Kjetil Røed: Ja, det passer jo fint i denne sammenhengen. Da blir det eventyrstund med Kjetil Røed.

KR: Da jeg så Persona var dette første gang jeg så en film som angikk meg direkte, som grep inn i hvem jeg var. Jeg er usikker på hva jeg tenkte, mest var det nok forbindelsen mellom hva Elisabet Vogler hadde sett og hvordan hun handlet som gjorde inntrykk; at hun ikke kunne lukke øynene for den brennende munken. Konsekvensen ble ikke bare at hun sluttet å snakke som skuespillerinne, men at hun trakk seg ut av dramaet som forhindret henne i å ta det hun hadde sett på alvor. Men hvordan kan det hjelpe å nekte å spille en rolle? Hvordan kan det å ikke si noe være et svar på andres lidelse? Når jeg ser filmen i dag tenker jeg på at vi har en tendens til å se oss blinde på hvilke handlinger eller standpunkter erkjennelse skal munne ut i.

KR: Ja, gjerne.

Jeg tenker at erkjennelse og innsikt ofte er forbundet med konklusjon eller en løsning på et problem. Jeg er mer opptatt av rom til å tenke på noe i det hele tatt, i en verden der ting går utrolig fort og vi krydres og pepres av distraksjoner og underholdning. Færre leser romaner og det er sjelden vi setter oss ned og ikke gjør noen ting. Da trenger vi kanskje flere rom for å tenke. Det er to helt essensielle bestanddeler som trengs og det er at vi tar på alvor når vi berøres av noe: Når noe er fantastisk, når noe rører meg, når jeg blir trist, eller syns det var vakkert. Berøringer som gjør at vi begynner å tenke på en annen måte.

Men det som ofte skjer er at vi går videre, bort fra det som berørte oss istedenfor å forfølge det. Vi burde forfølge det som om vi er avhengig av det, det er ekstremt viktig. Rom til å tenke får vi gjennom det som har skjedd her under PD5 i går og i dag. Jeg satt nettopp inne på Scene 1 og var vitne til Anna Berndtson sin performance. Det samme bildet og den samme handlingen ble gjentatt om og om igjen. Når handlingen strekker seg over flere timer handler det ikke bare om kunstnernes fortolkning, det handler også om hva som foregår i mitt hode når jeg sitter og ser. Man får tid til refleksjon, noe som er sjeldent og dyrebart: Å tillate seg å tenke over noe man ellers ikke får tid til å tenke over. Alt dette har med erkjennelse å gjøre, for erkjennelse tar ting på alvor og skaper rom til å tenke.

KR: Det er beslektet med at vi alle har en evne til å berøres dypt. Noe er av mer episk art, som det at man forelsker seg og gifter seg, eller opplever stor kunst. Men nedsenkningspunkt kan oppleves hele tiden. Det at man ser en solstråle som speiler seg i en vindusrute som er vakker, man registrerer det som vakkert, men så glemmer man det like fort. Jeg tenker at man burde oppholde seg ved det øyeblikket, for dette ytre glimtet speiler noe indre og er gjerne forbundet med din erfaring, din historie og de ting du er fascinert av. Dette er et punkt for oppmerksomhet fordi du blir grepet av det. I boken nevner jeg et eksempel med katter. Jeg er veldig glad i katter og ser dem overalt, legger merke til dem og forfølger interessen gjennom observasjonen. Slik kan man tenke på nedsenkningspunkt. Hva er din greie som får deg til å stoppe opp? Det kan være en farge, eller hva som helst egentlig, og en slik litt rar oppmerksomhet for farger eller katter er noe som kunsten institusjonaliserer. Kunsten gjør en rar oppmerksomhet til sin spesialitet— det at noe i utgangspunktet ikke er definert som spesielt viktig og så omgjør kunsten det til nettopp dette.

KR: Ja, ved Finn Adrian Jorkjens performance i går var det flere øyeblikk der stemme og stemmebruk dro meg inn i tolkingen og fikk meg til å tenke på Liv Ullmanns karakter Elisabeth Vogler. Scenen der hun sitter ute å rensker sopp. Elisabeth er stum, men hun nynner. Hun sier ikke noe, men hun bruker stemmen. En kan være stum og samtidig bruke stemmen. Det var fascinerende øyeblikk for meg.

