Som et blaff mellom alt det meningsløse i min Instagram-feed, så jeg nylig en sak en dame som fikk behandlet brannsår med materiale fra en morkake. Det fikk meg til å stoppe opp. Dette organet er så underlig, så livgivende, så rart – og noe vi så sjelden tenker på i hverdagen vår, på samme måte som vi ikke dveler ved luften vi trekker inn og ut av lungene våre. Heldigvis kan man reflektere over begge disse livgivende elementene i Stavanger-kunstner Signe Christine Urdal sin utstilling PUST på Hå Gamle Prestegard.
Urdals utstilling består av flere deler, og hun erklærer også i utstillingsteksten at både foto, video, lyd, installasjon og katalog er likeverdige deler av prosjektet. Selve utstillingsrommet har fem tydelig definerte satser: Et videoverk ved inngangen, fire bilder på bomullspapir montert med magnet rett på et hjørne like ved, et skulpturelt verk sentralt i rommet, tre store fotografier i ramme på endeveggen, samt et lydverk som spilles over høyttalere. Samtlige visuelle elementer har en dyp rødfiolett fargeskala, med unntak av videoverket som tidvis gir oss glimt av blader i forskjellige livsfaser; grønn, gull, rød.
Utstillingsrommet i det nye fjøset på Hå, hvor det åpne, luftige jærlandskapet flyter utenfor vinduene, er helt riktig sted for Urdals prosjekt. Det virker som om rommet nettopp puster, og verkene er lekkert og luftig montert. Gjennom lydverket som akkompagnerer utstillingen, komponert av Arne Hiorth i samarbeid med Urdal, høres det tidvis ut som vi befinner oss under vann. Kanskje i fostervannet, hvor hikkingens viljeløse inn- og utpust ikke differensierer mellom væske og luft. Når jeg ser ut på bølgene er det ikke tvil om at også havet bruser med en ånderettslig rytme. Det er en rent meditativ opplevelse å være i Urdals utstillingsrom.
Det nesten åtte minutter lange videoverket PULS er et naturlig startpunkt for besøkende. Videoen viser blader som klamrer seg fast til treet sitt i sterk vind, filmet fra bakken i menneskelig siktlinje og akkompagnert av våre soniske liv; fragmenterte stemmer og lyder fra trafikk høres over bladenes raslende sang. Filmen minner meg om et intervju med Elicura Chihualiaf, en poet fra Mapuche-folket i Chile. Alle trær snakker, sier han, bare se på hvordan de beveger seg. Hver har sin karakter, sin samtale med vinden. Urdal snakker også med naturen rundt seg, og inviterer oss til å høre på hva bladene vil si.
Situasjonen med foto av morkake i 30 x 45 cm format, som er montert i samme ende av rommet som videoen, opplever jeg som noe repeterende og derfor litt vanskelig å engasjere seg i. Men det er selvsagt besnærende å kunne betrakte det eneste organet som menneskekroppen gror frem og støter ut så tett på. Hvem kan med hånden på hjertet si at de virkelig har studert en morkake før? Ofte forsvinner dette underverket i overrumplingen av barnet som følger med. De jeg selv har grodd frem eksisterer bare som bløte minner av rød masse som holdes opp foran meg.
Nærbildene er likevel mer interessante enn den skulpturelle fotomontasjen som binder sammen rommet. I oppblåst størrelse, stablet på ben av kliniske rør – som for meg vekker assosiasjoner til reagensrør og den medisinske konteksten morkaken ofte behandles i – ser vi en morkake ovenfra. Jammen fungerer installasjonen godt som en samlende kraft i utstillingen, men ellers er jeg usikker på motivasjonen bak verket. Hvorfor har den en form som minner om et bord? Hva gir det meg å se en forstørret morkake også ovenfra, når de andre fotoverkene er sterkere og mer poetiske?
Urdals presise blikk henter seg heldigvis opp igjen i de store fotoverkene som troner utstillingen på bakerste vegg. Stående montert og i 100 x 150 cm format ser vi to motiver av morkakens blanke overflate, hengt sammen med ett motiv av et visnende blad i tørr krumbøydhet. Visuelt sett er dette de sterkeste og mest interessante verkene i utstillingen, fordi de gjør det lille stort, og er mindre dokumenterende enn de små fotoverkene. Her får heller spekulasjon og undring komme til sin rett. Jeg tenker på det dypt kjødelige øyeblikket i en vaginal fødsel når barnet er ute, men morkaken fortsatt er inne i kroppen; når man har blitt til to, men likevel er fysisk forbundet. Den rå fysikaliteten denne korte stunden involverer. Og så bladet, som snart skal falle av sitt tre – er det et tap eller en befrielse? Jeg dveler.
Linjen Urdal trekker mellom pust, vind, blader og morkake er virkelig godt estetisk og tematisk sammenføyd. Hun har gjort det kunstnere heldigvis for oss andre ofte gjør: Hun har gått dypt inn i sitt materiale, og skapt noen nye forbindelser som ikke har blitt fletter sammen fra før. Og vi som skal oppleve kunsten, får gleden av å se noe et annet menneske – Urdal – har sett (fritt sitert etter Kjetil Røeds Fra punktum til kolon: Et essay om kjærlighet).
De mange inngangene som Urdal har til tematikken, kombinert med hennes stramme regi på selve utstillingen, gjør at PUST føles variert og talende. Det gjør også at jeg får følelsen av at hun har deler tanken jeg har mens jeg tar inn utstillingen: At pust som tematikk er et altomsluttende og stort tema, som det er umulig å si noe helt eller endelig om uten at det vil virke banalt. Denne fellen går ikke Urdal i. PUST er et prosjekt som er seg selv bevisst: En anselig notis i en mye, mye større diskurs. Og derfor lykkes utstillingen som helhet.
Sofie B. Ringstad (f. 1992) er redaktør og daglig leder for CAS. Hun har mastergrad i Spatial Strategies (under Dr. Bonaventure Ndikung) ved Weißensee Kunsthochschule i Berlin, og er ved siden av CAS engasjert som kurator for KORO, blant annet på Nye SUS.