Den 27. mars 1980 veltet boligplattformen Alexander L. Kielland på Ekofiskfeltet. Ombord var 212 mennesker og 123 av disse omkom.

Utstillingen “FOR aig veit existen af vorld” er sammen med utstillingen “RÅOLJE/ CRUDE” produsert i forbindelse med 40-års markeringen av denne ulykken.

Med sine mange ulike elementer belyser begge de to utstillingene problemstillinger som sammen bidrar til å sette den katastrofale Kiellandulykken inn i en større sammenheng. RÅOLJE/CRUDE er en foto- og dokumentarutstilling, laget av fotograf Tord F. Paulsen og professor Marie Smith-Solbakken. Der RÅOLJE/ CRUDE presenterer personlige og nære vitnesbyrd fra enkeltmennesker som på ulike vis ble direkte berørt, og i stor grad fortsatt berøres av ulykken, består FOR aig veit existen af vorld i hovedsak av en politisk betinget samtidskunst. Denne tilrettelegger for en større bevisstgjøring om konstruksjonene bak oljeindustrien, samtidig som den setter fokus på denne industriens store konsekvenser i et globalt perspektiv. Slik komplementerer de to utstillingen hverandre.

Den eneste måten vi kan sikre oss i årene som vil komme,

er å tenke på dem som om de allerede skulle være her. At

vi allerede bor midt i årene vi alltid bare har tenkt en gang

vil komme. At vi allerede har blitt de menneskene vi alltid

bare har tenkt vi en gang ville ende opp som.

– Øyvind Rimbereid, Kommende år

FOR aig veit existen af vorld

Noen ganger opplever man at en vellykket utstillingstittel alene løfter en utstilling til et annet nivå. Sjeldent har en utstillingstittel satt i gang så sterke tankeprosesser som den som pryder gruppeutstillingen i Gamle fjoset og Mellomløa på Hå gamle prestegard.

En utstillingstittel kan ha flere funksjoner. Den kan gi et beskrivende bilde på hva man kan forvente å oppleve, men også skape oppmerksomhet eller pirre publikums nysgjerrighet.

Utstillingstittelen FOR aig veit existen af vorld åpner for utallige konnotasjoner hos meg. Den enkle strofen løfter, i så måte, publikums blikk og på finurlig vis trekkes linjer mellom fortid, samtid og uoverskuelig fremtid. Den skaper en sterk kontekstuell ramme rundt syv i utgangspunktet svært ulike verk, og understøtter forståelse av dem i en større helhet.

Rimbereid

Strofen “For aig veit existen af vorld” er hentet fra Øyvind Rimbereids sterke diktsamling Solaris Korrigert, utgitt i 2004. Samlingen som i dag er innlemmet i den norske kanon har mottatt flere litterære priser er oversatt til flere språk og er overført til scenen i framføringer som både opera og teater. Utstillingen med samme navn inneholder ingen øvrige referanser til det litterære verket, men med de seks ordene åpnes like fullt døren til Rimbereids univers på vidt gap. Umiddelbart flyter paralleller mellom det litterære- og de utstilte verk over i hverandre på tvers av sjangere. Å skille kunstutstillingen fra Rimbereids litterære verk er på ingen måte problematisk, men sammenstillingen av de to fungerer så umåtelig bra at den fortjener anerkjennelse.

Solaris Korrigert

Rimbereids diktsamling består av en serie episke dikt og kan plasseres i science fiction sjangeren. Handlingen er satt til året 2480 og foregår i fremtidsbyen Stavgersand og Ekofiskfeltet, den første plattformbyen i nordsjøen. Stavgersand, en vestlandsk industriby fire hundre år frem i tid, gir oss et futuristisk blikk på oljekommunene Stavanger og Sandnes. Gjennom historiens jeg-person Aig, og hans refleksjoner, tegnes et smått dystopisk fremtidsscenario både for regionen og hovednæringen; den Nordatlantiske oljeindustrien. Oljearbeideren leder et arbeidslag bestående av undervannsroboter som reparerer rør i mudderet under havet og det hele foregår i et høyteknologisk samfunn preget av implementert nanoteknologi, klasseskille og sterk sosial kontroll. Alt i skyggen av flere økologiske katastrofer.

