Judit Wellisch Tehel var en ungarsk billedkunstner som bodde store deler av sitt liv i Stavanger. Tross enkelte soloutstillinger, har hennes kunstnerskap vært lite kjent i regionen. Men nylig ble flere av hennes verk innlemmet i Stavanger Kunstmuseums samling, samtidig som en over 400 sider lang monografi om hennes kunstnerskap ble utgitt i Ungarn.
Les kunsthistoriker Arnhild Sunnanås inngående intervju med Wellisch Tehel, som ble gjennomført kort tid før hennes død 5. november 2025: En samtale om bygninger som gråter, flukt gjennom 1960-tallets Europa og livet som østeuropeisk kunstner i Stavanger.
– Vi kan møtes, men det haster, for jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å leve, svarer kunstneren Judit Wellisch Tehel når jeg tar kontakt.
Intervjuavtalen ble til i slutten av juni 2025 da Stavanger Kunstmuseum markerte at flere av maleriene til Wellisch Tehel nå er innlemmet i museets samling. På vei ut av museet bar jeg den tunge monografien om hennes kunstnerskap, skrevet av Katalin T. Nagy i 2024 og utgitt på et ungarsk forlag.
Det var en stor sorg å få vite at Judit Wellisch Tehel døde den 5. november 2025, men vi rakk intervjuet. Fredag 12. september 2025 tok hun meg imot i sin leilighet i St. Olavskvartalet i Stavanger. Fra stuevinduet og terrassen var det utsikt til Breiavatnet og Kongsgård videregående, skolen som hadde vært hennes arbeidsplass gjennom en lang årrekke. Det var som lærer i valgfaget Form og Farge på nettopp denne skolen at jeg som elev møtte henne for første gang. Først nå, etter 40 år, møtes vi igjen. Jeg som kunsthistoriker ville gjerne høre mer om Wellisch Tehel sitt liv som kunstner.
– Se der er de, de har jeg fremdeles, humrer hun og peker på noen barkløse tregreiner som står og støtter seg inntil veggen i hjørnet av stua. Wellisch Tehel har beholdt aksenten som jeg husker fra Kongsgårdtiden, den som røper at norsk ikke er hennes morsmål. Hun forteller at dette er greiner hun fant i skogen ved Lambertseter der hun hadde sitt første atelier, og akkurat disse inspirerte henne til å male serien Dancing Roots. Det var først her i Norge i eget studio at hun endelig følte friheten til å male slik som hun selv lenge hadde ønsket å male. Men før vi kommer så langt, må vi starte med begynnelsen.
Vi setter oss ned, og intervjuet begynner.
Wellisch Tehel ble født i Budapest i Ungarn i 1931. Moren og besteforeldrene måtte starte livet på nytt i Budapest etter at familien valgte å flykte fra hjemmet i Transilvania, før landet ble innlemmet i Romania etter 1. verdenskrig. Faren til Wellisch Tehel arbeidet med byggeprosjekter rundt om i Budapest, og på farssiden var det også flere arkitekter. Allerede fra seksårsalderen forstod hun at det var et problem at faren var av jødisk avstamming, men hun og hennes to søsken ble ikke regnet som jødiske siden moren deres ikke var jødisk. Moren var veldig knyttet til den katolske religionen, og Wellisch Tehel gikk på katolsk skole. Hun minnes en god barndom, men da hun var 9 år gammel startet 2. verdenskrig. Foreldrene forsøkte å skjerme barna ved at de sammen med moren og barnepleiersken bodde mye i familiens fritidsbolig ved Balatonsjøen. Faren ble igjen i byen og moren måtte stadig tilbake til ham. Wellisch Tehel forstod at faren hele tiden var i livsfare.
Helt på slutten av krigen var Budapest omringet av de sovjetiske troppene mens nazistene var inne i byen. De kjempet mot hverandre, og samtidig kom de alliertes bombeangrep fra luften. Bombeangrepene startet allerede i 1943, men var blitt verre og verre.
Det var først da Budapest ble bombet under den siste vinteren av 2. verdenskrig at jeg merket krigen. Da måtte vi bo i kjelleren av huset vårt, slik som mange andre i Budapest.Jeg har et minne som jeg husker spesielt godt fra julen 1944.Mine foreldre var så glad i juletre at vi hadde et juletre selv da. Juletreet stod der i stuen. Bombingen denne julekvelden gjorde at vinduene ble knust og deler av veggene slo sprekker. Vi måtte flytte ned til kjelleren, mens juletreet stod igjen. Vinden fikk greinene til å skjelve.
