🎉 Vinner av Pris for sprĂ„k og formidling under Årets tidsskrift 2025 🎉

VEIEN DIT – Samspillet mellom arkitektur og kunst

Maiken Winum skriver her om museumsarkitektur og hvilke faktorer som spiller inn pÄ den samlede museumsopplevelsen. Gjennom bÄde historiske eksempler og egne erfaringer reflekterer hun over samspillet mellom kunst og arkitektur, og ulike mÄter arkitekturen kan regissere kunstopplevelser pÄ.

Yayoi Kusama, Pumpkin, 1994, installasjon. Foto: Maiken Winum.

Da jeg var liten la mormor og morfar ned en formidabel innsats i Ä ta meg med pÄ museer. Det var bra for alle; de fikk kvalitetstid med barnebarn, mine foreldre fikk noen timers avbrekk og jeg fikk nye opplevelser. Jeg husker spesielt godt gamle Stavanger museum. Fugleutstillingen der med det enormt store strutseegget og hvalskjelettet i kjelleren. Det var en egen stemning og lukt der inne, mellom det knirkende gulvet og den hÞye himlingen. Mormor snakket alltid sÄnn halvt hviskende og det hele fÞltes litt hÞytidelig, men ogsÄ litt kjedelig. Samtidig ble jeg fascinert av enkelte dyr og gjenstander. De bittesmÄ kolibriene, for eksempel. De var fine.

Det skulle likevel gĂ„ flere Ă„r fĂžr dĂžrene til kunstmuseene for alvor Ă„pnet seg. Siden den gang, har majoriteten av museumsbesĂžkene mine vĂŠrt viet kunsten. Jeg forteller denne anekdoten etter Ă„ ha fundert en stund over hvilken betydning arkitekturen har hatt for kunsten jeg har sett, pĂ„ de stedene jeg har besĂžkt. Det jeg sitter igjen med strekker seg utover den rent fysiske utformingen av byggene. Totalopplevelsen av et museumsbesĂžk, som bestĂ„r av sammenhengen mellom stemningen i den besĂžkende, i utstillingsmaterialet, i rommene og det som skjer pĂ„ veien dit, er hva som samlet sett avgjĂžr hvor sterke spor besĂžket har etterlatt seg i erindringen. Det er summen av alle delene og hvor godt de spiller sammen. Denne teksten vil se nĂŠrmere pĂ„ hvordan arkitekturen – dens utforming, beliggenhet og samspill med kunsten, bidrar til Ă„ pĂ„virke den samlede opplevelsen.

Den spektakulĂŠre museumsarkitekturen

Å argumentere overbevisende for hvorfor arkitektur er mer enn en bygning med tak, gulv og vegger, anser jeg som unĂždvendig i denne anledningen. Likevel kan en definisjon pĂ„ hva arkitektur er vise seg Ă„ vĂŠre utfordrende for den som prĂžver. Flere har forsĂžkt seg pĂ„ nĂžkterne oppsummeringer, men personlig liker jeg den sveitsiske arkitekten Le Corbusiers melodramatiske ord:You employ stone, wood and concrete, and with these materials you build houses and palaces. That is construction. Ingenuity is at work. But suddenly you touch my heart, you do me good, I am happy and I say: This is beautiful. That is Architecture. Art enters in. Le Corbusier (1931). “Towards a New Architecture”, s.203, Courier Corporation

Folk vil ha kafeer pĂ„stĂ„s det. De vil kunne gĂ„ gjennom museet, vel og merke uten Ă„ mĂ„tte gĂ„ inn i det. De vil ha en mĂžteplass og de vil ha et signalbygg. Litt sĂ„nn som operaen. Det rĂ„der en forestilling om at kulturbygg, og kanskje sĂŠrlig operaer, konserthus, kunstmuseer og deres like, skal vĂŠre noe spektakulĂŠrt – og hvorfor skulle de ikke det? Kunstmuseene er som skattekammer hvor bygningene de har bolig i er selve kammeret. En bygning som huser vĂ„r ypperste kunst, bĂžr vĂŠre noe helt sĂŠrlig. Men det er ikke sikkert at alle kunstmuseer verken kan, vil, eller for den saks skyld bĂžr vĂŠre spektakulĂŠre signalbygg pĂ„ lik linje med Guggenheim-museet i Bilbao eller operahuset i Sydney. Dette av hensyn til bĂ„de kunsten og omgivelsene. Det er dette samspillet, mellom kunsten og arkitekturen, jeg vil se nĂŠrmere pĂ„.

