Teshima Art Museum bestĂ„r av et hvitt betongskall formet som en liggende vanndrĂ„pe. Det har en liten bueformet inngang, og to store utskĂ„rne hull i taket. Innvendig sirkulerer luften utenfra fritt igjennom, og vĂŠrets skiftende lys og temperatur er en del av museet. Gulvet heller svakt nedover mot midten av rommet og opp av det pipler smĂ„ vanndrĂ„per. NĂ„r de blir store og tunge nok renner de nedover mot midten og hekter seg pĂ„ andre drĂ„per de mĂžter pĂ„ veien. Det var sol og mild bris den dagen jeg var der og drĂ„pene skalv litt i vinden og glitret i solen. Det var helt stille, de andre besĂžkende lĂ„, satt eller gikk forsiktig rundt pĂ„ gulvet, imens de sĂžrget for Ă„ ikke forstyrre vanndrĂ„pene. Dette er museet. Dette er mĂ„let med reisen. Kunsten er en ren sanseopplevelse som vekker en nĂŠrmest meditativ tilstand i den besĂžkende. Selve kunstmuseet og kunsten er den samme â de er ett.
Reisen til museet
Det har blitt en del museumsbesĂžk siden mormor og morfar fĂžrst tok meg med pĂ„ Stavanger museum. Noen museer har vĂŠrt lett tilgjengelige, mens andre, som for eksempel museene pĂ„ Naoshima, har krevd en stĂžrre innsats Ă„ oppsĂžke. Kanskje har innsatsen en finger med i spillet nĂ„r det gjelder opplevelser vi i etterkant vurderer som sĂŠrlig verdifulle. Innsatsen blir som en slags investering â slik er det jo pĂ„ mange omrĂ„der i livet. Men kanskje tillegger vi innsatsen en for stor rolle her. Er det mulig at innsatsen kun inngĂ„r som Ă©n, av flere, faktorer i den overordnede situasjonen som utspiller seg like fĂžr et museumsbesĂžk? Jeg tenker ganske enkelt pĂ„ tiden fĂžr besĂžket. Museumsopplevelsen starter allerede i det man gĂ„r hjemmefra, og den mentale forberedelsen skjer ifra man tar pĂ„ seg skoene, til man trĂžr inn over terskelen til museet. Hva som fyller tiden vĂ„r like fĂžr museumsbesĂžket, vil kanskje ha betydning for opplevelsen av Ă„ vĂŠre der.
Vi snakker ofte om viktigheten av tilgjengelighet for Ă„ Ăžke besĂžkstallene til museene. MoMA hadde en klar tanke om bĂ„de plassering og mĂ„lestokk, og brĂžt som tidligere nevnt med monumentalbyggenes plassering. Men, dersom man gĂ„r ut ifra at tiden like fĂžr er av stor betydning, hvordan pĂ„virkes den samlede opplevelsen for de besĂžkende av Ă„ fĂžrst sitte pĂ„ en subway, deretter gĂ„ gjennom et travelt nabolag, for sĂ„ Ă„ stĂ„ i kĂž en times tid fĂžr man sluses inn, sikkerhetskontrolleres, og endelig fĂ„r se kunsten â i selskap av et lite folkehav? Louvres berĂžmte inngangsparti, glasspyramiden, har flyplasslignende tilstander under seg. Det er forstĂ„elig at man trenger et system for Ă„ hĂ„ndtere store mengder besĂžkende, men sett bort ifra de praktiske sidene av saken; hva gjĂžr disse forholdene med opplevelsen av kunsten?