Hvordan opplevde du tiden da dere var under beleiring inne i Budapest?
Ja, når en by omringes og ingen næringsmiddel kommer inn, så blir det stor nød og sult. Og det var en stor by. Folk frøs mye og hadde heller ikke brensel og slikt. Dessuten, innimellom, tømte de enkelte deler av byen. På et tidspunkt kom russerne og overtok huset vårt, på tross av at det var ubeboelig annet enn i kjelleren. Vi ble kastet ut og faren min greide å finne en midlertidig plass for oss å bo, i en vokterhytte. Selvfølgelig var det stor sult selv hos oss, som hadde bedre råd enn mange andre. Vi var glade for at vi overlevde, men vi mistet flere både blant slekt og venner.
Krigen gav sterke inntrykk og satte sine spor. Landet kom under sovjetisk innflytelse og ble en kommunistisk ettpartistat. Livet bak jernteppet ble svært vanskelig for familien. Farens byggefirma med over 100 ansatte var blant de første som ble nasjonalisert. De mistet nesten alt de eide, og Wellisch Tehels foreldrene ble stemplet som uønsket av staten.Wellisch Tehel får ikke begynne på kunststudier slik som hun ønsket, og jeg spør henne om hun husker når tid hun bestemte seg for å bli kunstner.
Kunstinteressen kom tidlig og jeg fikk tegneundervisning på kveldstid og i ferier. Det er jo ikke egentlig sånn jeg hele tiden forberedte meg til å bli kunstner. Min mor hadde en bestevenninne som var kunstner. En av de sjeldne kvinnene som var kunstner, men jeg hadde ikke lyst til å male og tegne på den avholdte og konservative måten som henne. Det er en ting jeg husker fra da jeg var i tenårene, og det var Edvard Munchs grafikk som jeg første gang fikk se i en stor kunstbok jeg fikk i gave fra min onkel. Munchs grafikk gjorde stort inntrykk på meg. Jeg var helt begeistret for måten hans kunst viste at man kan uttrykke følelser ved blant annet å fordreie ansiktene og naturalismen.
Jeg ønsket å bli kunstner, men i den kommunistiske tiden forandret de universitetet. Det frie universitetet som mannen min, som var ett år eldre enn meg, hadde gått på, var forvandlet. Jeg som startet et år seinere, fikk ikke velge. Jeg måtte ta et lukket studium som de kalte museologi, hvor det nøyaktig var bestemt hva vi måtte studere.Det var et tredelt studium der det første året inkluderte museologi, arkeologi og etnografi. Myndighetene mente at Ungarn var fullt av museer som manglet ansatte med riktige fagkunnskaper. Det var selvfølgelig lite vi fikk lære. Men mye verre var det at vi stadig måtte lære en form for marxistisk historie – eller nærmere bestemt en ren stalinisme. Denne stalinistiske historien fylte timeplanene i stor grad. Jeg gikk der i fem år.
Tok du en del kunsthistorie også da?
Fra og med det andre året var det kunsthistorie. Vi hadde en veldig dyktig lærer som het Gerevich Tibor. Han hadde bodd i Italia og var spesialist på den italienske renessansen og barokken.Og det var så herlig, og jeg ble helt betatt av denne kunsten. Men det var veldig kaldt, og man kunne ikke holde oppvarming på universitetet. I den store vinterkulden fikk den gamle mannen lungebetennelse og døde, slik at det ble slutt på disse fantastiske kunsthistorieforedragene med lysbildefremvisninger.
Studenten Wellisch giftet seg i 1952 med kunsthistorikeren Peter Tehel, som arbeidet på universitetet. Etter å ha fullført sin utdanning fikk Wellisch Tehel en lærerstilling ved kunstindustriskolen i Budapest. Der benyttet hun muligheten til selv å følge studentenes tegneundervisning på fritiden. Men i 1956 skjedde det store folkeopprøret som reiste seg mot det autoritære kommuniststyret i Ungarn. Sovjetunionen slo hardt tilbake og i kampene ble nær 20.000 mennesker drept, mens mer enn 200.000 ungarere flyktet fra landet. Wellisch Tehel og hennes ektemann så seg etter hvert nødt til å flykte.
Vi kalte det for revolusjon. Først kom jo de som ble hengt. Men langsomt tok de en etter en, etter hverandre. Min mann hadde mange forbindelser med de som var blitt tatt. Han var så ivrig, og det er på universitetet man egentlig klekker ut slikt. Peter tok i hemmelighet med sine elever for å besøke kunstnere som ikke var politisk korrekte. Alle diktaturene ville bruke kunst som propaganda og bestemme på hvilken måte man skulle male. Jeg var også med på disse hemmelige besøkene, og jeg var svært redd for at Peter også skulle bli tatt.