I disse dager er det nye Nasjonalmuseet i ferd med Ă„ reises i Oslo. Skiferen har sirlig blitt stablet og byggingen fikk for sĂ„ vidt skje i fred – helt til stillaset ble fjernet. Reaksjonene har ikke latt vente pĂ„ seg og store deler av juni 2018 gikk med til Ă„ kritisere eller forsvare bygget – som ikke er ferdigstilt. Detaljene i denne diskusjonen skal jeg ikke gĂ„ inn pĂ„ her, men i grove trekk har man sammenlignet bygget med bĂ„de fengsel og klagemur. Aftenposten.no (3. juni 2018), Det nye Nasjonalmuseet vekker oppsikt: Avvisende, ignorant og introvert. Tilgjengelig fra: https://bit.ly/2Po5TWy Det er en lang grĂ„ vegg, et lukket kvartal som ikke forholder seg til omgivelsene sine, sier noen. Andre, gjerne arkitekten selv, Statsbygg og museets ledelse, pĂ„stĂ„r det motsatte. Her har det nettopp blitt tatt hensyn til omgivelsene, men ogsĂ„ sikkerhetskrav, universell utforming og andre nĂždvendigheter.Ibid.

Trenden med det spektakulĂŠre signalbygget skjĂžt fart pĂ„ 1990-tallet og tok helt av etter byggingen av det overfor nevnte Guggenheim i Bilbao (1997) – et bygg som har bidratt til Ă„ transformere byen fra en relativt ukjent spansk kystby, til en yndet reisedestinasjon for kulturturister.Kunnskapsverket.org (27.04.2016), Guggenheim bygger nytt: LavmĂŠlt i Helsinki, store forventninger i Abu Dhabi. Tilgjengelig fra: https://kunnskapsverket.org/nyheter/guggenheim-bygger-nytt-lavmaelt-i-helsinki-store-forventninger-i-abu-dhabi At arkitektur kunne sette byen pĂ„ verdenskartet pĂ„ denne mĂ„ten har vekket stor oppsikt og begeistring. Flere har i etterkant uttalt at de Ăžnsker seg den sĂ„kalte «Bilbao-effekten»Ibid.nĂ„r det skal bygges et nytt kunstmuseum eller lignende. Dette har, forstĂ„elig nok, bidratt til Ă„ forsterke ideen om at et signalbygg er den eneste riktige veien Ă„ gĂ„.

Heldigvis endrer trendene seg saktere innen arkitekturen enn for klesmoter og interiÞr. Byggene som reises skal tross alt bli stÄende i lang tid, sÄfremt materialene som benyttes tÄler tidens tann. Selv om signalbyggenes tid ikke er over enda, sÄ tenderer dagens arkitektur mot et mer sobert og lavmÊlt uttrykk.Ibid. Det fokuseres pÄ tidlÞshet, varighet og bÊrekraft, og det argumenteres sterkt for Ä benytte naturmaterialer som fÄr patina av vind og vÊr, og derfor bare blir vakrere med alderen.Aftenbladet.no (18.04.2018), - Arkitektur pÄvirker nesten alt vi gjÞr. Tilgjengelig fra: https://www.aftenbladet.no/magasin/i/OnBXvk/-Arkitektur-pavirker-nesten-alt-vi-gjor Slik vil bygningene eldes med verdighet og optimalt sett kunne plukkes fra hverandre og gjenbrukes nÄr tiden er inne.

Nasjonalmuseet Vestbanen. Foto: Wikimedia Commons.
Operaen i Sidney. Foto: Wikimedia Commons.
Guggenheim i Bilbao. Foto: Wikimedia Commons.
1 / 3

Litt historie

De tidligste museumsbygningene, fra fĂžrste halvdel av 1800-tallet, kunne med letthet forveksles med slott. De var store, monumentale og klassiske bygninger med brede trapper, sĂžylerekker og (ball)saler pĂ„ rekke og rad.Amundsen, A.B., Rogan, B., Stang, M.C (red.) (2003), Museer i fortid og nĂ„tid – Essays i museumskunnskap, SĂžrensen, Einar, Templer for MĂčsene. Museumsarkitektur, s. 191. Dette gjaldt alle typer museer, ikke bare kunstmuseene. Eksempler som kan nevnes er det vi nĂ„ bĂžr kalle «det gamle» Nasjonalmuseet, Altes Museum i Berlin og Thorvaldsens Museum i KĂžbenhavn. Bygg som, selv om de utsprang fra en helt annen tid, stadig beundres for sitt ĂŠrverdige uttrykk.Ibid, s. 192.

