Kunstneren Ingeborg Kvame deltok i Ciara Phillips kunstprosjekt Workshop (2010 - ongoing) i forbindelse med utstillingen âWhatever happened to that bridge we crossedâ i Kunsthall Stavanger. Kunstverket er et samarbeid mellom Ciara Philips og en rekke andre Stavangerbaserte kunstnere, som fant sted pĂ„ Kunsthall Stavanger og Tou Trykk i november. Les om hennes tanker omkring samarbeidsprosessen i denne teksten.
Den aller fÞrste gangen jeg googla navnet mitt, det var vel rundt Är 2000, kom det opp kun ett resultat. Det var et sitat: «I do not like to work in groups.» Dette ble sagt av meg, frustrert kunststudent i Skottland, etter en dÄrlig erfaring med gruppearbeid. Jeg kjente skam, og trodde at nÄ var det dette verden skulle tenke om meg.
SÄ hvordan er situasjonen i dag? Som kunstner sitter jeg stort sett alene, isolert pÄ mitt atelier. Dette er en arbeidssituasjon som er beskrivende for de fleste kunstnere. Mange av oss liker Ä isolere seg, sÊrlig i utprÞvende faser. Samarbeid med andre kunstnere er ofte definert av et prosjekt med visse rammer.
Kunstverket Workshop (2010 - ongoing) av Ciara Philips har ogsÄ et rammeverk, men prosessen er snudd pÄ hodet. I andre samarbeid jeg har vÊrt involvert i utvikler vi fÞrst et konsept eller en ide og sÄ produserer vi. I denne workshopen er det selve produksjonen, det Ä «lage sammen» som former prosjektet. Gjennom prosessen har vi delt tanker, opplevelser og kunnskap. Vi har lest tekster hÞyt sammen, og lÊrt praktisk om silketrykk. Samtalen dannet grunnlaget for produksjon, og alt som ble produsert var i fellesskapets eie. Hver Þkt bygget videre pÄ erfaringene og arbeider fra tidligere Þkter og slik vokste resultatet frem. Jeg skal ta dere med pÄ min reise i samarbeidet.
Ni kunstnere utgjÞr torsdagsgruppa som jeg er del av. De fleste kjenner hverandre og mange har atelier pÄ Tou. Men ingen kjenner Ciara. Ciara er mild, glad og avslappet. Stemningen er god. Vi presenterer oss for hverandre, og imens blir det gjort notater pÄ et stort ark. Vi deltakere forteller om vÄrt forhold og erfaring med trykking, og beskriver hva vi jobber med pÄ atelierene vÄre. Notater pÄ arket:
Nature, inner nature, ecology, the small movements of the wind, edible paintings, shadow/trace, family home videos, how people meet, sex, contact, relation between people, commerce, new layout, changes in nature, printing, sense of craftship, âreal workâ, status of objects, narratives, gestures, relational art, visual record of when things collide, secret subjects.
Vi snakker litt om notatene og ser at det finnes en del fellestrekk. Men snart mĂ„ vi i gang med praktisk arbeid. Vi skal trykke silketrykk ved hjelp av sjablonger. Ciara demonstrerer teknikken. Hun tegner en enkel tegning pĂ„ et papir og skjĂŠrer denne ut. Legger sĂ„ sjablongen pĂ„ arket hun vil trykke pĂ„, med en silketrykkramme over. Heller malingen i en stripe nederst i rammen og drar malingen over silkeduken. Malingen gĂ„r gjennom der sjablongen er Ă„pen, den enkle formen overfĂžres til arket og sjablongen fester seg til silkeduken. NĂ„ kan man trykke mange like bilder, eller rive i sjablongen, legge til og trekke fra â skape nye uttrykk. Det hele ser lekende lett ut, og vi gleder oss. Denne enkle mĂ„ten Ă„ trykke silketrykk pĂ„ er ny for mange. Vi deles i par for Ă„ samarbeide om egne trykk.
«Skal jeg lese litt fra en tekst fÞr vi begynner?», spÞr Ciara og gjÞr nettopp det.
