August Cappelen (1827-1852) døde bare 25 år gammel, men opplevde selv å bli omtalt som en av våre fremste landskapsmalere på midten av 1800-tallet. Lars Hertervig (1830-1902) var blant kunstnerne som fikk fornyet oppmerksomhet i 1914 under jubileumsutstillingen i Christiania. Anerkjennelsen kom da flere år etter hans død, og helt siden den gang har Hertervig og Cappelens kunst blitt sammenlignet. Flere hevder at Hertervig ble påvirket av Cappelen, noe også katalogteksten for denne utstillingen antyder. ¹ Cappelen og Hertervig er kjent for sine senromantiske landskapsmalerier og ble fremhevet av Hans Gude som de mest lovende norske kunststudentene i Düsseldorf, selv om de to sannsynligvis aldri møtte hverandre. Men først nå, over 100 år etter jubileumsutstillingen, får vi endelig mulighet til å se nettopp disse to kunstnerne sammenstilt i utstillingen Inn i skogen, ut i lyset som vises ved Stavanger Kunstmuseum frem til 1. mars 2020.

Stavanger kunstmuseum forvalter allerede den største samlingen av Hertervigs kunst, og denne blir for anledningen komplettert med innlån fra Nasjonalmuseet. Det vil si at både Sommerlandskap i tordenvær (1856), Skogtjern (1865) og Borgøya (1867) er “hjemmom” i Rogaland på sjelden visitt. Sammenstillingen av Cappelen og Hertervigs malerier gir en unik mulighet til å gjøre oss opp vår egen mening om hva som forener og hva som skiller disse to kunstnernes særegne landskapsfremstillinger.

Tilsammen vises 12 malerier av Cappelen og 24 verk av Hertervig, derav 10 stykk akvarell eller tegninger. I utstillingskatalogen presiseres det også at dette er en maleriutstilling. Når vi for første gang har denne unike anledningen til å sammenligne de to kunstnernes malerkunst, finner jeg det underlig og nesten forstyrrende at en tredjedel av bildene i utstillingen består av Hertervigs sarte papirarbeider. De drukner blant spesielt Cappelens store, fargemettede og glinsende oljemalerier i prangende gullrammer. Kun Hertervigs Rullestadjuvet (1855-56) kan konkurrere med Cappelens maleriformater.

For å komme frem til utstillingen Inn i Skogen, ut i lyset med Cappelen og Hertervig må jeg først gå igjennom deler av samtidskunstneren Jone Kvies utstilling med tittelen Her, Her. Det første som møter meg er noe som ligner en avbrukket lyktestolpe som ligger langs det smale inngangsrommet. Betongfoten som tidligere har holdt metallrøret oppreist henger fortsatt som en klamp omkring den ene enden. Litt lengre inne i galleriet ser jeg flere bøyde metallstolper langs gulvet og opptil veggen – en av dem med en stor blokk av marmor i den ene enden. Skulpturene til Kvie minner meg om nettopp det jeg har kommet for å se: furu og gran slik vi kan se dem i Lars Hertervig eller August Cappelens malerier. I urskogsmaleriene har gamle trær veltet og blitt liggende knekt på skogbunnen, men utgjør fortsatt en viktig del av helheten.

Ingenting viser vei til den utstillingen jeg leter etter, men i et glimt mellom veggene kan jeg skimte et opplyst rom. Det er som å se mellom trærne i en mørk skog, inn mot en lysfyllt glenne. Der inne, side om side, henger de to maleriene som vel kan sies å være de to kunstnernes mest kjente verk. Hertervigs Gamle Furutrær (1865) er lite sett i forhold til Cappelens maleri Utdøende urskog (1852), som er nesten fire ganger så stort. Hertervigs skog ser livfull, vill og intakt ut sammenstilt med Cappelens ramponerte og tilsynelatende utslettede skog. Sentrert i det sistnevnte maleriets forgrunn står kun ei stor furu tilbake. Oftest vil tømmerhoggeren la enkelte, enslige furutrær stå igjen, såkalte frø-furu i hogstflaten, men disse er mer utsatt ved stormfulle vindkast og lynnedslag. Det som tiltrekker seg min oppmerksomhet er furua med frisk grønn krone som ligger på bakken like ved. Noen blyantstreker på det uferdige maleriet røper at den store furua som ligger der med spjæret trestamme egentlig var planlagt annerledes. Skissen viser et rotveltet furutre, noe som egentlig hadde virket mer naturlig. Hvorfor endret han mening? Utdøende urskog var maleriet som stod igjen på staffeliet da Cappelen døde bare 25 år gammel. Kan dette treet med sin abrupt avrevne stamme symbolisere Cappelen selv?