KR: Tidligere var den scenen noe av det skumleste jeg hadde sett. Nå tenker jeg på det som både vakkert og skummelt.

KR: Det er en interessant distinksjon. Ambivalens er et fenomen, mens tvisyn tenker jeg er en egenskap. Hvis ambivalens er et ytre fenomen og motstridende følelser som kan registreres i et ansikt, så er det å gå inn for å oppleve ambivalens, og å øve seg på en dissonans, da å utøve tvisyn. Dette er noe som er viktig for mitt syn på kunst forøvrig. Om man opplever at noe er verdifullt — at man da øver seg på å bevare og utvikle den oppdagelsen, ved å gjøre kunsten til en del av seg selv. Man kan øve seg på å praktisere den verdien som egenskap, for eksempel som det å øve seg på å se to forskjellige sider av samme sak.

KR: Akkurat det er så vanvittig viktig og jeg skriver jo om at jeg er litt lei av skråsikkerhet. Sånn som jeg var og skrev før, som en hvit mann på min alder som skriver kritikk og nyter å være skråsikker på andres vegne, og kanskje med bergensdialekt.

KR: Om man er dørgende sikker på at man har rett da er det på tide og finne ut hva som representerer en annen samtidighet også. For å sitere Vinje videre fra reiseskildringen i Ferdaminni fraa Sumaren 1860, så introduserer han begrepet tvisyn med et eksempel der han er vitne til en seremoni og kroning. Vinje mener på den ene siden at dette ritualet er tomt og innholdsløst, men på den andre side sier han at man ville ikke kunne forholde seg til konseptet konge om man ikke er villig til å tro blindt på det samme ritualet. Tilsynelatende ekskluderende størrelser eller synsvinkler er gjerne tvisynets og ambivalensens kjennemerke.

KR: Det parallaktiske blikket er nettopp evnen til å se og oppleve noe fra gjensidig ekskluderende vinkler, fra en umulig og paradoksal vinkling. Den franske  filosofen Jacques Rancière har et bra eksempel på dette. Han påpeker at du kan sette alle egenskaper til den du elsker på en liste og finne et annet menneske som svarer til den samme listen, men selv om disse to personene har identiske egenskaper, vil de ikke være den samme personen. Og det er jo interessant. At man kan ha samme type utseende, like samme musikk helt likt. Men forholdet mellom det singulære og generelle og det å forelske seg i en helt bestemt person er jo mer en egenskap der også forholdene som ledet opp til denne forelskelsen er historiene rundt, alt det som leder opp til det øyeblikket der dere møttes. Men man kan si objektivt sett at det ikke finnes «den rette» fordi det er mange som har de samme egenskapene. På den andre side kan man si at om man ikke er i stand til å hengi deg blindt til akkurat den forelskelsen så vil du ikke ha den fjerneste anelse om hva kjærlighet er. Rancière går så langt som å si at kjærlighet ikke vil eksistere uten denne blinde hengivenheten. Livet er kaotisk og det vil innebære flere sider av samme sak samtidig. Kunsten er virkelig et rom der dette kan oppleves, bli oppbevart og utfolde seg.

KR: Jeg syns det er interessant når ting går over utstrakt tid. Da vil det nødvendigvis ikke bare handle om det man ser, men også den som ser. Så lenge man utforsker det å se på noe over tid, at det blir en innramming og fri utfoldelse av ditt indre liv, men også mer enn det. At det blir lommer av tid og rom som oppstår som utposninger. Et eksempel er Anna Berndtson sin versjon av filmen Persona. Etter å ha sittet i cirka en time blir man sittende i egne tanker. Som en forlengelse av det private øyeblikket blir dette også offentlig, i det hun plutselig setter blikket i meg og det oppstår en egen verden i meg som er regissert av henne som også forlenger øyeblikket mellom oss. Det som er interessant med helheten av det jeg har sett her, er den ekstremt frie fortolkningen. Det er ikke en bare oversettelse eller adaptasjon. Det er bakgrunner hvor man plukker ut en følelse, en gest, en ide og kjører på i en forstand som ikke nødvendigvis samrører med opprinnelsen. Det syns jeg er utrolig deilig og frigjørende — at kunstnerne har sett filmene og så gjør de noe nesten usammenlignbart. Allikevel er det en tydelig bakgrunn og det er utrolig interessant å fordype seg i. Ved Finn Adrian Jorkjens performance av filmen Persona i går så var det kroppspositurer, gester og detaljer som blir gjenskapt og så var det flere nivåer der film og performance flyter sammen og morfer.