On de-organisation
Or
What one can do, what one does, what one aims to do, what one allows to be done, how precise and defined oneâs aims are at the outset, what one refuses to do, who one refuses to do it with, who one, ideally, would like to do it with, who one ends up doing it with, why one does it, why one is tempted not to do it, why one thinks one is doing it, why others think one is doing it, how, in the end, it gets done.Barnaby Drabble, âOn De-organisationâ, i Self-Organised, redigert av Anne Szefer Karlsen og Stine Hebert (London: Open Editions, 2013).
SÄ stÄr vi der, partneren min og jeg og ser pÄ hverandre. Hvordan skal vi gÄ frem? Det er bare Ä hoppe i det, begynne Ä tegne pÄ et ark. Jeg tegner en bÞlgete linje. Skal vi ha et hull, spÞr hun. Ja, svarer jeg. Vi kan godt ha et hull. Egentlig synes jeg at det er noe ubehagelig over det hele, noe keitete. Det skal vÊre rom for begge, men vi har ikke et felles sprÄk. NÄr hun da trekker frem en linjal for Ä tegne rette linjer, kjenner jeg at Þynene mine utvider seg. Det er som om jeg kjenner fysisk at vÄre mÄter Ä uttrykke oss pÄ krÊsjer, at de ikke lar seg blande. Vi er olje og vann.
Jeg ser rundt meg â kjenner godt begge i paret ved siden av, men de kjenner ikke hverandre, og nĂ„ snakker de forbi hverandre. De ender opp med Ă„ lage sjablonger hver for seg, og skrenker inn samarbeidet til et minimum â du holder ramma for meg mens jeg trykker sĂ„ holder jeg ramma for deg etterpĂ„. Et annet par kjenner hverandre godt og er i full gang med trykkeprosessen. Arka sprer seg rundt dem som et virus pĂ„ gulvet â energien oser. Jeg skulle Ăžnske at jeg var der, med den slagkraften og ikke her med oss to⊠Jeg kjenner meg snill â pĂ„ en sĂ„nn idiotisk mĂ„te: «jo, det er greitt for meg viss det er greitt for deg?» Det gĂ„r slik: «du tegner en strek sĂ„ tegner jeg en strek. Du trykker et trykk og sĂ„ trykker jeg neste. Skal vi skifte farge. Ja, kanskje det. Hva tenker du om grĂžnn? Eller skal vi gĂ„ for en rosa?» Det er jo en dialog, men vi jobber med hver vĂ„re ting, bare pĂ„ samme ark.
Et par dager senere leser jeg teksten On de-organisation igjen og disse ordene treffer meg: What one can do, what one does, what one aims to do, what one allows to be done...Jeg ler, teksten illustrerer min opplevelse av fÞrste trykkeseanse pÄ Tou trykk.
2. Samling, Tou Trykk
Ciara har forstua foten i en sykkelulykke og stiller opp pÄ krykker. Derfor skal vi ikke trykke i dag, men tegne. Vi begynner med en samtale. Ciara spÞr om tendenser i kunstfeltet her i Norge. Vi snakker litt om natur og klimaendringer, men ender opp med Ä snakke mest om det Ä overleve som kunstner, om kunstnerens forhold til institusjoner, om skattesystemer og kunstutdanning. Ciara noterer utsagn pÄ et stort papir:
How much you do want it? Will you be challenged? Being available. Saying no. Having confidence. Giving space to factors that are otherwise absent. Is it incomplete? Is it still shining?
What's not good enough? People don't go deep enough to get it right. No real real conversation. Rebel artist. Completing other people's things. It had holes in it. It was enigmatic. Leaving things exposed. In betweenness.
Within the system. What we should expect in professional situations. Not having time and resources. Conditioned to do so much. Silent refusal. Tax sheets for artists. Incomplete. Collapse.
Abuse of power. They want to break you. Feeling an obligation towards something. Crying during critiques. Making a deal with the professor. Being humiliated. Soft in Sweden.