I andre halvdel av 1800-tallet begynte arkitektene Ä se til bÄde gotikk, renessanse og orientalsk arkitektur, samtidig som de utforsket uttrykk som skapte forbindelse mellom form og innhold. Bygningene skulle gjenspeile noe av det man kunne forvente Ä finne innvendig. I dette Ärhundret var museumsbygningen ganske kompakt, men da man begynte Ä inkorporere nyvinninger som stÞpejernskonstruksjoner og betong i bygningene, kunne man strekke formene og skape romlÞsninger som tidligere ikke var mulig.Ibid s. 194Utvendig ble de likevel fremdeles kledd med huggestensfasader i historiske stiler. Et godt eksempel fra denne tiden er Nordiska Museet i Stockholm.Ibid.

Altes Museum i Berlin 2017. Foto: Wikimedia Commons.
Nordiska Museet i Stockholm 2015. Foto: Arild Vågen/Wikimedia Commons
Thorvaldsens Museum i KĂžbenhavn. Foto: Wikimedia Commons.
Stavanger Museum. Foto: Jarvin Jarle Vines/Wikimedia Commons
1 / 4

Det var kunstmuseene som for alvor brÞt med dette sÄkalte monumentalbygget. Gjennom innsikten om at kunstverk er unike, ikke bare sjeldne, fikk de forhÞyet status sammenlignet med andre museumsbygninger.Ibid s. 196 Dette skapte ogsÄ rom for Ä arbeide videre med uttrykket. RomlÞsningene skulle tilrettelegge for de unike opplevelsene og man funderte pÄ hvordan et slikt bygg helst burde utformes. Skulle det vÊre sÄ nÞytralt som mulig for Ä unngÄ all mulig konkurranse med kunstverkene, eller skulle det snarere ha en forbindelse til innholdet pÄ den mÄten at bygget i seg selv var unikt og dermed et slags kunstverk? Kort oppsummert handlet diskusjonen om «den hvite kube» kontra det spektakulÊre.Ibid. NÞytralt eller unikt. Dette er en diskusjon som pÄgÄr fremdeles.

Museum of Modern Art i New York er et eksempel pÄ et museum som hadde et opprinnelig Þnske om Ä tre tilbake i form (jeg mÄ si opprinnelig her da diverse utbygginger har forstyrret intensjonen),Ibid s. 196 - 197 for ikke Ä overstrÄle kunsten. Bygget i 1939 med glatt fasade og i mÄlestokk med de omkringliggende bygningene, var museet moderat i sitt uttrykk. Til forskjell fra de tidligere monumentalbyggene brÞt det ogsÄ med tradisjonen om en beliggenhet utenfor bykjernen, gjerne omringet av en stor park eller hage. MoMA derimot, ble plassert i det travle omrÄdet mellom 5th og 6th Avenue midt pÄ Manhattan. Et sted hvor folk ferdes og derfor enkelt kan oppsÞke.Ibid.

Dersom MoMA symboliserer ideen om et nÞytralt rammeverk om kunsten, sÄ mÄ det ikoniske Salomon R. Guggenheim Museum of Modern Art (bygget mellom 1943-60) i New York kunne pÄstÄs Ä stÄ for det motsatte. Museet er beundret for sin unike form og holdes frem som et stjerneeksempel pÄ noe av modernismens ypperste arkitektur. Med sitt ikoniske organiske uttrykk og sin beliggenhet rett ved Central Park kan det anses som en tilbakefÞring av mange av de monumentale museenes idealer. Den verdenskjente arkitekten Frank Lloyd Wright var inspirert av naturens former da han tegnet museet, og han Þnsket Ä skape en sÄ nÊr sammenheng mellom bygg og natur som mulig.Ibid s. 197 Til tross for all beundring museet stadig vekk hÞster har det ogsÄ blitt kritisert for Ä overskygge kunsten.Ibid s. 197 - 198 For de aller fleste er nok ogsÄ bygningen mer kjent enn selve samlingen.