Men så greide dere å flykte til Østerrike, via Polen og Tsjekkoslovakia. Hvordan var det å komme til Wien?
Vi meldte oss til politiet da vi ankom Wien. Der måtte vi sone to uker i fengsel, noe som var obligatorisk for alle flyktningene som kom til Østerrike. En av grunnene var at politiet ville sjekke ut om vi var infiltratører for det kommunistiske regimet. Etter de to ukene ble vi overført til en stor flyktningeleir i Schwechat og der var det heller ikke godt å være.
Heldigvis tok det ikke så lang tid før paret fikk noe å gjøre i Wien og de fikk et sted å bo i en gammel villa som fortsatt var skadet etter krigen.Wellisch Tehel forteller at hun ble så lykkelig at hun ble helt uvel da hun fikk se på alle de velrestaurerte, fantastiske gamle bildene i kunstmuseet i Wien. Fortsatt var det den italienske kunsten fra renessansen og barokken som gjorde størst inntrykk på henne. Paret benyttet også muligheten til å reise, blant annet ved å haike. Den første turen gikk til Italia, til byene Venezia, Ravenna, Bologna, Firenze og Roma.I Wien fikk Wellisch Tehel også endelig begynne på kunstakademiet.
Sensommeren 1957 klarte jeg opptaksprøven til kunstakademiet, som innebar å tegne ett portrett. Jeg fikk ett østerriksk-ungarsk stipend og var overlykkelig. Hver morgen begynte med modelltegning og jeg kom svært tidlig slik at jeg fikk en god vinkel til modellen. Det andre året på akademiet fikk jeg undervisning av professor Sergius Pauser, som tok imot kun fem elever. Dette var det mest lærerike året mitt i Wien, hvor vi tegnet og malte. Pauser var en fantastisk god professor og det var synd å forlate ham. Men Wien var overfylt med flyktninger.
Jeg fikk to hele år på kunstakademiet, og takket ja da det åpnet seg en mulighet til å komme til Norge og fortsette kunststudiene ved akademiet i Oslo. Vi valgte Oslo. Helt ærlig så hadde vi jo en åpen vei til Amerika, men det ville vi absolutt ikke. Vi ville ikke forlate Europa når vi endelig hadde kommet til den frie delen av Europa. Til den dag i dag tenker jeg at det var et veldig godt valg, for i likhet med min mann følte jeg meg som en europeer. Dessuten var faren min begeistret for de skandinaviske landene. Han fikk noen dagers opphold i Sverige for å bli frisk, da han etter to års fangenskap under 1. verdenskrig ble hentet ut fra Ukraina av Røde Kors. Det var noe han ikke kunne glemme, for Skandinavia er der de frie landene ligger.
Det var en stor overgang å komme fra Wien til Oslo i 1960. I denne byen fikk Wellisch Tehel bli bedre kjent med den omfattende kunstproduksjonen til Edvard Munch. Hun fullførte de to siste årene av kunstnerutdanningen ved Kunstakademiet i Oslo under professor Alexander Schultz. Jeg spør henne hvordan hun opplevde kunststudiene på de to forskjellige stedene.
Schultz var veldig snill og tilbød seg å snakke tysk med meg, for jeg kunne jo ikke norsk. I Norge var vi veldig mange studenter, mens i Wien hadde vi kun vært fem studenter under en professor. Men begge steder var kunstundervisningen svært konservativ. I Wien snakket professoren stadig om Cézanne, mens Schultz i Oslo henviste til Matisse sin malerstil og fargeholdning.
Kan du nevne noen av studiekollegaene dine fra studietiden 1960-62 i Oslo?
Det er Frans Widerberg jeg husker best, for han var veldig aktiv og han var der og jobbet hele tiden. Han hadde høy stemme og han gav alltid beskjed dersom han var misfornøyd. Det var Widerberg som introduserte meg for kunsten til Lars Hertervig. Han var så opptatt av Hertervig og vi gikk på Nasjonalgalleriet for å se Hertervigs bilder. Jeg ble helt forelsket i denne kunsten.
Wellisch Tehel forteller at hun var heldig som fikk benytte et atelier på Lambertseter. Her kunne hun male fritt. Malerier som hun hverken syntes hun kunne male på kunstakademiet eller vise fram. Fra 1962 finner vi serien Brush Emotions i et non figurativt abstrakt formspråk. Malerstrøkene i svart og hvitt boltrer seg kontrastfylt på en jordfarget bakgrunn. Mens i Dancing Roots (1962-1963) maleriene er malingen påført i tykke lag og mer lys og farger slipper til.
