Ambisiøse planer for kunst i uterom

Vi møttes i København sommeren 2020, i en nyoppstartet gruppe for kunsthistorikere, kuratorer og andre kulturarbeidere. Gruppen oppsto i etterkant av drapet på George Floyd, og tok for seg hvordan makt og representasjon materialiserer seg i monumentene rundt i våre offentlige rom. I gruppen ønsket vi å undersøke måter å snakke om kunst i offentlige rom, og vi oppdaget at vi delte et felles engasjement for spørsmål knyttet til denne tematikken.

Samtidig ble vi oppmerksomme på at vi delte en personlig erfaring, ettersom vi begge hadde mistet våre mødre med ett års mellomrom. Våre første møter handlet mer om sorg enn om arbeid, og det ble et uventet, men avgjørende utgangspunkt for vår senere samarbeid, hvor både det personlige og det kuratoriske kan og må eksistere parallelt.

Vi etablerte kuratorduoen Koffi & Højgaard i 2023. Praksisen vår er forankret i ønsket om å utvikle infrastrukturer for kontaktsoner. Med det mener vi å skape ulike plattformer som legger til rette for konfliktfylte og sårbare møter. Dette innebærer blant annet å skape utstillinger, kunstneriske møter og fellesskap på tvers av fagområder og i ulike kontekster. Vi er opptatt av å eksperimentere med kuratoriske metoder og undersøke hvordan vi kan skape steder for alternative fortellinger og perspektiver på kunst og verden rundt oss.

Oppdraget appellerte til oss fordi det sammenfalt med mange av temaene vi allerede arbeidet med i vår praksis, for eksempel spørsmål rundt hvordan kunst kan inngå i sosiale prosesser. Vi ser på kunst som et sosialt og relasjonelt felt som kan bidra til å samle erfaringer på tvers av bakgrunner, språk og perspektiver.

At utlysningen var åpen, og at kommunen etterspurte et kuratorisk rammeverk snarere enn en ferdig løsning, gjorde prosjektet særlig interessant. Det signaliserer tillit til kunstfeltets egne eksperimenter og en vilje til å undersøke hva kunst i offentlige rom kan være. Samtidig var det tydelig at forprosjektet hadde skapt et solid grunnlag for videre arbeid – både gjennom kunnskapsinnhenting, lokal forankring og dialog med det frie feltet.

Prosjektet representerer etter vår mening en sjelden kombinasjon av ambisjon og åpenhet, der både temporære og permanente formater kan utvikles som del av en større samtale mellom kunstnere, innbyggere og kommunen selv.

Kommunen hadde allerede gjennomført et bra forprosjekt i 2023, der det fra kunstfeltet ble uttrykt et ønske om å ikke bare ha ett permanent kunstverk, men heller en serie verk. Dette resonnerte i oss, og i utarbeidelsen av kunstplanen Der vi møtes - Kunst i uterom kom vi frem til at det er spennende å jobbe med ulike temporaliteter og kunstneriske uttrykk. Denne inndelingen speiler også hvordan vi selv arbeider. For oss handler slik flerstemmighet om å la flere kunstnere og ulike uttrykk få plass, og å undersøke hvordan midlertidige formater kan virke parallelt med mer langvarige prosesser. Slik kan kunstplanen appellere til og adressere forskjellige deler av byen, ulike publikumsgrupper samt aktivere flere sanser. Samtidig er det viktig å samle kunnskap og praktiske erfaringer om kunst i uterom – spesielt de temporære. Dette kan vise seg å bli verdifull innsikt for både Stavanger kommune og andre kommuner som tør å jobbe med ulike kunstprosjekter i offentlige rom.

Kunstplanen Der vi møtes - Kunst i uterom består av en serie på seks stedsspesifikke delkunstprosjekter – to permanente og fire temporære – i tillegg til et kunstfaglig program og et formidlingsprogram. [Se oversikt over prosjektene nederst, red.anm.] Disse skal samlet sett bidra til å aktivere og samle folk på nye måter i bydelen Våland, og samtidig knytte dette området tettere sammen med resten av byen – med fokus på tilgjengelighet, fellesskap og estetiske møter med kunst i uterom.

Vi har lagt vekt på at de permanente grepene skal fungere i uterom over tid, både gjennom bruk av holdbare materialer som eldes med verdighet og tåler klimaet, og gjennom tilpasning til stedenes landskap, naturmiljø og terreng. Generelt må kunstprosjekter som legges til sårbare naturområder, uavhengig av om verket er midlertidig eller permanent, ta særlig hensyn til det naturlige miljøet. I vårt tilfelle gjelder dette blant annet verneprosessen rundt Mosvannet og de gamle trærne i Vålandsskogen.