Museum of Modern Art, New York. Foto: Wikimedia Commons.
Solomon R. Guggenheim Museum, New York. Foto: Wikimedia Commons.
Centre Pompidou, Paris. Foto: Wikimedia Commons.
1 / 3

Symbiosen kunst og arkitektur

MoMA og Guggenheim i New York er to vel besÞkte museer, hvor det ene museets idé om Ä ha et dempet arkitektonisk uttrykk omkring kunsten ble galant forkastet av det andre. I dag mÄ vi tilkjennegi at arkitektur, uansett uttrykk, ikke er nÞytral. Tiden har vist oss at kunsten kan trives mange steder, samtidig som noen steder egner seg bedre enn andre. PÄ samme mÄte som museumsarkitekturen har foretatt en forvandling fra Ä vÊre lukkede og utilgjengelige slott, en hvit kube, fysisk «Äpent» som det vrengte Pompidou-senteret bygget pÄ 1970-tallet, og ekstravagant som 1990-tallets Guggenheim i Bilbao, har som kjent kunsten utviklet seg drastisk siden monumentalbyggenes Êra.

Arkitekturen har betydning for opplevelsen og kan i beste fall spille sammen med kunsten pÄ en mÄte som gagner begge parter. Ja, det var spesielt Ä se Agnes Martins minimalistiske malerier montert langs veggene i rotunden til Guggenheim, og ja, det er litt morsomt Ä ta rulletrappene utenpÄ, istedenfor inni, Pompidou-senteret, selv om utstillingssalene forÞvrig er rimelig nÞytrale. Men helt Êrlig, spiller egentlig arkitekturen til disse to visningsstedene kunsten god? Eller er det bare kunsten som er god nok til Ä tÄle det? I min mening bidrar den unike arkitekturen til totalopplevelsen ettersom byggene er en opplevelse i seg selv. Men det blir en fragmentarisk opplevelse hvor man opplever arkitekturen og kunsten hver for seg selv om man eksponeres for dem begge samtidig. Samspillet mellom kunsten og arkitekturen kan absolutt fungere bedre enn den gjÞr i disse to museene.

Selv om det kan vÊre store kvaliteter Ä hente i et signalbygg, sÄ mÄ man ikke overse kompetansen til det lavmÊlte. Ydmyk arkitektur kan vÊre det absolutt mest «spektakulÊre» tenkelig, dersom det gjÞres riktig. NÄr det er sagt, sÄ er det ikke nÞdvendigvis slik at dess mer nÞytral arkitekturen er, dess bedre er det for kunsten. Det jeg forsÞker Ä legge frem her, er en idé om et slags ideal. En museumsarkitektur som ikke nÞdvendigvis viker til sides for Ä la kunsten skinne alene, men som nÞrer opp under den og utgjÞr en scene og noen kulisser som ikke stjeler oppmerksomheten, men som gÄr naturlig i takt med kunsten. En arkitektur som bygger opp om Ä skape en sinnsstemning i den besÞkende og forsterker opplevelsen av kunsten. Et ideal hvor kunsten og arkitekturen nÊrmest fremstÄr som ett, ikke at bygget og kunsten stÄr som to attraksjoner hver for seg. Optimalt sett, utgjÞr de to en symbiose av ulike estetiske uttrykksformer som nÊrer og styrker hverandre. Heldigvis, sÄ finnes slik arkitektur. Et eksempel hvor disse to elementene spiller godt sammen er Chichu Art Museum i Japan.

Fra en av gangene på Chichu Art Museum. Foto: Maiken Winum.

En annerledes opplevelse i Naoshima

I innenlandssjĂžen Seto, i den sĂžrlige delen av Japan, ligger Ăžyen Naoshima – en fantastisk destinasjon for Ă„ oppleve kunst og arkitektur. Stedsspesifikke verk av noen av verdens stĂžrste kunstnere er spredt rundt pĂ„ Ăžyen i tillegg til Ă„ ta bolig i Ăžyens tre kunstmuseer og andre visningssteder. Museene er tegnet av den japanske arkitekten Tadao Ando og har et minimalistisk og underspilt uttrykk i tung betong. Det er rent, og pĂ„ sin egen mĂ„te markant, men likevel hensynsfullt overfor sine omgivelser.