Det er et spørsmål vi nok aldri kan få svar på. Typisk for Düsseldorf-skolen på midten av 1800-tallet var at det i landskapsmaleri- undervisningen ble lagt vekt på et inngående objektivt naturstudium samtidig som studenter ble oppmuntret til subjektivt engasjement. Den tyske legen, naturfilosofen og landskapsmaleren Carl Gustav Carus så hele verden som en levende organisme. Carus definisjon av det romantiske landskapsmaleriet er betegnende for tankegodset som begrunnet et naturmotivs kunstneriske og estetiske verdi. Målet var å "fremstille en viss stemning i sjelslivet (sinn) ved etterligning av en tilsvarende stemning i naturens liv (sannhet)". ² Trærne kunne dermed ofte leses som symboler og landskap som metaforer eller gjenspeilinger av stemninger. Gjennom synliggjøring av livssyklusprosessene i naturen, kunne betrakteren reflektere over de store spørsmålene som for eksempel liv og død.Jeg står fortsatt foran de to urskogbildene. Begge er preget av fantasi, men i dette tilfellet oppleves Cappelens urskogsbilde som mer realistisk gjengitt enn Hertervigs Gamle furutrær landskap. Hos Hertervig er det spesielt de tre dominerende furuene i forgrunnen som virker urealistiske. Ett av trærne har veltet og ser dødt ut, men det holdes oppe av en skranten tredje furu like ved. Slik demonstreres urskogens evige livssyklus. Forgjengeligheten står i kontrast til det livgivende lyset og håpet som forsterkes av den klare blå himmelen, og de kritthvite skyene. I tillegg virker det lille friske treet som et blikkfang mot venstre i bildet, og der, nesten usynlig ser jeg to "minatyr" mennesker som er på vei opp fra dalsøkket. De knøttsmå menneskene setter en mer gripbar skala på terrenget jeg ser inn i. Det går opp for meg at de gamle furuene må være enorme i størrelse, og erkjennelsen vekker en sterk følelse av ærefrykt. De to menneskene tilfører også en tids- og stedsdimensjon. Vi mennesker er som små brikker i denne naturens livssyklus, med våre kortvarige liv i forhold til furuenes lange levealder. Slik demonstrerer Hertervig menneskets rolle i naturen. De to maleriene foran meg synliggjør dilemma som fortsatt er aktuelle i vår tid. All urskogen som har vært på jorda er drastisk redusert, og den gjenværende urskogen brennes ned for å legge til rette for mer jordbruk. Ødeleggelsene av urskogen er irreversible. Vi lever i en tidsalder som noen forskere kaller en masseutryddelsesperiode, da rekordmange arter utryddes.Sammenstillingen av disse to verkene har gitt meg et mer nyansert bilde av Hertervigs Gamle Furuer. Det er det livfulle ville, naturlige og håpefulle Hertervig står for i dette selskapet. Mens Cappelens utdøende urskog først og fremst minner om døden og menneskenes ødeleggelse av vårt livsgrunnlag. Bare disse to maleriene var verd besøket. Men utstillingen har selvfølgelig mer å by på.

Først når jeg snur meg ser jeg at selve utstillingstittelen er plassert på den ene fondveggen som jeg passerte på veien inn. Lettvegg-tekstene er trykket på glinsende melkesjokoladebrune felt. En valør lik den litt gufne fargen som Düsseldorf-malerne visstnok hadde en forkjærlighet for, og som de etter hvert ble utskjelt for. Heldigvis er det den litt mørkere, mer mollstemte brunfargen som dekker alle de fire utstillingsrommene i Cappelen Hertervig utstillingen. Slik bidrar settingen til å huske at det er den melankolske stemningen som er i fokus.

