Livsreisen ble til kunst som består

Det var først da Budapest ble bombet under den siste vinteren av 2. verdenskrig at jeg merket krigen. Da måtte vi bo i kjelleren av huset vårt, slik som mange andre i Budapest.Jeg har et minne som jeg husker spesielt godt fra julen 1944.Mine foreldre var så glad i juletre at vi hadde et juletre selv da. Juletreet stod der i stuen. Bombingen denne julekvelden gjorde at vinduene ble knust og deler av veggene slo sprekker. Vi måtte flytte ned til kjelleren, mens juletreet stod igjen. Vinden fikk greinene til å skjelve.

Ja, når en by omringes og ingen næringsmiddel kommer inn, så blir det stor nød og sult. Og det var en stor by. Folk frøs mye og hadde heller ikke brensel og slikt. Dessuten, innimellom, tømte de enkelte deler av byen. På et tidspunkt kom russerne og overtok huset vårt, på tross av at det var ubeboelig annet enn i kjelleren. Vi ble kastet ut og faren min greide å finne en midlertidig plass for oss å bo, i en vokterhytte. Selvfølgelig var det stor sult selv hos oss, som hadde bedre råd enn mange andre. Vi var glade for at vi overlevde, men vi mistet flere både blant slekt og venner.

Kunstinteressen kom tidlig og jeg fikk tegneundervisning på kveldstid og i ferier. Det er jo ikke egentlig sånn jeg hele tiden forberedte meg til å bli kunstner. Min mor hadde en bestevenninne som var kunstner. En av de sjeldne kvinnene som var kunstner, men jeg hadde ikke lyst til å male og tegne på den avholdte og konservative måten som henne. Det er en ting jeg husker fra da jeg var i tenårene, og det var Edvard Munchs grafikk som jeg første gang fikk se i en stor kunstbok jeg fikk i gave fra min onkel. Munchs grafikk gjorde stort inntrykk på meg. Jeg var helt begeistret for måten hans kunst viste at man kan uttrykke følelser ved blant annet å fordreie ansiktene og naturalismen.

Jeg ønsket å bli kunstner, men i den kommunistiske tiden forandret de universitetet. Det frie universitetet som mannen min, som var ett år eldre enn meg, hadde gått på, var forvandlet. Jeg som startet et år seinere, fikk ikke velge. Jeg måtte ta et lukket studium som de kalte museologi, hvor det nøyaktig var bestemt hva vi måtte studere.Det var et tredelt studium der det første året inkluderte museologi, arkeologi og etnografi. Myndighetene mente at Ungarn var fullt av museer som manglet ansatte med riktige fagkunnskaper. Det var selvfølgelig lite vi fikk lære. Men mye verre var det at vi stadig måtte lære en form for marxistisk historie – eller nærmere bestemt en ren stalinisme. Denne stalinistiske historien fylte timeplanene i stor grad. Jeg gikk der i fem år.

Fra og med det andre året var det kunsthistorie. Vi hadde en veldig dyktig lærer som het Gerevich Tibor. Han hadde bodd i Italia og var spesialist på den italienske renessansen og barokken.Og det var så herlig, og jeg ble helt betatt av denne kunsten. Men det var veldig kaldt, og man kunne ikke holde oppvarming på universitetet. I den store vinterkulden fikk den gamle mannen lungebetennelse og døde, slik at det ble slutt på disse fantastiske kunsthistorieforedragene med lysbildefremvisninger.

Vi kalte det for revolusjon. Først kom jo de som ble hengt. Men langsomt tok de en etter en, etter hverandre. Min mann hadde mange forbindelser med de som var blitt tatt. Han var så ivrig, og det er på universitetet man egentlig klekker ut slikt. Peter tok i hemmelighet med sine elever for å besøke kunstnere som ikke var politisk korrekte. Alle diktaturene ville bruke kunst som propaganda og bestemme på hvilken måte man skulle male. Jeg var også med på disse hemmelige besøkene, og jeg var svært redd for at Peter også skulle bli tatt.

Vi meldte oss til politiet da vi ankom Wien. Der måtte vi sone to uker i fengsel, noe som var obligatorisk for alle flyktningene som kom til Østerrike. En av grunnene var at politiet ville sjekke ut om vi var infiltratører for det kommunistiske regimet. Etter de to ukene ble vi overført til en stor flyktningeleir i Schwechat og der var det heller ikke godt å være.

Sensommeren 1957 klarte jeg opptaksprøven til kunstakademiet, som innebar å tegne ett portrett. Jeg fikk ett østerriksk-ungarsk stipend og var overlykkelig. Hver morgen begynte med modelltegning og jeg kom svært tidlig slik at jeg fikk en god vinkel til modellen. Det andre året på akademiet fikk jeg undervisning av professor Sergius Pauser, som tok imot kun fem elever. Dette var det mest lærerike året mitt i Wien, hvor vi tegnet og malte. Pauser var en fantastisk god professor og det var synd å forlate ham. Men Wien var overfylt med flyktninger.

Jeg fikk to hele år på kunstakademiet, og takket ja da det åpnet seg en mulighet til å komme til Norge og fortsette kunststudiene ved akademiet i Oslo. Vi valgte Oslo. Helt ærlig så hadde vi jo en åpen vei til Amerika, men det ville vi absolutt ikke. Vi ville ikke forlate Europa når vi endelig hadde kommet til den frie delen av Europa. Til den dag i dag tenker jeg at det var et veldig godt valg, for i likhet med min mann følte jeg meg som en europeer. Dessuten var faren min begeistret for de skandinaviske landene. Han fikk noen dagers opphold i Sverige for å bli frisk, da han etter to års fangenskap under 1. verdenskrig ble hentet ut fra Ukraina av Røde Kors. Det var noe han ikke kunne glemme, for Skandinavia er der de frie landene ligger.