Et av museene, Chichu Art Museum, er spesielt imponerende. Bygningen faller inn i landskapet og blir til underjordiske ganger som av og til Äpner opp mot himmelen eller havet. Museet er nesten ikke synlig utenfra, ettersom det ligger innunder bakken pÄ en knaus, hvor kun enkelte deler av betong er synlige. Ser man museet ovenfra, kan man se flere skarpskÄrne «hull» i bakken hvor arkitekturen under Äpenbarer seg. Naturlig lys trenger ned i jorden og inn i museet pÄ strategiske steder, hvor dunkle ganger leder deg fra det ene rommet viet ett kunstverk eller én kunstner, til det neste. Det er begrenset adgang til rommene og alle sko skal av og erstattes med tÞfler. Arkitekturen er tilpasset bÄde naturen og kunsten, og de sameksisterer i noe som fremstÄr sÄ riktig, at skillet mellom natur, arkitektur og kunst nÊrmest opphÞrer. Museets arkitektur, som er bygget opp om konkrete kunstverk, er i utgangspunktet ydmyk overfor de utstilte verkene, i den forstand at den ikke konkurrerer med kunsten om oppmerksomheten. Likevel oppleves arkitekturen som spektakulÊr, karakterfull og sofistikert. Det spektakulÊre ligger ikke i et uttrykksfullt ytre formsprÄk, men i de innvendige opplevelsene, hvor arkitekturen bidrar til Ä sette de besÞkende i riktig stemning. Her er det tydelig at det har blitt arbeidet med en stemningsskapende arkitektur som skal forsterke opplevelsen av kunstverkene.

I et hÞyt rom med glatte betongvegger med innebygde benker langs sidene, er det tilsynelatende helt tomt. Men sÄ kikker man opp og fÄr Þye pÄ en lysende blÄgrÄ og monokrom flate i «taket». Det tar litt tid fÞr det gÄr opp for en, at det faktisk er himmelen man ser direkte pÄ. Overgangen mellom betongen og luften utenfor, er sÄ skarpt skÄret, at det er ingen «kant» Ä fÄ Þye pÄ. Dette er verket Open Sky (2004) av James Turrell, og den amerikanske kunstneren er representert med flere verk rundt om pÄ Þyen.

Vandringen gjennom de rolige gangene pÄ museet, gir behagelige pauser mellom det ene storslÄtte verket etter det andre. Det er godt tenkt, og ikke minst nÞdvendig. Man fÄr summet seg, roet ned tankene, og forberedt seg pÄ neste opplevelse. Et absolutt hÞydepunkt for meg var rommet med en av Walter de Marias installasjoner, hvor en stor, tung og blank, sort kule er plassert pÄ toppen av noen brede trapper. Inngangen er i bunnen av trappen, nÄr man kommer inn i rommet ser man kulen tronende der oppe, stum og autoritÊr.

Men Ăžyen holder mange forskjellige kunststilarter. Gangene i Chichu Art Museum leder en ogsĂ„ til et hvitt ovalt rom, med hvitskimrende mosaikkfliser og hĂžyt hvelvet tak som slipper inn naturlig lys. Her er veggene dekket av Monets vannliljemalerier. Lyset, underlaget, den nĂŠrmest sakrale stemningen i rommet – alt er med pĂ„ Ă„ fremheve, ja, nĂŠrmest hylle, maleriene for det de fortjener.

Det hadde ligget en tykk tÄke over Þyen fra morgenen av den dagen jeg var der. HÞy pÄ kunst og totalopplevelsen av museet, var det fint Ä ta en kaffe etterpÄ i den lille, stramt utformede kafeen, hvor den ene veggen er et stort vindu som vender ut mot havet. I det jeg satt der drev den siste disen bort og avslÞrte Þylandskapet utenfor, noe som understreket fÞlelsen jeg hadde i kroppen av Ä ha opplevd noe helt spesielt.

I lÞpet av mine tre dager pÄ Naoshima tok jeg en liten ferje ut til naboÞyen Teshima, som ligger et lite stykke lenger ut fra fastlandet. PÄ denne Þyen ligger et lite kunstmuseum; Teshima Art Museum. For Ä komme seg fra ferjekaien og dit, mÄ man enten vente pÄ en buss eller leie en el-sykkel. Det var godt vÊr og lenge til neste buss sÄ jeg syklet. Landskapet pÄ Þyen er kupert og landlig og etter Ä ha syklet opp og ned langs landeveien en god stund, kom jeg endelig frem til en liten resepsjon, i betong og glass, som stakk ut av en gresskledd knaus. Jeg fikk en billett og ble henvist til Ä fÞlge en sti som ledet inn i et lite skogholt like bortenfor. Landskapet Äpnet og lukket seg langs stien. PÄ et sÊrlig godt utsiktspunkt, var det plassert en benk hvor man kunne se utover havet. Vel fremme fikk jeg beskjed om Ä ta av sko, og pÄ tÞfler, ikke fotografere og ikke snakke.

