Espen Johansen: Det var en rekke tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med å studere kunsthistorie. Jeg tok kunsthistoriefag som valgfrie emner til tross for at jeg egentlig ikke hadde et spesielt forhold til kunst, og ble med én gang voldsomt engasjert, spesielt i samtidskunst. Pensumlitteraturen i kunsthistorie på den tiden endte ofte med Jeff Koons og Damien Hirst. Jeg savnet en bedre forståelse for kunsten i dag, og begynte å klenge meg på kunststudentene på kunsthøyskolen. Jeg skrev masteroppgaven min i kunsthistorie om en amerikansk kunstner, Terence Koh, og etter mastergraden min satt jeg igjen med en følelse av «hva nå?». Jeg var ikke utlært og ønsket å utvikle meg videre, men trengte et avbrekk fra akademia. Det føles mer naturlig å jobbe sammen med kunstnere i stedet for kun å skrive om verkene deres, og slik ble kuratering en naturlig vei videre. Nysgjerrig på forholdet mellom kunsthistorie og kuratorisk praksis startet jeg med kuratorstudiet ved Kunsthøgskolen i Bergen hvor jeg kuraterte en utstilling med samme kunstner som jeg tidligere skrev masteroppgaven om. Det var befriende å slippe å forholde seg akademisk til kunsthistoriske -ismer og teoretiske paradigmer, men heller jobbe direkte med kunstneren. Dette var en enormt utviklende prosess og den lærte meg å sette pris på kombinasjonen av kunsthistorie og kuratering.

EJ: Jeg trives godt i mellomrommet mellom skriving og kuratering. Jeg jobber langsomt med ideer og skriving blir en viktig metode for å arbeide konsentrert og fokusert over tid med et emne. Men det er ikke alltid mine kuratoriske prosjekter følges av egenproduserte tekster, fordi jeg synes det er vanskelig å både kuratere en utstilling og samtidig skrive om den. Det er krevende å være så nært på kunstneren og utstillingen, og samtidig skape en slags objektiv distanse for å kunne skrive mer overordnet om prosjektet. I tillegg så er jeg vant til å jobbe som uavhengig kurator hvor jeg ofte ender opp med å jobbe med både produksjon, installasjon og kommunikasjon samtidig, og da blir det nærmest umulig å finne ro til å tenke og skrive parallelt med alt annet.

Egentlig synes jeg det er utrolig vanskelig å skrive, men det er samtidig et stort privilegium å komme så tett på kunstnere og utstillinger som man gjør når man jobber med tekst. Derfor  skriver jeg jevnlig tekster for kunstnere, visningssteder eller diverse publikasjoner. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å bruke den samme konsentrasjonen og det samme fokuserte blikket på utstillinger jeg ikke skriver om også, men det får jeg bare ikke til. Så dermed ender det med at jeg skriver en masse tankekart og disposisjoner og fragmenter når jeg ser utstillinger som kanskje aldri ender opp som noe mer enn bare løse ideer. Men noe kommer muligens til uttrykk gjennom andre prosjekter.

EJ: Ja, absolutt. Det var selvsagt ikke intensjonen fra begynnelsen at disse monumentene en gang skulle starte en diskusjon omkring rasisme, men det er en naturlig utvikling etter hvert som tiden går. Monumentene sitter fast i tiden fra da de ble reist, mens resten av verden går framover. Avstanden blir større og større, og etter hvert blir det så åpenlyst at de ikke lenger representerer våre verdier at noe må gjøres. Jeg vet imidlertid ikke hvor nyansert denne debatten er akkurat nå, men det er greit; det handler om å protestere mot systemisk rasisme og reformere fundamentalt urettferdige og undertrykkende strukturer. Monumentene blir er et så tydelig symbol på systemet mange kjemper imot og dermed blir de også et åsted for aktivisme/vandalisme. Jeg synes ikke den beste løsningen er å ødelegge disse skulpturene i affekt, men mange av dem fortjener absolutt ikke å hylles i offentlige rom og bør fjernes og rekontekstualiseres slik at de mister sin opphøyede status.

