Utbyggingen er allerede i gang langs sjøkanten i Paradis og Hillevåg, og det er Stavanger kommune som har ansvar for å utvikle områdeplaner. Gjennom prosjektet Sjøkanten har kommunen invitert flere kunstnere til å gå i dialog med området. Prosjektet forankres i ideen om at kunst får oss til å se verden på nye måter, og at kunst derfor kan være et verdifullt verktøy i byutvikling. Målet er at kunsten blir en del av metoden som skal utforme arbeidet i område videre, og samtidig få naboer, beboere og andre brukere av området til å engasjere seg.

Kunsten langs Sjøkanten er altså ikke er noe vanlig utsmykningsprosjekt. Kunstverkene og de opplevelsene kunsten legger til rette for har likevel beriket området på en helt umiddelbar måte, både visuelt og med andre typer erfaringer. I mine øyner er den demokratiske effekten av mer kunst i offentlig rom en helt åpenbar positivt bivirkning ved prosjektet. Men, noen sentrale sider ved Stavanger kommunes ambisiøse mål er verdt å se nærmere på.

Det store spørsmålet er hvorvidt målet om å bruke kunst som metode inn i byutvikling oppnås. Spørsmålet om kunst som metode er todelt: På den ene siden handler det om hvorvidt kunst er egnet til å hente inn informasjon, eller på andre måter bidra inn i prosjektet. På den andre siden, hvordan skal denne informasjonen – som kan være ukonvensjonell data, vanskelig å oversette til grafer og tall – ivaretas og brukes av de relevante instansene? Hvordan sikrer man at verdien av kunstverkene faktisk blir en ressurs inn i prosjektet, og ikke bare enda et trinn på gentrifiseringsstigen?

Kunstnerisk feltarbeid

Feltarbeid er ikke fremmed for Line Anda Dalmar. Hun arbeider ofte med landskap og metodiske feltundersøkelser hvor nettopp prosessen er en del av kunsten. Som en del av sjøkantprosjektet presenterer Anda Dalmar lydverket «Samtaler – kartlegging langs et område». Historier knyttet til Paradis og Hillevåg, fortalt fragmentert av flere ulike mennesker kan høres blant gjennom høyttalere, én er plassert i busskuret ved Hillevåg båthavn, én er plassert i parken overfor Pådrivhuset i Hillevåg og én i Paradis utenfor Terje Viken roklubb. Her kan vi høre et spenn av fortellinger; fra personlige anekdoter til analytiske gjengivelser av områdets utvikling. Fortellingene danner et nettverk av personlige historier som gir lytteren et helhetlig bilde av området. Anda Dalmar sitt kunstverk danner engasjerende lydcollager som trekker lytteren inn i busskuret. Den korte varigheten på hver historie – mellom 20 sekunder og 6 minutter – gjør det også veldig tilgjengelig. Man er ikke forpliktet til å bli over lengre tid, men mange ønsker nok å bli for å høre mer.

Et annet kunstverk som har flere fellestrekk med Dalmars verk er lydinstallasjonen «Lyden fra Sjøkanten», av John Derek Bishop. Installasjonen består av to steiner som inneholder hver sin unike lydkomposisjon i loop. Bishop har spilt inn lyder i Hillevåg og Paradis – både over og under vann – og har brukt disse lydopptakene til å komponere verket. Opptakene er blitt manipulert med ulike former for hardware- og software samplere, i noen tilfeller til det ugjenkjennelige.

Både Anda Dalmar og Bishop sine kunstprosjekter demonstrerer en positiv effekt av å bruke tid på kunstneriske strategier og arbeidsmetoder i byutvikling. Situasjonen kunstnerne skaper er spennende på flere måter. For det første legges det til rette for tilfeldige møter mellom verk og betrakter. Hos Anda Dalmar aktiveres verket av sensorer når en person nærmer seg høyttaleren, og hos Bishop blir steinen som skulpturelt innkapsler høyttaleren et underliggjørende element som kanskje får forbipasserende til å lete etter lydkilden.

For det andre legges det til rette for at publikum kan tilbringe tid med verkene. Når det gjelder Anda Dalmar sitt verk innebærer det å være i fysisk nærhet til stedene det fortelles om. Hos Bishop blir vi invitert til å interagere med steinene. Vi kan kjenne på dem, klarte opp på dem og lytte fra toppen av dem. Kanskje trekkes forbipasserende inn og oppfordres til å bruke tid her, til å observere og reflektere over området, med «Lyden fra Sjøkanten» som lydspor.