Vi starter med Ă„ brette store ark til hver vĂ„r bok. Med utgangspunkt i notatene skal vi tegne. Vi skal tegne en tegning i boka vĂ„r for sĂ„ Ă„ bytte bok med en annen, tegne videre i den nye boka, og bytte bok igjen. Slik skal vi fortsette til bĂžkene er ferdig tegnet. Vi kan tegne videre pĂ„ andre sine tegninger, tegne over, viske ut eller begynne pĂ„ en ny side. Det er vanskelig Ă„ begynne. Jeg vet ikke hva jeg skal tegne â kjenner meg tom. Jeg tegner en firkant og sender boka videre. FĂ„r en ny bok og tegner videre pĂ„ en tegning der. Hun ved siden av meg knurrer irritert, boken hennes er fortsatt blank. Til slutt tegner hun en sint liten mĂžrk krussedull. Den er som et punkt â et hull i arket. Det blir hennes varemerke. Hver gang hun mottar en bok tegner hun dette aggressive punktet. Helt til punktet utvider seg og flyter inn i en stĂžrre helhet. Tegningen utfolder seg og aggresjonen blir borte. Og nĂ„ er vi alle i flyt. Fine tegninger vokser frem. BĂžkene beveger seg pĂ„ kryss og tvers over bordet. Samtalen har forflyttet seg fra munnen til hĂ„nden, og tegningene lever sitt eget liv. FĂžr vi gĂ„r hjem leser Ciara en ny tekst.
Why âEnergy: Yes! Quality: No!â?
âEnergy: Yes! Quality: No!âis one of my guidelines as an artist. It is an affirmation, it is something constitutive for my work and I have always been faithful to it. âEnergy: Yes!â is the assertion that things which have their own energy are important. Energy is what counts, Energy is what I can grasp, Energy is what I can share and Energy is what is Universal. âEnergy: Yes!â is a statement for movement, for the dynamic, for invention, for activity, for the activity of thinking. I want to say âYesâ to Energy as such, Energy as the idea of a possible accumulation, as a battery. It is about saying âYesâ to something without establishing an exclusive criterion. I use the term âenergyâ as a positive term because it includes the other, it is beyond good and bad â even bad energy is Energy â and Energy is situated beyond cultural, political, aesthetical habits.
âEnergy: Yes!â is to oppose thinking in terms of âqualityâ and the criteria of Quality.
I am against the label Quality, everywhere, and in Art also of course. Therefore I propose to follow the guideline âQuality: No!â and oppose it to: âEnergy: Yes!â. But, âQuality: No!â is the refusal to be neutralized by the exclusive criteria of Quality. Quality is the luxury reflex to keep a distance with everything which doesnât have Quality. I donât know what has Quality, nor where there is Quality. As an artist I refuse to adopt the term âqualityâ for my work and I donât want to apply it to the work of others. Quality is always a try to establish a scale, to distinguish âhigh qualityâ or âlow qualityâ, but I donât know, myself â today â what kind of work has Quality. I use the term âqualityâ as a negative term, because it excludes others, because itâs only an âinternational thingâ and because it makes the distinction between good and bad. Quality is exclusive, luxurious and based on tradition, identity and particularism. I need another criterion â today.
Therefore I propose to follow, as a guideline,âEnergy: Yes! Quality: No!âThomas Hirschhorn, âEnergy: Yes! Quality: No!â, 2013, hentet 27.11.19, http://www.thomashirschhornwebsite.com/energy-yes-quality-no/,
3. Samling, Tou Trykk.
Viss jeg husker rett, Ă„pna vi den tredje samlingen med denne teksten:
Being a Human Being
(for Mordechai Vanunu)
not to be complicit
not to accept everyone else is silent it must be alright
not to keep one's mouth shut to hold onto one's job
not to accept public language as cover and decoy
not to put friends and family before the rest of the world
not to say I am wrong when you know the government is wrong
not to be just a bought behaviour pattern
to accept the moment and fact of choice
I am a human being
and I exist
a human being
and a citizen of the world
responsible to that world
âand responsible for that worldTom Leonard, âBeing a Human Being,â hentet 27.11.2019, https://www.tomleonard.co.uk/online-poetry-and-prose/poem-being-a-human-being.html.