I Rimbereids univers synes språket å ha utviklet seg naturlig gjennom menneskelig samhandling over tid. Det fremstår som et komplekst, men likevel intuitivt forståelig transnasjonalt språk bestående av Stavangerdialekt, skotsk, engelsk, nederlandsk, dansk, islandsk og gammelnorsk.

Der Rimbereid tegner et dystopisk fremtidsscenario trekker de syv kunstnerne fokuset tilbake til dagens situasjon. Som påminnelser om at det nå er tid for handling. De bruker svært ulike virkemidler, men samtlige av kunstnere skaper referanser som belyser de forskjellige relasjonene vi mennesker har til en inngripende oljeindustri i uunngåelig endring.  Flere av verkene belyser olje- og gassvirksomhetens betydning ut fra et makt- og demokratiperspektiv. På ulike vis stiller de spørsmålstegn ved politiske og økonomiske motivasjoner bak demokratiske konstruksjoner og prosesser. Samtidig problematiseres ambivalensen mellom industriens økonomiske og teknologiske muligheter, og de enorme økologiske konsekvensene.

Felles er også flere referanser til den pågående endring i diskursen hvor vi ser en dreining bort fra idealisering av oljeressursen.  Det settes i større grad spørsmålstegn ved petroleumsindustriens samfunnsmakt. Selv dens gitte rolle som pådriver for samfunnsutvikling ettergås.

Verkene i utstillingen viser derimot til en virksomhetsom har gått fra å representere suksess og utvikling til å stå som årsak bak omfattende økende sosiale og økonomiske forskjeller, klimakatastrofer og forurensning.

Demokrati

Selv konseptet demokrati fremstår hult i i Andrei Molodkins installasjon med samme navn. Vegghengte bokstaver i skinnende neonlys staver ordet DEMOCRACY, demokrati, en av kjerneverdiene i den vestlige verden. På gulvet står samme utsagn fremstilt i transparente bokstaver av pleksiglass. Sammen med en konstruksjon av gummislanger, strømkabler og en trykkpumpe fylles de hule bokstavene av sort, seig råolje under enerverende larm og smell. Med et kritisk blikk problematiserer Molodkin de enorme maktstrukturene som ligger bak denne industrien og de økologiske konsekvensene den forårsaker. Samtidig ettergår han den lenge samstemte diskursen den har fått operere under. Slik representerer installasjonen en gjennomgående tone i utstillingen.

“Ikke i min bakgård” 

Yasmine Kabirs videoverk The Last Rites viser bare èn av de mange skyggesidene ved  petroleumsvirksomhet. Gjennom en ytre sett estetisk vakker og lavmælt dokumentarfilm belyser hun I-lands ulekrer og problematiske praksis med å dumpe sine utrangerte skip på strendene i utviklingsland. Verket er ikke-inngripende. Gjennom Kabirs kameralinse og på komfortabel avstand lar hun betrakteren, her i hovedsak bestående av et vestlig, privilegert publikum, observere nedbrytningen av et utrangert fraktskip. Til tross for en i utgangspunktet anonym og upartisk tilnærming, belyser hun en klar ambivalens ved en form for skipsopphugging som foregår i kunstnerens eget hjemland, Bangladesh. Praksisen genererer tusenvis av livsnødvendige arbeidsplasser og samtidig oppnås tilgang på lite tilgjengelige kostbare ressurser. Verket berører når gigantiske rustfargede fartøyer av stål danner en grell kontrast til det sårbare lille mennesket i et paradisisk landskap. Arbeidsvilkårene som de underbetalte ufaglærte menneskene arbeider under står i tilsvarende grell kontrast til de vilkårene den vestlige verden legger til grunn for egen arbeidsstyrke. Barbeinte, uten tilstrekkelig verneutstyr eller verktøy, med kun sin egen kropp som hjelpemiddel, demonterer de skipene bit for bit. Arbeiderne og miljøet utsettes for uakseptabel eksponering av farlige giftstoffer som asbest, bly, PCB og tungmetaller. Et tilsvarende scenario vil være utenkelig i vår egen bakgård.