For det tredje tillater begge kunstnerne stor grad av personlighet i verkene. Dalmar lar fortellingenes subjektive dimensjon skinne. Effekten er at jeg opplever å bli innviet i en historie jeg ikke hadde fått tilgang på noe annen måte. Prosjektet peker ikke bare bakover på stedenes historie, men lar også fortellerne komme med betraktninger og resonnement som ser fremover. Verket deler informasjon og skaper rom for refleksjon og ettertanke.

Bishops installasjon forholder seg også til området den befinner seg i og stedes historie, blant annet gjennom steinens materialitet og lydenes opphav. Gjennom musikken klarer Bishop å skape en stemning som inspirerer lytteren til å forestille seg en annen verden. Prosessen til Bishop er forbilledlig: På samme måte som kunstneren har brutt de originale lydene ned til det nesten ugjenkjennelige, og laget noe vakkert og nytt, kan vi også tenke nytt rundt systemer og metoder vi opplever ikke fungerer. Vi kan bryte strukturene ned til sine grunnleggende elementer og bygge noe helt nytt. Bishop sin installasjon skaper et rom for fremtidsvisjoner.

Styrken i verkene til både Anda Dalmar og Bishop er at de – med stor suksess – inviterer publikum til å bruke tid ved stedene hvor kunstverkene deres befinner seg. På hver sin måte løfter de frem en alternativ fortelling om Paradis og Hillevåg, og lar oss nyte dem i vårt eget tempo.

Anda Dalmar introduserer lytterne til Hillevåg og Paradis med varme og gir området et menneskelig ansikt. Metodisk løfter hun frem de små historiene som ligger mellom de store linjene, og demonstrerer hvordan disse som helhet skaper dypere forståelse av stedet. For selv om fortellingene og fortellerne er uavhengige av hverandre, oppstår det dialog mellom dem: En person forteller om en farlig bilvei hvor flere barn ble påkjørt. Litt senere hører vi fra en person som ble påkjørt. Flere slike møtepunkter forekommer.

Kunstverk

Sandra Vaka og Eivind Egelands bidrag er henholdsvis skulpturene «Thirsty» og fotografiske trykk på flagg langs sjøkanten kalt «Blafre». Fremfor å samle inn nye funn, fungerer «Thirsty» og «Blafre» som poetiske bevisstgjøringer av viktige elementer i utbyggingsprosessen. Egeland peker på menneskene i området, og Vaka kommenterer klima og tomme løfter. Å sette disse kunstverkene inn i sjøkantenprosjektet har en meningsfull effekt.

Thirsty-skulpturene ser ut som store sugerør i gjennomsiktig plast. De tilsynelatende enkle skulpturene bærer mye kontekst med seg. Sugerøret har kanskje blitt et av de tydeligste symbolene for hvordan enkeltpersoner kan ta ansvar i kampen mot forsøpling og klimakrise. Dette er dog et ansvar mange påpeker er mer symbolsk enn reelt, da den desidert største andelen forurensning i verden kommer fra et fåtall enorme bedrifter. Bruk av plastsugerør på det nivået en enkeltperson kan forbruke er med andre ord en dråpe i havet hva klimakrisen angår.

Klimasymbolikken videreføres også ved å se på sugerørene som rester-etter-en-fest som vi ikke var invitert til, men som vi må rydde opp etter. Dette sammenlignes med hvordan de neste generasjoner unge mennesker er tvunget til å håndtere konsekvensene av et forbruk og en forurensning de selv ikke har tatt del i. Et av bidragene til Thirsty-skulpturene ligger kanskje nettopp i hva skulpturene symboliserer: Klima og fokus på kommende generasjoner.