Det er en tekst med et stort alvor, og jeg fÞler meg skyldig. Tar jeg nok av mitt ansvar overfor og for den verden jeg lever i? I hvilke situasjoner er det jeg setter meg selv foran fellesskapet? Kanskje er det slik at alle kjenner pÄ skyldfÞlelse og skam. Energien i gruppa er i alle fall litt tung i dag.
Vi skal trykke nye silketrykk pÄ papir. Denne gang med emulsjon og belysning. Motivet vi skal bruke printer vi pÄ en gjennomsiktig film (eller tegner/maler pÄ filmen med lystett blekk). Prosessen med Ä overfÞre motivet til silketrykkramma er litt som Ä fremkalle et foto. Vi pÄfÞrer en uv-sensitiv emulsjon pÄ silkeduken, og belyser den nÄ lyssensitive duken gjennom filmen. Der lyset slipper gjennom filmen blir emulsjonen herdet, porene i silkeduken blir da tette og ingen trykksverte vil kunne presses gjennom. De omrÄdene som har vÊrt beskyttet av motivet vil fortsatt vÊre Äpne. Det er som om selve silkeduken blir en sjablong.
Vi leter etter motiver i notatene og tegningene fra forrige samling, men ogsĂ„ i private bilder. Til sammen printer vi ut fem filmer/motiver, men det viser seg at vi bare har preparert to silketrykkrammer med emulsjon. Kanskje er vi for mange personer til to rammer? PĂ„ gruppa vĂ„r er det flere som har mye erfaring med silketrykk - er det slik at de trekker seg tilbake for Ă„ slippe oss nybegynnere til? Er det slik at ânĂ„ skal dere lĂŠre silketrykkâ i stedet for at ânĂ„ skal vi trykke silketrykkâ? Jeg vet ikke helt hva det er, men vi mangler energi, finner ikke rytmen og til tider sliter vi med Ă„ fĂ„ malingen gjennom duken.
NÄr seansen er over, er beskjeden klar: «à trykke silketrykk er mye mer givende enn dette. Vi mÄ gjÞre det en gang til! De som vil kan komme her neste torsdag.» Det er midt i hÞstferien. Jeg skal puste frisk luft pÄ fjellet og kan ikke delta.
4. Samling, Kunsthall Stavanger.
NÄr jeg kommer til Kunsthallen ligger alle trykka spredt ut pÄ gulvet. Noen har hatt en fin seanse i hÞstferien. Jeg kjenner nesten ikke trykka vÄre igjen. Alle filmene er tatt i bruk, og motivene gÄr inn i en dans med hverandre. I tillegg har de trykket oppÄ de famlende sjoblongtrykka fra fÞrste samling. Noen trykk er klipt opp og montert pÄ nytt i collager, andre har fÄtt helt nye elementer inn. Selv om jeg ikke var med pÄ seansen i hÞstferien kjenner jeg eierskap. Dette er vÄrt uttrykk. Det er kunst.
Vi sitter rundt et stort bord i den ene gallerisalen pÄ Kunsthall Stavanger. Dette er basen for Workshop (2010 - ongoing) gjennom utstillingsperioden til Ciara Phillips. Under Äpningen var veggene her svartmalte og tomme. NÄ er de fylt med notater fra de forskjellige gruppene skrevet med kritt. Her stÄr ogsÄ tekstene vi har lest hÞyt. Det som stÄr skrevet gir meg et innblikk i de pÄgÄende prosessene til de andre gruppene. Jeg har tidligere bare kjent pÄ tilhÞrighet til gruppen jeg selv er med i, men i dette rommet kjenner jeg at gruppen er en del av en stÞrre helhet. NÄ skal resten av arbeidet foregÄ her i kunsthallen. Vi skal bearbeide materialet vÄrt videre ved hjelp av en fargekopimaskin, saks og lim, tusj og maling. Vi kan gjÞre hva vi vil. Her er ikke noe mitt eller ditt, alt kan brukes, alt er lov. Vi leker, den ene assosiasjonen tar den andre. Stemningen er konsentrert, og kopimaskinen spyr ut nye arbeider. Etter denne seansen skal Ciara samle alt materialet fra alle gruppene og bruke det til Ä sette sammen en bok.