KR: Et annet er eksempel er Tor Erik Bøes variant av «Scener fra et Ekteskap» der opphopningen av borgerlige ritualer ble skissert på en kledelig og voldelig måte.

KR: Det er noe greier som svirrer på overflaten som kan bli synlige under en middag, men det er sjelden det går så ille som i filmen, som for øvrig er en ren lidelse å se på. Dette er jo også de ritualene som oppstår fordi vi ikke vil være i utholdelige situasjoner, og forsøker å opprettholde hverdagens maskineri ved å godta det som skjer. Det noe underliggende dritt som bare sprenger på — det vises i filmen og det syns jeg kom frem i performance som trivelig ubehag, men på en helt annen måte.

KR: Jeg har ikke sett hele filmen.

KR: Ja, da jeg så Veslemøy i trappen så er det jo noe med den gjentakelsen hun foretar seg som jeg tenker på som nærliggende til karakteren Eva sitt forhold til sin mor. Å få pålagt seg byrden av søsteren og moren. Gjentakelsen av at man ikke kommer seg ut av en loop. At man gjør det til et kollektivt anliggende, og at andre kom og hjelper til.

KR: Det stemmer. Jeg mener at nesten all kunst springer ut fra ideen om hvor vanskelig det er å være menneske. Vi kan møte et menneske som kanskje blir en kjæreste, vi kan miste jobben, eller noen kan dø fra oss. Slike hendelser gjentar seg gjennom årtusener. Det er hjelp å få av psykologer og selvhjelpsbøker og sånt, men det å oppsøke kunstverk i slike stunder er et kollektiv anliggende. Du deltar også i et samarbeid ved å bruke tid på å tenke gjennom menneskets grunnforbindelser. Det å miste et barn er en vanskelig situasjon som mennesker har slitt med i alle tider og kunstverkene er der som hjelpemiddel til alle livets utfordringer. De oppretter utøvende samarbeid i nået og samarbeid på tvers av tid og rom. Absolutt stimulerende å se kunstnerne som har vært med under denne festivalen.

KR: Ja, der siterer jeg altså den amerikanske skribenten Rebecca Solnit. Jeg tenker at samarbeid og spesielt kjærlighet ikke handler om å eie eller ta. Det handler om å leve seg inn i en annen persons virkelighet og gripes av et annet menneskes virkelighet. I den nye boken jeg skriver forsøker jeg å finne en overgang fra romantisk kjærlighet og nestekjærlighet. Den romantiske kjærligheten handler jo egentlig om å finne den rette og nestekjærligheten handler gjerne om det ubundne.

KR: Ja, det ser jeg blir viktig her, og videre er jo også evnen til å ta noe som berører deg på alvor. Jeg snakker gjerne om dette i forlengelse av det jeg kaller kritisk kjærlighet som handler om en evne til å reflektere over seg selv i verden og å skape mål utfra det som berører deg. Man kan jo utøve kjærlighet både som kurator, arrangør og som tilskuer. Hvis utgangspunktet er det at du blir grepet av en performance, da blir kritisk kjærlighet et medium for en måte å leve på og ikke bare en romantisering — et slags eksistensielt fokus for hvordan man skal leve og forholde seg til verden. Jeg tror det er essensielt å bruke de store ordene i henhold til dette. Man unngår gjerne disse ordene i frykt for det banale, men ordene liv, død og kjærlighet er samtidig ord som gjør at man kommer til essensen av hva som betyr noe. Så får man heller syns det er kleint om det blir servert over middagsbordet, man er i hvert fall i stand til å si noe om det som betyr noe for mennesker. Dette kan være symptomer på egen midtlivskrise…

…men, jeg tror det er viktig å gå til kjernen av det som er viktig og da kan kunsten være veien til dette. Blant annet ved å presentere forunderlige vinklinger som kan bidra til videre innsikt.

KR: Ja, de ordene må gjerne få avrunde og sveve ut.