Egelands fotoserie «Blafre» leker med klassiske kunsthistoriske referanser og hverdagslige gjenstander fra et hjem. Spesielt portrettet av en ung gutt som sitter og stirrer intenst ned i en digital enhet – en telefon eller et spill – kan minne om Auguste Rodin’s skulptur «Tenkeren» (1880). Motivene speiler det private, hjemmene våre, og setter på denne måten beboerne og andre brukere av området inn i en slik sammenheng. Egelands kunstverk balanserer med fintfølende lekenhet mellom det opphøyde og det hverdagslige. At fotoene konsekvent fremvises i form av flagg (inkludert en vindpølse med et bilde av en scannet, skitten tennissokk) er ingen tilfeldighet, men peker mot de maritime omgivelsene vi befinner oss i møte med verkene. På samme måte som Sandra Vaka sine Thirsty-skulpturer peker på klimadebatten peker Egeland med verket «Blafre» på menneskene i området, samtidig som han skaper en bevisstgjøring av de urbane landskapene vi beveger oss i til daglig. I den grad kunsten langs sjøkanten har fått en funksjon, fungerer disse kunstverkene som formidlere av verdier.

Metode

Hva er et godt bilde? Kunstner og kunsthistoriker Christine Hansen stilte dette spørsmålet til deltakere på et fotokurs som foregikk langs sjøkanten i Paradis og Hillevåg. Hun fikk med seg ulike grupper mennesker på vandring i det aktuelle området, utstyrt med kamera, for å undersøke og utfordre hvordan vi betrakter verden rundt oss. Hansen er generelt interessert i den type område som sjøkanten langs Hillevågsvantne og Gandsfjorden er: Et område i endring, hvor natur møter byutvikling. Her kan man lete etter det skjønne i det upolerte, i overgangene. Målet for kurset var å finne et motiv å ta vare på, men gjerne med et utradisjonelt utgangspunkt. Zoomer man langt nok inn med kamera, eller våger seg på nye perspektiver, kan mye skje.

En av gruppene som var med på fotokurset var en sammensetning av kommunalt ansatte, politikere og lokalt engasjerte fra området. Når en slik gruppe samles utenfor den vante, kanskje litt anspente situasjonen, kan nye dialoger oppstå. Å gi personer et kreativt prosjekt som utfordrer blikket deres på et sted de allerede har sterke meninger om er kjempeinteressant.

Prosessen her er verdifull, men som med de fleste andre prosjekter gjenstår det å se hvordan dette blir forvaltet. Denne typen vandringer og kurs er noe som med fordel kunne vært standard praksis ved oppstarten på utviklingsprosjekter, som et alternativ til møter for medvirkning, som i praksis fort blir «møter for informering». Og, informasjonsmøter er ikke medvirkning.

Et annet initiativ som drives frem av både feltarbeid og medvirkning er kunstprosjektet Paradise Rangers. Det er et selvutnevnt parkvesen som undersøker og passer på det de kaller urban villmark i området langs sjøkanten. Publikum kan møte prosjektet som en performance og som et online arkiv. På nettsiden Paradisrangers.com finnes mange videointervjuer som Maiken Stene og Hans Edward Hammonds har dokumentert med ulike ressurspersoner hva angår byutvikling og naturvern. Blant annet har de bestilt en undersøkelse av havbunnen langs sjøkanten i området med bistand fra Stavanger dykkerklubb. Arkivet består videre av filmer, intervensjon, artikler og intervjuer som problematiserer naturens marginale plass i byutviklingen. Arkivet er en ressurs og en innsikt som gir en bedre forståelse av naturens rolle i byen, og hvordan de byråkratiske prosessene i byutvikling fungerer.

Et fantastisk grep i Rangerenes praksis er at de fysisk rydder langs sjøkanten. De tilegner seg kunnskap om hvordan man går frem, henter inn eksperthjelp og ber publikum om å engasjere seg. Dette er en feltstudie med praksis. Det er helt genialt enkelt, og utrolig virkningsfullt. Kunstnerne har sett seg ut den delen av området som har best mulighet for å bli ivaretatt som urban villmark, og legger alle kort i å demonstrere hvor enkelt det er å gjøre stedet brukbar uten å styre utviklingen til naturen på stedet. I tillegg opprettes en betydelig relasjon mellom området og de av oss som lar seg engasjere.

Målet med prosjektet er å bygge kunnskap og å utvikle metoder for å ivareta og beskytte naturen fra kommersielle og institusjonelle krefter. Nye og meningsfulle begreper lanseres; urbefolkningen på Esso-tomten og urban villmark er noe som kommunen og utbyggerne – hvis de tar kunstens medvirkning på alvor – nå må forholde seg til i videre arbeid. Paradise Rangers har med dette gitt Stavanger kommune en gave (eller en forbannelse, alt etter hvordan du ser på det). Det beste Stavanger kommune kunne gjort for å følge opp dette er å sette Hammonds og Stene på lønningslisten som konsulenter inn i prosjektet i rollen som Paradise Rangers, med mål om å ivareta det spesifikke området ved sjøkanten som urban villmark.