Et par dager etter Ä ha besÞkt hektiske MoMA satte jeg meg pÄ et tog nordover langs Hudson River for Ä besÞke DIA: Beacon. Det var ingen kort togtur, og godt var det, for da jeg kom frem hadde jeg landet underveis. Rolig og oppstemt pÄ samme tid var jeg mentalt klar for nye kunstopplevelser. PÄ museet ble jeg gradvis mer og mer euforisk til sinns i det jeg hadde fysisk plass og mental ro nok til Ä studere verkene ordentlig. Tiden pÄ toget til DIA: Beacon fungerte som en slags mental renselse. Det var en heldig tilfeldig virkning, forÄrsaket av en nÞdvendig transportmetode. Kroppen ble holdt i ro uten sÊrlig annen stimulus enn utsikten fra vinduet. I noen tilfeller vil anvendelsen av tiden det tar Ä reise naturlig bidra til Ä forberede en pÄ en kunstopplevelse, slik som her. Men omgivelsene, som eksempelvis landskap og arkitektur, kan kanskje bevisst manipulere frem samme effekt som reisen bidrar med.
Arkitekturen som regissĂžr
At arkitekturen har stor innflytelse pÄ kunsten er for meg en selvfÞlgelighet. Like forskjelligartet som kunsten er, er ogsÄ arkitekturen som huser den. Arkitekturen har endret og utviklet seg i takt med samfunnet, langt saktere enn moter og trender, og i et helt annet tempo enn kunsten. Kunsten har beveget seg lynhurtig fremover og ekspandert, bÄde utover sine egne og museenes rammer. Et museum som skal tilpasses en fast samling, som eksempelvis Chichu Art Museum, stÄr overfor helt andre utfordringer enn et som skal kunne vise temporÊre utstillinger. Det ovenfor beskrevne Teshima Art Museum er i seg selv et kunstverk, sÄ selvsagt finnes det ikke noe skille mellom arkitektur og kunst der. Det er et vakkert eksempel pÄ hvordan kunst og arkitektur flyter sammen og smelter inn i hverandre, men kan pÄ ingen mÄte fungere som ledestjerne for fremtidens kunstmuseer.
Om museene man besĂžker befinner seg like i nĂŠrheten, eller tar minimum to dagers reise fra nĂŠrmeste storby for Ă„ nĂ„, gir ulike opplevelser â ikke nĂždvendigvis pĂ„ grunn av kunsten som vises, men i kraft av tiden det tar Ă„ komme dit. Tid er tilsynelatende noe som stĂ„r utenfor arkitekturens makt, men eksempler pĂ„ hvordan arkitekturen har tatt i bruk virkemidler som illuderer effekten av tid, og setter de besĂžkende i Ăžnsket stemning, er omtrent like gamle som arkitekturen selv. Tenk bare pĂ„ opplevelsen av Ă„ gĂ„ gjennom kilometerlange alleer med hĂžye trĂŠr pĂ„ hver side som leder opp til en herregĂ„rd. Eller makten en bygning kan utstrĂ„le i kraft av sin hĂžyde og at man mĂ„ krysse en stor Ă„pen plass, og gĂ„ videre opp noen brede trapper for Ă„ komme til inngangen. Arkitekturen utgjĂžr ikke bare kulissene til kunsten, men har et iboende potensial til Ă„ iscenesette den, allerede fĂžr man kommer innenfor dĂžrene.
Svaret pÄ hvordan man utformer det optimale kunstmuseet finnes nok ikke, ettersom omgivelser, samlinger og utstillinger varierer i stort spenn. PÄ meg virker det likevel som at den imponerende fasaden til Guggenheim Bilbao er del av en forbigÄende trend, rent arkitektonisk sett, imens Chichu Art Museum utviser noen tidlÞse verdier i sin utforming. Tilpasset noen konkrete verk som det jo er, iscenesettes kunsten pÄ eksepsjonelt vis. De anvendte arkitektoniske virkemidlene som er tatt i bruk burde likevel i hÞy grad kunne overfÞres til visningsrom med skiftende utstillinger. Pausene mellom utstillingsrommene, det bevisste forholdet til bruken av naturlig lys, den enkle men fascinerende arkitekturen og gangene som leder en inn og ut av bygningen i et lÞp som knytter innsiden sammen med utsiden. Opplevelsen hadde selvsagt ikke vÊrt den samme dersom kunsten ikke hadde vÊrt av det solide kalibret den er. Men jeg er overbevist om at det er samspillet mellom de to; arkitekturen og kunsten, som gjÞr opplevelsen av Ä vÊre der til noe helt spesielt.