Når jeg stiller spørsmål om monumenter kan bidra til en nyansert debatt tenker jeg mer på kunstverk som blir reist i dag — ulike kulturpolitiske strategier og hvorvidt de fungerer eller ikke. Jeg har egentlig ikke noen endelige svar, men jeg har lenge jobbet med spørsmål om hvordan kunst i den offentlige sfæren kan bidra konstruktivt til en offentlig samtale, gi rom for ulike meninger, og unngå å ty til nasjonalistiske eller polariserende grep slik tradisjonelle monumenter gjerne gjør. Det er kanskje ikke et monument, men jeg synes Ragnar Kjartanssons kunstverk This Must Be the Place hvor et lysskilt staver «Bergen?» med store bokstaver utenfor Bergen lufthavn er et strålende kunstverk. Det er overraskende og humoristisk og pirker borti bergenseres selvbilde. Men jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har overhørt folk som uttrykker sin misnøye over spørsmålstegnet og foreslår at det heller burde vært et utropstegn. Det sier meg at folk flest heller vil forholde seg til påstander enn til åpne spørsmål.

EJ: Selv om jeg har vært i Stavanger flere ganger kjenner jeg ikke byen så godt, til tross for at jeg har vokst opp i Bergen. I forbindelse med mine pågående prosjekter er jeg nysgjerrig på hvilke offentlige symboler, monumenter eller gatenavn som bidrar til å skape en felles identitet og kollektiv hukommelse. Hva tenker stavangerværinger om seg selv og sin egen by? Hvordan formidles og forsterkes denne fellesfølelsen i det offentlige rom? Og ikke minst; hvilken rolle spiller kunsten i denne sammenhengen? Generelt opplever jeg at man i Norge ser på seg selv som litt i periferien uten en egentlig rolle eller ansvar for det som foregår ellers i verden. Når det kommer til vanskelige politiske spørsmål er det lett å hevde at vi i Norge utgjør en så liten del av det store bildet at uansett hva vi gjør så får det ikke noen stor innvirkning på resten av verden. Jeg synes dette argumentet er svakt, og jeg ønsker å lete fram blinde flekker i vår kollektive historiefortelling som kan gi et bedre og mer nyansert bilde av hvem vi er som nasjon.

Samtidig gleder jeg meg til å besøke en rekke kunstnere og kunstinstitusjoner når jeg er i Stavanger, og få et bedre innblikk i byens kunstscene.

EJ: Vestlandsutstillingen har en forankring til Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal. Det er viktig for meg og det videre arbeidet mitt å få en dypere forståelse for regionen utenfor Bergen. Skriveoppholdet mitt i Stavanger vil gi meg en unik mulighet til å komme tettere på kunstscenen på kort tid og gi meg gode forutsetninger for videre skrive- og refleksjonsarbeid rundt utstillingen. Jeg har valgt ut flere kunstnere til Vestlandsutstillingen som har tilknytning til Rogaland og håper å utvide nettverket mitt ytterligere når jeg kommer på besøk.

EJ: Takk, jeg er veldig glad og takknemlig for denne muligheten, og gleder meg til innholdsrike dager i Stavanger i september. Selv om det er forholdsvis lenge til Vestlandsutstillingens hundreårsjubileum i 2022, jobber jeg mye med utstillingen allerede nå. I tillegg har jeg blitt invitert til en tenketank i Kyiv, Ukraina (om det er forsvarlig å reise) i regi av blant andre Kristina Norman; jeg skal undervise litt på Fakultetet for Kunst, Musikk og Design ved Universitetet i Bergen, og på Kunstskolen i Bergen. Jeg jobber i tillegg som kunstkonsulent på tre prosjekter i Bergen, Midtun skole som ferdigstilles i løpet av høsten, Bergen Inkluderingssenter som er i oppstartsfasen, og et forprosjekt for Geofysisk Institutt ved Universitetet i Bergen.