Like fullt er dette en lettvint og økonomisk fordelaktig løsning for de store shippingselskapene som har behov for å bli kvitt sine utrangerte fartøy. Alternativene er å måtte benytte seg av den mer kostbare og forpliktende løsningen som opphogging i tørrdokk. Her ville arbeidet måttet foregå under helt andre betingelser i et kaianlegg tilrettelagt for både arbeidere og miljøhensyn. Norske tankskip er intet unntak i denne sammenheng. Det verdenskjente cruiseskipet SS Norway endte i sin tid opp på samme vis, på en strand i India. Ved å sørge for at skipene kjører opp på strendene for egen maskin kan regelverk enkelt omgås. Da er skipene nemlig å regne som vrak, og kan fritt plyndres for deler. I følge en liste offentliggjort av The NGO Shipbreaking Platform, en plattform sammensatt av en rekke organisasjoner rettet mot menneskerettighets- og miljøspørsmål, lå Norge i 2011 på listen som nummer to av landene som oftest benytter seg av denne praksisen, kun slått av Hellas.

The sea you see will never be the sea I’ve seen

Like ved inne i utstillingslokalet, som en fjern slektning av Yasmine Kabirs verk, ligger argentinske Carla Zaccagninis installasjon The sea you see will never be the sea I’ve seen. På et gulv dekket av sand, på samme måte som havbunnen, ligger 200 flasker. Inni hver av dem ligger små miniatyrer av fartøy konstruert for en reise over havområder. Referansene til flaskeskuter er umiddelbare. Siden slutten av 1700-tallet fungerte flaskeskutene som materielle samleobjekter og gaver som vitnet om de vestlige stormakters erobring av verden utenfor. De besto ofte av detaljerte miniatyrreplika av de storslåtte fartøyene som gjorde det mulig for nasjoner å krysse store havområder. De samme skipenes rolle i slavefrakt og kolonialisering av fremmede kulturer er oftere utelatt når historiene gjenfortelles.

I Carla Zaccaginis flasker finner vi ingen stolte fullriggere. Hennes flaskeskip er derimot kopier av små, primitive og spinkle bastflåter. Gjennom et postkolonialt perspektiv tegner verket et mer nyansert bilde av den vestlige verdens erobringer og plyndringer av fremmede kulturer. Samtidig trekkes linjer til vår tids pågående flyktningkriser. Ved å sette verket inn i en fellesutstilling som denne oppnås ytterligere forståelse for sammenhenger mellom økonomiske og sosiale skjevheter i den globale verdensøkonomien.

Samtlige av de syv verkene som utgjør utstillingen FOR aig veit existen af vorld står seg godt alene. Men sidestilt, og ikke minst gjennom en vellykket kuratering, utfyller de hverandre. Utstillingen skaper en sterk opplevelse av forholdet mellom det sårbare enkeltmennesket og en globalt inngripende storindustri. I et lokalt perspektiv tegnes linjer tilbake til nasjonalisering av kontinentalsokkelen. Til tiden da de første fat med Ekofiskolje til stor begeistring ble brakt i land, og Norge for fullt tok steget opp som oljestat og aktør i verdensøkonomien. Men den utgjør også en vesentlig tankevekker, og urovekkende påminnelse om de forpliktelsene som følger med de enorme globale konsekvenser den samme industrien har —  og fortsetter å forårsake.

Like utenfor utstillingslokalene og som for å understreke utstillingens relevans, glir tankskip og frakteskip forbi i horisonten. De er en påminnelse om at historien om oljeeventyret fortsatt skrives, og skal endringer skje og katastrofer unngås, må vi handle nå.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.