Espen Kluge: Generativ kunst i seg selv er et mindre mystisk konsept mange tror, sikker fordi ord som algoritmer, AI og machine learning blir brukt i dets forbindelse, man kan ganske enkelt tenke på det som kunst som er laget av eller ved hjelpen av datamaskiner, hvor datamaskinen bidrar med innspill basert på enten tilfeldighet eller algoritmer. Dette resulterer ofte i at kunstverkene har veldig statiske og geometriske kvaliteter. Det er noe jeg prøver å motvirke i mine prosjekter. I portrettserien “alternatives” bruker jeg en egenlaget algoritme som hjelper meg å generere portretter inspirert av bilder jeg finner på internett. Her har jeg programmert inn hjelpefunksjoner som kan gjøre det mennesker ikke er så gode på, som for eksempel generere hundretusenvis av streker i semi-tilfeldige lengder og farger. Deretter får jeg hjelp av datamaskinen til å distribuere disse strekene basert på algoritmen min, og den sin tolkning av et portrett fra internett på et digitalt lerret. Det jeg synes er gøy med denne prosessen er at mye av det kunstnerlige håndverket ligger i utviklingen av algoritmen, og resten ligger i å velge ut de beste bildene som kodene mine produserer. Det føles litt som å ha laget sin egne digitale kunstner assistent.

EK: Ja, eller portrettene er generert ut ifra noe data som finnes i bilder jeg har hentet fra tilfeldige steder på nett. Kunstverkene i seg selv er på en måte en algoritmisk tolkning av eksisterende bilder. Det er som om en datamaskin tok med seg en pensel og malte folk den så på gata, men i stedet for gata er det Google images.

Jeg prøver ikke å utfordre eller kommentere rundt etikk med dette prosjektet, men jeg synes det er interessant å tenke på hva det betyr at utenkelige mengder personlig data og bilder finnes der ute uten tydelige juridiske rammer for bruk. Man ser nå at nye teknologier utnytter dette for å trene algoritmer. Et eksempel på dette er “facetracking” algoritmene Snapchat bruker når man legger filter på ansikter. Den algoritmen har trent seg på ekstreme mengder bilder av ansikter som er tilgjengelige på nett, det er derfor den fungerer så bra som den gjør. I den digitale kunstverden har dette med å trene algoritmer på eksisterende data blitt veldig vanlig, ta et søk på «gan art» på Google, så ser du hva jeg mener.

«alternatives» er en serie med 100 generative portretter laget på denne måten i 2019. Jeg hadde soloutstilling med serien på Kate Vass Galerie i Zurich i november 2019 frem til 30. jauar 2020. Den er kuratert av det skarpeste hode som finnes der det angår generativ og digital kunst, Jason Bailey. 15 av verkene er trykket på bomullspapir i unikt opplag, og resten vises digitalt på skjermer. Kate Vass Galerie har en spesiell interesse og kunnskap rundt generativ kunst, og representerer flere av forbildene mine innen kunstformen, så jeg er stolt av å ha funnet et bra hjem for kunsten min der. Portrettene fra serien er forresten tilgjengelige på trykk i tillegg til digitalt på Blockchain. I den generative kunstverden vokser det nå frem en enorm interesse fra kunstsamlere som kjøper digital kunst på Blockchain. Et konsept som enda er nytt for veldig mange.

ES: Blockchain er et system som håndterer digitale transaksjoner av forskjellige slag. Digitale valutaer er bygget på denne teknologien fordi den er ekstremt sikker (Bitcoin, Ethereum etc.). De digitale kunstmiljøene har omfavnet dette konseptet i kjøp- og salgsprosesser av digitale kunstverk, fordi det aldri vil være usikkerhet om eierskap. Hva dette betyr i et langsiktig perspektiv er usikkert, men i dag ser man at kunstsalg og kjøp på Blockchain vokser i popularitet hos museer og andre samlere med et helt latterlig sterkt momentum. Nå i 2020 står vi utvilsomt på trappa til et tiår som kommer til å se vesentlig nyskapning og endring i hvordan vi handler kunst, og jeg tror også at digital kunst vil miste mystikken sin og tre inn i mainstream-markedet.

EK: Jeg er komponist/filmkomponist av yrke ja, men har alltid hatt interesse i krysningen mellom musikkteknologi og musikkomposisjon, og for nesten 8 år siden startet jeg et firma ved navn Qluge AS (nå Höylytt AS) hvor jeg jobbet for å skape teknologi som brukte denne krysningen til å gjøre musikkomposisjon til noe som var lett, men samtidig lærerikt. På dette tidspunktet begynte jeg å lære å kode. I de følgende årene ble jeg introdusert til nye teknologier og kodespråk som var veldig inviterende når det kom til å lage rent visuelle kunstverk. Jeg har også brukt mye tid på visuell digital kunst som ikke er basert på koder, så overgangen var ikke så stor. En dag fikk jeg det for meg at jeg ville lage et JavaScript som kunne analysere alle pixlene på et bilde, finne noen pixler som var mer “interessante” enn andre, og trekke linjer mellom disse punktene. Der startet jeg arbeidet på portrett-algoritmen min. Å lære å bruke kode som pensel var en åpenbaring for meg, det er som om jeg kan hente noe inni hodet jeg ellers ikke har tilgang til, hvis det gir noe mening.

EK: Både kodingen og selve genereringsprosessen føles kunstnerisk, men de forskjellige delene krever forskjellige måter å tenke på. Mesteparten av selve kodingen er matte, pragmatisk og forutsigbart; det kunstneriske er å velge ut den rette måten å formulere seg på i en slik matematisk kontekst for å oppnå noe interessant.

EK: Jeg har drevet med eksperimentell visuell lek med datamaskin siden tenårene (90-tallet), og har alltid vært spesielt interessert i 3D simulering. Før jeg begynte å fokusere på koding, så var 3D programvare mitt hovedverktøy. Resultatene har stort sett blitt printet på bomullspapir.

EK: Konseptet er enkelt, jeg skriver en liten snutt på piano hver dag, denne platen er en samling produksjoner som er basert på de beste 25 snutter av de første 100 fra 2019. Dette prosjektet er lek, rett og slett. Noen spor er mer lydkunst-orientert og noen har en følelse av klassisk tradisjon. Det er et album jeg lager av kjærlighet til handlingen å lage musikk, så derfor prøver jeg å leke med flere farger i den musikalske paletten, og gjerne med noen farger jeg ikke er så godt kjent med.

EK: Jepp, prosessen er alt, og resultatet er ikke nødvendigvis det jeg søker etter. Prosessen består av å prøve å artikulere noe som man ikke helt vet hva er, men som man allikevel vet at man har inni seg, litt som å prøve å skrive ned en flyktig drøm etter at man har våknet. Som du sier, det handler ikke om teknologien i seg selv, men hva det er jeg har inni i meg som best kan komme ut gjennom teknologien.

EK: Lit til intuisjon. Jeg eksperimenterer med flere ting i kode for tiden, og ser både på interaktiv installasjon og på flere statiske portretter som mulige resultat. Nå for tiden fokuserer jeg på å bare nyte prosessen. Kan også nevne at portrettserien «alternatives» blir til bok som skal slippes i høsten 2020.