5. Samling, Kunsthall Stavanger.
Boka er ferdig trykket og sendt til bokbinder. Ciara har jobbet pÄ spreng for Ä ferdigstille utvalget, trykke overtrekkstekstilen og forsatsene til bokpermene. VÄrt felles prosjekt er avsluttet, og vi kan begynne med blanke ark igjen. Som et avsluttende prosjekt skal vi trykke silketrykk pÄ tekstil. Vi skal bruke tekst som motiv, og leter etter passende ord/sitater. Veggene er fulle av ord, men i jakten pÄ det rette ender vi opp med Ä lese erotiske dikt fra en norsk diktsamling som Ciara nettopp har anskaffet seg. Jeg fÄr boka plassert i hÄnda, og blir bedt om Ä lese hÞyt:
SĂ„ sexy
-et stĂžnn
à du e sÄ sexy
SĂ„ sexy
Ă like det
à Ä ÄÄ du e sÄ sexy
Din kropp
Ditt smil
Din direkte energi
Og din tvil âŠ
à h ÄÄÄÄÄh du e sÄ sexy
SĂ„ sexy âŠ
Deilig
Ă Ăžnske ikkje mere
enn Ă„ sette her
og se
og si
Ă
Ă„Ă„Ă„Ă„h Ă„h Ă„h Ă„h Ă„Ă„h du e
sÄÄÄÄÄÄÄÄÄÄÄÄÄÄÄ ⊠hh
Thank you.Irene Reppen, SÄ sexy. Erotiske dikt, redigert av Linn SkÄber (Oslo: Kagge, 2007).
Vi blir muntre og flaue, praten gÄr. Snart noterer vi aktuelle sitater pÄ veggen, og ender opp med Ä skjÊre ut sjablonger av disse:
The sun is coming. Slikketrykk. Ă h Ă„Ă„Ă„Ă„Ă„h, thank you. I screen you.
Vi trykker pĂ„ t-skjorter, tekstiler, gardiner og ved et uhell â pĂ„ gulvet. Vi har etablert en god rytme og arbeidsflyt i gruppa. Produksjonen vokser frem, og snart er hele gulvet dekket av tekstiler til tĂžrk.
6. Workshop Wrap Party, Kunsthall Stavanger
For Ä runde av prosjektet inviterer kunsthallen alle workshopdeltakerne og publikum til en uformell avslutningsfest med kake og kaffi. De hÄndbundne bÞkene ligger pent i en stabel. Alle deltakerne fÄr to bÞker hver, en vi skal ha selv og en vi skal gi til noen som vil ha glede av den. Alt materialet vi har produsert blir fordelt mellom deltakerne. Jeg kommer hjem med en bunke arbeider.
Om kvelden blar jeg gjennom boka. Tittelen What is good contact, er trykket pÄ forsiden. PÄ baksiden er det trykket et stort spÞrsmÄlstegn. En Äpen tittel, et Äpent spÞrsmÄl.
Jeg tenker pÄ mengden av visuelle uttrykk som bare vÄr gruppe produserte i lÞpet av perioden. Sammen med alt det som ble laget i de andre gruppene er omfanget enormt. I denne boka har Ciara forent alle gruppenes arbeid til ett verk.
Det er fint Ä se hvordan mitt og vÄrt arbeid blander seg med de andre sitt arbeid og skaper en felles enhet. Det blir et bilde av det som ligger mellom oss. The workshop har skapt sitt eget fellesskap, et felles eierskap til kunsten, samtalene og ideene. Jeg tenker igjen pÄ teksten Being a human being, og tenker at fÞlelsen av Ä tilhÞre et fellesskap hvor hvert enkelt individ er likestilt og har like muligheter til Ä pÄvirke samspillet, ikke bare er viktig for individet selv, men er essensielt for et godt fellesskap. Fruktene av gode fellesskap er gode verdensborgere. Jeg blir litt melankolsk nÄr jeg tenker pÄ at det er over nÄ, men vi har allerede snakka vi om at vi Þnsker Ä fortsette samlingene.