De seks kunstprosjektene utvikles på bakgrunn av ulike metoder, blant annet gjennom åpne prekvalifiseringer og direkte tildeling av oppdrag. Vi håper at de ulike delkunstprosjektene samme vil utgjøre et helhetlig rammeverk, hvor forskjellige formater og tidsforløp møtes. De permanente delkunstprosjektene kan bidra til langsiktig identitetsbygging og bli en fast del av innbyggernes hverdag, mens de temporære delkunstprosjektene har mulighet til å reagere på samtiden, åpne for eksperimentering og involvering her og nå. Den kuratoriske intensjonen er at de ulike delene skal speile og påvirke hverandre, og fungerer som parallelle samtaler innenfor et felles rom.

De midlertidige prosjektene gir rom for interaktivitet på en måte som permanente verk ikke alltid kan. Som kuratorer ser vi ofte at temporære prosjekt lettere kan forholde seg til det som skjer her og nå. Det kan være alt fra politiske, sosiale, kulturelle, økonomiske, klimatiske utfordringer og undersøkelser til både små og store lokale forandringer, erfaringer og samtaler.

I tillegg gjør de temporære prosjektene det mulig å invitere kunstnere som arbeider prosessuelt, performativt, deltakerbasert eller kollektivt, og som kanskje ikke ville hatt samme kapasitet eller mulighet til å utvikle et permanent verk. På den måten kan vi inkludere flere perspektiver og skape en større bredde i prosjektets uttrykk. De midlertidige arbeidene kan også fungere som hendelser som setter noe i gang, som sprer seg videre og gir varige spor utover kunstplanens tidsramme.

Et jubileum gir rom for formidling, debatt og engasjement om Stavangers historie og identitet, og gir prosjektet en tydelig historisk dimensjon. Det skaper anledning til å diskutere hva som gjør en by til en by, og hvordan et jubileum kan bidra til å skape tilhørighet, tillit og fellesskap. Det gir mulighet for å skape inkluderende møteplasser og invitere til å bruke byen og bydelene på nye måter gjennom kunst i uterom.

En av våre sentrale ambisjoner for kunstprosjektet er å skape rom for ulike kunstneriske bidrag som gir plass til både kompleksitet og nærvær, og som kan fortsette å gi fornyet mening over tid. Vi håper at kunstplanen – med dens ulike delkunstprosjekter – vil sette varige spor. Dette uansett om sporene oppstår som fysiske verk som blir en del av folk sin hverdag, som sanselige erfaringer som setter avtrykk i kroppen, som nye relasjoner og fellesskap eller som strukturelle og sosiale forandringer der merkes over tid.

Samtidig gir det også anledning til å undersøke hva det betyr å markere, å minnes, å feire og stille spørsmål som: Hvem som definerer rammene for slike markeringer? Hvilke fortellinger skrives frem og av hvem – og hvilke forblir tause?

Stavanger har en særegen topografi og natur, og rommer flere vernegrenser knyttet til økologi og biodiversitet. For oss representerer Stavanger en mulighet til å utforske hvordan kunst kan forankres i en stedsspesifikk, økologisk, økonomisk og omsorgsfull tenkning.

Det er også en by preget av oljens dobbelthet: den økonomiske velstanden og infrastrukturen den har muliggjort, men også de økologiske, politiske og symbolske konsekvensene av å være et internasjonalt sentrum for fossil industri. Denne ambivalensen – mellom energi og utmattelse, mellom overflod og sårbarhet – er merkbar i byens kultur, historie og selvforståelse. Vi er ikke redd for å inngå i denne komplekse spenningen. Men vi har ikke ønsker om å moralisere. Vi vil heller åpne rom for ulike refleksjoner: Hvordan ser en by ut når den lever i etterklangen av sin egen energiøkonomi? Hvordan kan kunst i offentlig rom bidra til å aktivere denne lokale, nasjonale og internasjonale historien, samtidig som den peker mot andre former for bærekraft – både økologisk, sosialt, kulturelt og poetisk?

Vi har opplevd Stavanger som en by med en sterk kunstfaglig infrastruktur og en bemerkelsesverdig positivitet og åpenhet fra kommunen. Det finnes en vilje til å undersøke og eksperimentere, og til å la kunstens temporære formater inngå som del av en større samtale om byens kunst i uterom. På et mer personlig plan har prosjektet også gitt anledning til å møte byen for første gang sammen, å bli kjent med byens arkitektur og det særegne landskapet mellom natur, kultur og industri.

For oss handler Der vi møtes - Kunst i uterom om å skape relasjoner, og ikke bare flyktige resultater. Vi har gått inn i dette kunstprosjektet med stor ydmykhet – og hvis noen står igjen med en følelse av å ha vært del av noe, om så bare i et lite øyeblikk, vil det for oss være den viktigste arven fra prosjektet.