Schultz var veldig snill og tilbød seg å snakke tysk med meg, for jeg kunne jo ikke norsk. I Norge var vi veldig mange studenter, mens i Wien hadde vi kun vært fem studenter under en professor. Men begge steder var kunstundervisningen svært konservativ. I Wien snakket professoren stadig om Cézanne, mens Schultz i Oslo henviste til Matisse sin malerstil og fargeholdning.

Det er Frans Widerberg jeg husker best, for han var veldig aktiv og han var der og jobbet hele tiden. Han hadde høy stemme og han gav alltid beskjed dersom han var misfornøyd. Det var Widerberg som introduserte meg for kunsten til Lars Hertervig. Han var så opptatt av Hertervig og vi gikk på Nasjonalgalleriet for å se Hertervigs bilder. Jeg ble helt forelsket i denne kunsten.

Dette var villere, ja. Det var en stor glede at man kan være vill med penselen. Jeg spiste lite og kjøpte heller maling. Jeg var så utrolig heldig da jeg kom i kontakt med en mann som hadde et malerfirma med den beste kunstmalingen i Oslo. Han het Bjercke, hadde fem barn og ville at jeg skulle male portrett av barna mot at jeg fikk velge all den malingen jeg ønsket.

Det var symbolsk. Jeg tenkte mange ting – også at røttene leter etter en plass. En storbyperson som meg hadde aldri sett sånne røtter, og de minnet meg om barokk kunst. Jeg opplevde lite natur mens jeg vokste opp i Budapest. Men jeg har et kjært minne fra da foreldrene mine tok meg med til et besøk i Transilvania. Naturen der gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Når jeg tenker tilbake på overgangen fra oppholdet i Wien til å komme til Oslo var det ikke så lett og praktisk. Men jeg husker at det var en enorm opplevelse da sommeren kom og skogen åpnet seg. Vi tilbrakte mye tid ute, særlig etter at vi fikk barna. Her var det bare å gå over gjerdet. Inntil den tid hadde jeg bare hørt min mor fortelle om blåbær, og nå fikk både mine barn og jeg selv plukke og smake blåbær for første gang.

Jeg ville absolutt male abstrakt. Siden det var forbudt for meg tidligere, så måtte jeg jo absolutt. Jeg gikk til min egen naturtro og opplevde ting. Da hadde jeg frihet. Da var det helt naturlig å male fritt. Jeg forsøkte å skape et skulpturelt uttrykk og jeg kunne eksperimentere med malingen i tykke lag. Jeg lette etter meg selv. Jeg var betatt av min frihet, for den var ikke naturlig for meg.

Ja, de er inspirert av husfasader i Budapest, men også med innslag av kunstutrykk fra blant annet Wien og Berlin. Etter 10 år kunne vi besøke Budapest igjen, men da var min far ikke lenger i live.Da vi var tilbake begynte min mann og jeg å vandre rundt i byen, og jeg tok mange foto av fasader som i stor grad fortsatt vitnet om krigen.

Ja, man hadde forventet at det ikke skulle gå så lang tid.I Tyskland var det et sånt hastverk at de ikke brydde seg om å restaurere på den gamle måten. De lagde modeller, men slik var det ikke opprinnelig i Berlin. Nå er det veldig fint restaurert i Budapest.

Jeg malte disse bygningene i stor størrelse, og den følelsen av det, å være der, det var veldig godt. For det liksom fjernet meg også. Så det hadde jeg, min egen verden, og der malte jeg i utallige timer. Men jeg ville fremdeles ikke gi meg helt hen til den riktige naturalismen. Jeg blandet litt fra flere steder. Noen av fjesene er fra Pergamonmuseet i Øst-Berlin.

Jeg lette etter lidende ansikt og jeg lette etter noe som ikke var helt avsluttet på en eller annen måte. Jeg var fortsatt forelsket i den gamle kunsten. Fasaden er så skjønn selv når den er ødelagt. Etterpå, etter en stund, begynte jeg å inkludere noen skyggeaktige mennesker i noen av vinduene. Men de fjernet jeg igjen. Jeg vet ikke hva som skjedde med dem.

Hvordan kunne de hate hverandre sånn? Hvordan kunne de rive hverandre ut i gaten og drepe hverandre? Det skulle man se på. Går man inn, det er det virkelige. Der var de som opplevde dette.

Han valgte ut, ja. Og utstillingen ble veldig godt mottatt. For dette var jo seinere.

Jeg var så forferdelig forsiktig. Det er noe jeg er oppdratt med. Det stod at for å søke opptak til foreningen måtte man ha slike og sånne utstillinger. Det hadde ikke jeg. Jeg har aldri prøvd å søke medlemskap i foreningen for billedkunstnere. Kanskje det hadde hjulpet meg til å bli kjent tidligere.

Ja, det var ikke landskapsmaleri jeg var opptatt av, men heller den eventyraktige tilnærmingen til naturen som kan finnes her i Norge. I disse nærstudiene av stein ved vannkanten og i Gloppedalsura var jeg blant annet også interessert i de arkitektoniske formene som kom til syne.

Ja, det kan man absolutt gjøre.

Ja, det følte jeg ja. Men jeg var jo heldig som hadde min mann og det var til stor hjelp. Du vet jeg får litt skjenn for min dramatisering. Fra mine barn, de prøver å oppdra meg.

Det er leting det hele... Jeg skal google denne Gombrowicz.

Du forstår meg. Det overrasker meg. Jeg mener, det er tross alt en annen generasjon.

Det er så sjokkerende at det gjør vondt.