Teshima Art Museum, 2010. Foto: Maiken Winum.

Teshima Art Museum bestĂ„r av et hvitt betongskall formet som en liggende vanndrĂ„pe. Det har en liten bueformet inngang, og to store utskĂ„rne hull i taket. Innvendig sirkulerer luften utenfra fritt igjennom, og vĂŠrets skiftende lys og temperatur er en del av museet. Gulvet heller svakt nedover mot midten av rommet og opp av det pipler smĂ„ vanndrĂ„per. NĂ„r de blir store og tunge nok renner de nedover mot midten og hekter seg pĂ„ andre drĂ„per de mĂžter pĂ„ veien. Det var sol og mild bris den dagen jeg var der og drĂ„pene skalv litt i vinden og glitret i solen. Det var helt stille, de andre besĂžkende lĂ„, satt eller gikk forsiktig rundt pĂ„ gulvet, imens de sĂžrget for Ă„ ikke forstyrre vanndrĂ„pene. Dette er museet. Dette er mĂ„let med reisen. Kunsten er en ren sanseopplevelse som vekker en nĂŠrmest meditativ tilstand i den besĂžkende. Selve kunstmuseet og kunsten er den samme – de er ett.

Reisen til museet

Det har blitt en del museumsbesĂžk siden mormor og morfar fĂžrst tok meg med pĂ„ Stavanger museum. Noen museer har vĂŠrt lett tilgjengelige, mens andre, som for eksempel museene pĂ„ Naoshima, har krevd en stĂžrre innsats Ă„ oppsĂžke. Kanskje har innsatsen en finger med i spillet nĂ„r det gjelder opplevelser vi i etterkant vurderer som sĂŠrlig verdifulle. Innsatsen blir som en slags investering – slik er det jo pĂ„ mange omrĂ„der i livet. Men kanskje tillegger vi innsatsen en for stor rolle her. Er det mulig at innsatsen kun inngĂ„r som Ă©n, av flere, faktorer i den overordnede situasjonen som utspiller seg like fĂžr et museumsbesĂžk? Jeg tenker ganske enkelt pĂ„ tiden fĂžr besĂžket. Museumsopplevelsen starter allerede i det man gĂ„r hjemmefra, og den mentale forberedelsen skjer ifra man tar pĂ„ seg skoene, til man trĂžr inn over terskelen til museet. Hva som fyller tiden vĂ„r like fĂžr museumsbesĂžket, vil kanskje ha betydning for opplevelsen av Ă„ vĂŠre der.

Vi snakker ofte om viktigheten av tilgjengelighet for Ă„ Ăžke besĂžkstallene til museene. MoMA hadde en klar tanke om bĂ„de plassering og mĂ„lestokk, og brĂžt som tidligere nevnt med monumentalbyggenes plassering. Men, dersom man gĂ„r ut ifra at tiden like fĂžr er av stor betydning, hvordan pĂ„virkes den samlede opplevelsen for de besĂžkende av Ă„ fĂžrst sitte pĂ„ en subway, deretter gĂ„ gjennom et travelt nabolag, for sĂ„ Ă„ stĂ„ i kĂž en times tid fĂžr man sluses inn, sikkerhetskontrolleres, og endelig fĂ„r se kunsten – i selskap av et lite folkehav? Louvres berĂžmte inngangsparti, glasspyramiden, har flyplasslignende tilstander under seg. Det er forstĂ„elig at man trenger et system for Ă„ hĂ„ndtere store mengder besĂžkende, men sett bort ifra de praktiske sidene av saken; hva gjĂžr disse forholdene med opplevelsen av kunsten?