Ciaras metode er inspirert av den amerikanske nonnen, kunstneren og pedagogen Corita Kent. Kent utviklet et sett regler for sine studenter ved Immaculate Heart College Art department. Jeg vil trekke frem regel nummer 6: «Nothing is a mistake. ThereŽs no win and no fail. ThereŽs only make.» og regel nummer 8: «DonŽt try to create and analyse at the same time. TheyŽre different processes.»
Det har vĂŠrt en befriende prosess Ă„ vĂŠre del av Workshop (2010 - ongoing), fra de fĂžrste selvbevisste strekene til den frie flyten â det har gjort noe med meg personlig. Samarbeid med andre har fĂ„tt en utvidet betydning. Jeg har tenkt pĂ„ samarbeid som en mĂ„te Ă„ utvikle meg selv og mitt eget kunstnerskap pĂ„ â nĂ„ tenker jeg at et samarbeid er en mĂ„te Ă„ utvikle et fellesskap pĂ„, og i dette fellesskapet er det rom for personlig vekst. Det er som om jeg har gĂ„tt i terapi for den kunstneriske prosessen â jeg kjenner meg mindre kritisk til meg selv og mer Ă„pen for leken. Det gjenstĂ„r bare Ă„ si:
KjĂŠre Ciara,
Ă h Ă„Ă„Ă„Ă„Ă„h, thank you.
Ingeborg Kvame har en Bachelor of Arts fra Robert Gordon University, Aberdeen, Skottland. Utvalgte sepraratutstillinger: Inn i naturen, Oslo Utmark; Ă mĂžte Eva i skogen, Studio 17, Stavanger; Slow Motion, Bryne Kunstforening; T // O // T, GrĂŒnerlĂžkka Kunsthall, Oslo; Obscure, Prosjektrom Normanns, Stavanger; MĂžrk Materie, âHaugesund Billedgalleri, Haugesund. Utvalgte duo- gruppeutstillinger: Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger, Kunsthall Stavanger; Find Your Eyes vol.2, KulturĂžya, Stavanger; EKPGO, Tegnebiennalen 2016; Boblen, Kuppelkupp, Stavanger Kunstmuseum; Den enes brĂžd den andres dĂžd, Vestlandsutstillingen 2014; Flag New York City, Pavilion Without Walls, Performa 13. Kvame har deltatt pĂ„ UNTITELED Art Fair, San Francisco, hun er omtalt med et dybdeintervju i Fukt # 12, Magazine for contemporary drawing, og hun er representert i samlingen til Stavanger Kunstmuseum, Haugesund Kunstforening og Royal Scottish Academy of Art & Architecture.
I denne teksten peker kunsthistoriker Arnhild SunnanĂ„ pĂ„ en tendens hun har merket seg i flere utstillinger i Stavanger dette Ă„ret â besjeling av naturen. Hun ser nĂŠrmere pĂ„ hvordan kunst kan bidra til Ă„ synliggjĂžre abstrakte fenomener, som klimakrisen. Ved Ă„ materialisere og problematisere vĂ„rt forhold til naturen kan kunst gjĂžre vĂ„re holdninger mer hĂ„ndgripelige og sansbare.
Stavangerkunstner Ingeborg Kvame forteller i denne teksten om et kunstprosjekt som ikke ble slik hun hadde tenkt. Teksten er todelt med et dagbokformat fra gjennomfĂžringen, og en refleksjonsdel hvor Kvame knytter erfaringene fra prosjektet til miljĂžfilosofen Freya Matthewsâ begreper om teori og strategi som to forskjellige metoder for Ă„ orientere seg i verden.
Impact / Inntrykk er en serie personlige tekster om mÞtet med et enkelt kunstverk. I denne teksten fÄr vi Tove SÞrvÄgs gjengivelse av et skjebnesvangert mÞte med Lotte Konow Lunds videoverk Baby Face Assassin fra 1999 - alene i en gymsal pÄ skolen i Haugesund.