliggenheten som Hå har.

Ja, vi bruker disse lokalene til våre utstillere. Det er på en måte en del av pakken for kunstnerne vi stiller ut, at de kan bo i boligene ved fyret under befaringer og installeringsperiodene. Så byggene der blir i den forstand brukt som kunsterboliger, men ikke som åpne residencies per nå.

Jeg har ikke sagt opp studioet helt enda! Det er en form for overgangsfase, for jeg har noen kunstneriske prosjekter som er igangsatt og må fullføres. Så akkurat nå er det to prosesser som pågår parallelt. Men jeg ser jo at jeg ikke kan drive med så stor produksjon som jeg har gjort de siste årene. Det blir et skifte for meg – det føles som et nytt kapittel.

Det er klart at det ligger en form for makt i denne stillingen. Men jeg tenker egentlig at jeg kommer inn i denne rollen nettopp som kunstner, og at jeg dermed har med meg erfaringen av å stå på andre siden. Sånn sett kan jeg være litt var på de mekanismene som er der, samt vite hva slags behov og ønsker kunstnerne gjerne har i forbindelse med å stille ut på et sted som Hå. Det tenker jeg er en fordel.