Et par dager etter Ä ha besÞkt hektiske MoMA satte jeg meg pÄ et tog nordover langs Hudson River for Ä besÞke DIA: Beacon. Det var ingen kort togtur, og godt var det, for da jeg kom frem hadde jeg landet underveis. Rolig og oppstemt pÄ samme tid var jeg mentalt klar for nye kunstopplevelser. PÄ museet ble jeg gradvis mer og mer euforisk til sinns i det jeg hadde fysisk plass og mental ro nok til Ä studere verkene ordentlig. Tiden pÄ toget til DIA: Beacon fungerte som en slags mental renselse. Det var en heldig tilfeldig virkning, forÄrsaket av en nÞdvendig transportmetode. Kroppen ble holdt i ro uten sÊrlig annen stimulus enn utsikten fra vinduet. I noen tilfeller vil anvendelsen av tiden det tar Ä reise naturlig bidra til Ä forberede en pÄ en kunstopplevelse, slik som her. Men omgivelsene, som eksempelvis landskap og arkitektur, kan kanskje bevisst manipulere frem samme effekt som reisen bidrar med.

Arkitekturen som regissĂžr

At arkitekturen har stor innflytelse pÄ kunsten er for meg en selvfÞlgelighet. Like forskjelligartet som kunsten er, er ogsÄ arkitekturen som huser den. Arkitekturen har endret og utviklet seg i takt med samfunnet, langt saktere enn moter og trender, og i et helt annet tempo enn kunsten. Kunsten har beveget seg lynhurtig fremover og ekspandert, bÄde utover sine egne og museenes rammer. Et museum som skal tilpasses en fast samling, som eksempelvis Chichu Art Museum, stÄr overfor helt andre utfordringer enn et som skal kunne vise temporÊre utstillinger. Det ovenfor beskrevne Teshima Art Museum er i seg selv et kunstverk, sÄ selvsagt finnes det ikke noe skille mellom arkitektur og kunst der. Det er et vakkert eksempel pÄ hvordan kunst og arkitektur flyter sammen og smelter inn i hverandre, men kan pÄ ingen mÄte fungere som ledestjerne for fremtidens kunstmuseer.

Om museene man besĂžker befinner seg like i nĂŠrheten, eller tar minimum to dagers reise fra nĂŠrmeste storby for Ă„ nĂ„, gir ulike opplevelser – ikke nĂždvendigvis pĂ„ grunn av kunsten som vises, men i kraft av tiden det tar Ă„ komme dit. Tid er tilsynelatende noe som stĂ„r utenfor arkitekturens makt, men eksempler pĂ„ hvordan arkitekturen har tatt i bruk virkemidler som illuderer effekten av tid, og setter de besĂžkende i Ăžnsket stemning, er omtrent like gamle som arkitekturen selv. Tenk bare pĂ„ opplevelsen av Ă„ gĂ„ gjennom kilometerlange alleer med hĂžye trĂŠr pĂ„ hver side som leder opp til en herregĂ„rd. Eller makten en bygning kan utstrĂ„le i kraft av sin hĂžyde og at man mĂ„ krysse en stor Ă„pen plass, og gĂ„ videre opp noen brede trapper for Ă„ komme til inngangen. Arkitekturen utgjĂžr ikke bare kulissene til kunsten, men har et iboende potensial til Ă„ iscenesette den, allerede fĂžr man kommer innenfor dĂžrene.

Svaret pÄ hvordan man utformer det optimale kunstmuseet finnes nok ikke, ettersom omgivelser, samlinger og utstillinger varierer i stort spenn. PÄ meg virker det likevel som at den imponerende fasaden til Guggenheim Bilbao er del av en forbigÄende trend, rent arkitektonisk sett, imens Chichu Art Museum utviser noen tidlÞse verdier i sin utforming. Tilpasset noen konkrete verk som det jo er, iscenesettes kunsten pÄ eksepsjonelt vis. De anvendte arkitektoniske virkemidlene som er tatt i bruk burde likevel i hÞy grad kunne overfÞres til visningsrom med skiftende utstillinger. Pausene mellom utstillingsrommene, det bevisste forholdet til bruken av naturlig lys, den enkle men fascinerende arkitekturen og gangene som leder en inn og ut av bygningen i et lÞp som knytter innsiden sammen med utsiden. Opplevelsen hadde selvsagt ikke vÊrt den samme dersom kunsten ikke hadde vÊrt av det solide kalibret den er. Men jeg er overbevist om at det er samspillet mellom de to; arkitekturen og kunsten, som gjÞr opplevelsen av Ä vÊre der til noe helt spesielt.

Maiken Winum (f. 1984) er en frilansskribent med bred erfaring fra arbeid pÄ kunstfeltet. Hun har en master i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger. Hennes spesialisering er estetisk teori.