I Hertervigs Rullestadjuvet (1855-56) er det trærne i forskjellige livsstadier som spiller hovedrollene, og disse belyses av solstråler som trenger igjennom de mørke tordenskyene. Det er fint at dette maleriet i neste rom sammenstilles med Cappelens Utdøende urskog i uvær (1851), som fremheves på dette rommets fondvegg. Her kan jeg også tydelig se forskjell i uttrykkene hos de to kunstnerne. Mens Hertervig her har malt realistisk naturdetaljer har han også overdrevet kontrastene i det atmosfæriske for å skape en truende stemning der kampen mellom mørke og lys synliggjøres. Dette underbygges av maleriets komposisjon langs to kryssende diagonaler som tilfører dynamikk på et mer strukturelt nivå. Cappelen på sin side har på tross av ganske naturtro enkeltdeler skapt en sammenstilling av naturmotiv som ser mer fantastisk ut enn realistisk. Særlig måten snøen er malt på trestammene og omgjort dem til hvite skjelett bryter realismen. Iscenesettelsen er åpenbar og bruk av kunstig lys og skygge fremhever deler og dramatiser motivet. Under den delvis frostglasserte fremoverbøyde furua sentralt i bildet spriker noen av treets røtter ut. Og er det ikke en gubbe som sitter der tenksom under dette treet? Eller kanskje det bare er en pareidoli, en tilfeldig naturformasjon som oppfattes som en menneskeform fordi det ligner nettopp på et menneske i profil. I så fall finner jeg det merkelig at lignende former er å finne i de fleste av Cappelens store maleri-komposisjoner. Det tyder på at Cappelen mer eksplisitt enn Hertervig forsøker å besjele naturen.

Tross all den dystre naturdramatikken hos Cappelen finner vi også humoristiske innslag. Jeg opplever at Cappelen spøker med sitt publikum ved å omhyggelig male tvetydige former. Dersom vi ser godt etter finnes både tusser og troll samt nymfer ved vannkanten. Magne Malmanger påpeker i sin bok om Cappelen at den nye tendensen rundt 1850 i Tyskland er at naturen vekkes til liv på mer eventyraktig vis. ³ Vi kan se at dette peker mot det som skal komme med neste generasjon som drar til München, blant andre Theodor Kittelsen og Erik Werenskiolds eventyrtegninger.

I Hertervigs kystmotiver i utstillingens to siste rom ledes vi helt klart ut i lyset, og hit holder ikke Cappelen følge. Det var ekstra fint å se Marine (1867) ved siden av Borgøya malt samme år. Begge uttrykker en utenomjordisk magisk stemning og ro. Utstillingen Inn i Skogen, ut i lyset trekker spesielt frem at det finnes en melankolsk grunntone i begges kunst. Jeg finner at Cappelen er den fremste budbringeren av det dystre og mørke i landskapet på tross av tvetydige detaljer. Hertervig står i denne utstillingen enda tydeligere frem som en maler som fester seg ved det storslåtte – urskogen som ikke er forstyrret av menneskenes kultivering. Alt det den frie og ville naturen er bærer av.

Arnhild Sunnanå er for tiden engasjert i et forskningsteam som på oppdrag fra Norsk Kulturråd gjør en kvalitativ undersøkelse av det visuelle kunstfeltet i Norge. Forskningsresultatene for prosjektet “Kunst som deling, delingens kunst” publiseres primo 2020. Sunnanå har en master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, der hennes oppgave omhandlet Olaf H. Langes fin-de-siécle (1900) kunst. Hun har en bachelor i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger, og en tidligere bachelor i nyskaping/entreprenørskap fra Høgskolen i Stavanger. Sunnanå var ekstern kurator for Olaf Lange Makt og Mytologier utstillingen ved Stavanger Kunstmuseum. Hennes tidligere arbeidserfaring er fra økonomi og administrasjon, inkludert gründervirksomhet. Sunnanå bor og arbeider i Stavanger som frilans kunsthistoriker, kritiker og kurator.  www.arnhildsunnanaa.com