Det tredje landskap

«Third Landscape» er produsert av Martyn Reed, med verk av kunstnerene Bahia Shehab og Frode Felipe Schjelderup. Visuelt sett forsterker prosjektet deler av det som allerede finnes i området, nemlig graffiti langs vegger og i undergangene. Kunstnerne fremhever tematisk sett stemmer som har en tilhørighet til Paradis og Hillevåg. «Det tredje landskapet» er et begrep lånt fra den franske botanikeren og forfatteren Gilles Clément, og beskriver landskap som befinner seg mellom det bebygde og det ubebygde.

Verket Bahia Shehab presenterer langs sjøkanten er et dikt om å reise. Diktet er fragmentert, men er sprayet på diverse vegger med sjablonger på en relativt kort strekning langs sjøkanten slik at fotgjengere kan lese det sammenhengende. «Everytime I pack my bag I pack my tears, because there are people I will miss». «Everytime I pack my bag I leave behind so much but I know that on the other side there is much more». Dualiteten i følelsene som omslutter reiser preger diktet som har fått tittelen «Every time»: Sorgen over det tapte, det forlatte, men også gleden over mulighetene, potensiale i det nye.

Verket «Notes for a Journey» av Frode Felipe Schjelderup er også et dikt i fragmenter, oversatt fra norsk til engelsk og sprayet på betong- og murvegger langs «kunstløypa». I motsetning til Shehab sin tekst er fragmentene montert med tidvis lange opphold, og alt etter hvordan fotgjengere i område beveger seg får de med seg ulike deler av teksten. Det er også sannsynlig at de ikke får med seg hele diktet, eller at det er en sammenhengende tekst i det hele tatt. Teksten fungerer heldigvis like godt fragmentert. Diktet handler – som hos Shehab – om reiser, både indre og ytre, og ble skrevet under «lockdown» i Stavanger.

Schjelderup og Bahia gir oss poesi til ettertanke og refleksjon. På en måte som kan minne litt om den bevisstgjøringen vi møter hos Vaka og Egeland, løfter de frem noen viktige perspektiver som bør inkluderes i videre utbygging. Det er perspektiver som handler om de som allerede bor her. Kanskje til og med en bønn mot den tilsynelatende uunngåelige gentrifiseringen området er på vei mot, hvis man skal se utviklingen i en lokal og nasjonal kontekst. Denne bevisstgjøringen er et verdifullt bidrag som bør formidles og inkluderes både internt i kommunen og til eksterne aktører i fremtidige prosesser. I tillegg er valget av visuelt formspråk i «Third Landscape» en relevant påminnelse om at prosessen med å bygge ut områder ikke trenger å bety at alt må fjernes og at det må bygges nytt. Hva med å bevare det som faktisk fungerer? Det er så mye i området som er verdt å ta vare på.

Dette prosjektet langs sjøkanten trekker frem miljøperspektiver, menneskene som bor her og som bruker området, subkulturene som allerede finnes her, og konkluderer slik med at minst mulig endringer bør forekomme. Boligene som skal bygges, for eksempel, burde eksistere sammen med den urbane villmarken, rekreasjonsområder burde få leve sitt eget liv og bli brukt på den måten de brukes i dag (Esso-tomta).

Flere av de kunstneriske prosjektene har bidratt med metode, produsert kunnskap og informasjon som kan brukes direkte og konkret i ormrådeplaner. Andre har bidratt mer indirekte med bevisstgjøring og kritiske spørsmål. Alle har gitt noe verdifullt til området, og det skal bli veldig spennende å se hvordan dette blir ivaretatt i videre utviklingsarbeid – både i dette prosjektet spesifikt og i nye byutviklingsprosjekter generelt.

Marie Midttun Skretting (1996) er frilans produsent, skribent og kurator basert i Stavanger. Hun jobber hovedsakelig innen visuell kunst og scenekunst. Marie har bakgrunn som kunstformidler med BA i Estetiske studier fra Universitetet i Oslo. Skretting er styreleder for det kunstnerstyrte galleriet Studio17 i Stavanger og kunstnerisk ansvarlig for Hot House.