Gatekunstfestivalen Nuarts niende inkarnasjon ypper til kamp mellom aktivistisk gatekunst og lovlige veggmaleri. Sistnevnte er blitt ekstremt populær blant annet gjennom kuraterte gatekunstfestivaler over hele verden, og flere av disse får kritikk for å ekskluderer aktivistiske tema på grunn av kommersielle, institusjonelle eller politiske interesser. I tillegg til nye verk ute i byen og inne i galleriet på Tou Scene foregikk formidlingsprogrammet Nuart PLUS under åpningshelgen. Den bestod av debatter, kunstnerpresentasjoner, og foredrag under overskriften ”Muralism vs. Activism”. Men det var ikke bare PLUS programmet som diskuterte årets tema. Flere av kunstnerne har arbeid både inne på Tou Scene, og ute i Stavangers gater hvor de implisitt eller eksplisitt reflekterer over temaet, og undersøker hva som skjer når en subkultur tar steget ut i populismen.
Det vi i dag løst omtaler som gatekunst, har blant annet røtter tilbake til graffitikulturen som vokste frem på begynnelsen av 70-tallet. Graffiti karakteriseres av komplekse og abstrakte bokstavformasjoner, og politiske og allegoriske temaer. Den anerkjente franske graffitikunstneren Tilt er kjent for boblebokstavene inspirert av undergrunnstegneserier. De finner vi i hans installasjon på Tou Scene, og i Stavangers gater. Men dagens gatekunst kan også spores tilbake til ”muralismen” fra begynnelsen av 1900-tallet. En av dem som malte store sosialistiske veggmalerier var den mexicanske kunstneren Diego Rivera. Han var opptatt av kunstens evne til å formidle sosiale og politiske tema når alle andre var opptatt av abstraksjon, og inspirerte blant andre kunstnerne som malte veggene på Oslo Rådhus.
Aktivismens konsept
Franske Mathieu Tremblins bidrag innerst i en av Ølhallene på Tou er en stor blå vegg med grafittiskrift som er overraskende estetisk og asketisk. Med den blå veggen som bakgrunn kan du digitalt sette deg inn en annen bakgrunn. Du kan ta et bilde av deg selv og sende det til Tremblin, så får du et i retur. Tremblin har også laget The Facebook Wall ved det gamle jernbanesporet i tunnelen ved Fisketorget. Påveggen står det «Write Something», og er en kopi av veggen Facebook-selskapet har ved sitt hovedkvarter. Pådenne måten inviterer Tremblin folk pågaten i Stavanger til åskrive påveggen hans. Begge verkene har flere meningslag, men tar opp ideen om at gatekunst generelt lever to parallelle liv, ett i det fysisk offentlige rom, og den andre i et virtuelt offentlig rom via sosiale medier.
Amerikanske John Fekner bruker ord og tegn i sine verk for å skape bevissthet rundt byområder, miljøspørsmål, eller sosiale tema. I forbindelse med Nuart 2014 har Fekner dandert en installasjon med gamle fjernsynsapparater. Noen av dem med tekst som DECAY og BROKEN PROMISE, som kan minne om Keith Harings fjernsyn med dollartegn. På 70-tallet brukte Haring massekulturens ikoner de fleste kunne forholde seg til for å bevisstgjøre maktstrukturen som ligger bak fjernsynskulturen og reklame. Fekners installasjon er en god påminnelse, men blottet for særegenhet. Portugisiske Maismenos har en lignende agenda som Haring og Fekner, men kler sitt prosjekt i en litt annen drakt. Maismenos intervensjonsprosjekt reflekterer over sosiale konsekvenser av politisk-, sosial- og økonomisk modeller som er styrende i dagens samfunn. Maismenos er et uttrykk, redusert til en enkel ligning av motsetninger; mer/mindre, positiv/negativ, svart/hvit, som reflekterer hans prosjekt. Dette kommer til utrykk i et pluss/minus tegn som han signerer sine verk med. På bortebane fungere prosjektet til en viss grad som en bevisstgjøring. Som aktivistisk prosjekt fungerer det nok best på hjemmebane.
Et av Maismenos prosjekt finnes påveggen ved siden av Fekners installasjon hvor det står skrevet ”The Medium is the Mess age”. Miguel (som er hans virkelige navn) har kuttet bokstavene ut av forskjellige typer aviser, blant annet Rogalands Avis, VG, Dagens Næringsliv og Financial Times og spiller skarpsindig påMcLuhans kjente uttalelse ”The Medium is the Message”. PåLervigstunet står skulpturen Ti øre timen som hedrer arbeidere i hermetikkindustrien. På brettet med fisk som skulpturen bærer, har Miguel bygget en miniatyr oljeplattform med plastgjenstander (søppel) han har funnet i området. Slik gjør han oss oppmerksomme på kontrasten mellom Stavangers fortid og nåtid. Han har og gitt skulpturen nytt navn; Ti milliarder om dagen. En meget stedsspesifikk og snedig kommentar på Norges pengebinge.