I Norge hadde vi for eksempel Jakob Weidemann som malte skogbunner i tykke lag med maling, kjente du til disse? Men dine impasto malerstrøk er villere.
Dette var villere, ja. Det var en stor glede at man kan være vill med penselen. Jeg spiste lite og kjøpte heller maling. Jeg var så utrolig heldig da jeg kom i kontakt med en mann som hadde et malerfirma med den beste kunstmalingen i Oslo. Han het Bjercke, hadde fem barn og ville at jeg skulle male portrett av barna mot at jeg fikk velge all den malingen jeg ønsket.
Det er mye symbolikk i røtter og røtter som danser. Er det nærliggende å tenke på deg som hadde opplevd å måtte reise fra alt og slekten din i Ungarn?
Det var symbolsk. Jeg tenkte mange ting – også at røttene leter etter en plass. En storbyperson som meg hadde aldri sett sånne røtter, og de minnet meg om barokk kunst. Jeg opplevde lite natur mens jeg vokste opp i Budapest. Men jeg har et kjært minne fra da foreldrene mine tok meg med til et besøk i Transilvania. Naturen der gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Når jeg tenker tilbake på overgangen fra oppholdet i Wien til å komme til Oslo var det ikke så lett og praktisk. Men jeg husker at det var en enorm opplevelse da sommeren kom og skogen åpnet seg. Vi tilbrakte mye tid ute, særlig etter at vi fikk barna. Her var det bare å gå over gjerdet. Inntil den tid hadde jeg bare hørt min mor fortelle om blåbær, og nå fikk både mine barn og jeg selv plukke og smake blåbær for første gang.
Wellisch Tehel arbeidet en periode på en iskremfabrikk, og i en annen periode sydde hun foldeskjørt. Hun hater fremdeles foldeskjørt, forteller hun. Da Wellisch Tehel var gravid med sitt første barn malte hun serien som fikk navnet Superficies (1962). En tittel som viser til noe som skjer innvortes. Hun forteller at hun var svært engstelig i denne tiden. Engstelsen forsterkes av at den kalde krigen opplevdes truende og fremkaller vonde minner. Dette var året etter at muren i Berlin ble reist. Foreldrene i Ungarn var det kun mulig å kommunisere med via brev. Og ungarere som på ulovlig vis hadde forlatt landet, slik som henne og mannen, ville bli fengslet dersom de reiste tilbake til innsiden av jernteppet.
Du kan ane noe figurativt og skulpturelt i Superficies-maleriene dine, men ellers er formspråket veldig abstrakt. Var dette et bevisst valg?
Jeg ville absolutt male abstrakt. Siden det var forbudt for meg tidligere, så måtte jeg jo absolutt. Jeg gikk til min egen naturtro og opplevde ting. Da hadde jeg frihet. Da var det helt naturlig å male fritt. Jeg forsøkte å skape et skulpturelt uttrykk og jeg kunne eksperimentere med malingen i tykke lag. Jeg lette etter meg selv. Jeg var betatt av min frihet, for den var ikke naturlig for meg.
Etter at datteren ble født ble alt lettere og Wellisch Tehel forteller om en svært god tid i livet. Hun malte portretter for å kunne spe på familiens inntekt. Småbarnslivet ble ytterligere oppslukende etter at også sønnen ble født. Barna fikk gå i barnehage og i 1966 fikk hun jobb hos Riksantikvaren.
I 1970 fikk både Wellisch Tehel og hennes mann jobbtilbud i Stavanger, og familien på fire flytter dit. På denne tiden kom reformen som la opp til at de videregående skolene skulle få kunstundervisning. Hetland videregående skole hadde musikk og billedkunstlinje. Tehel underviste i kunsthistorie og Wellisch Tehel underviste i tegning. I tillegg underviste hun i kunstfag på Kongsgård og på flere andre skoler etter hvert.
Familien flyttet inn i et stort hus på Våland, og der rigget Wellisch Tehel opp et atelier i kjelleren. Her malte hun så ofte hun kunne, mest på kveld og nattestid. Under mitt besøk hos henne blar vi i monografien og ser på bildene av hennes kunst. Boken inkluderer også foto fra enkelte av familiens mange ferie- og kunstreiser til kontinentet, og i 1967 fikk de endelig mulighet til å besøke familie, slekt og venner i Budapest.
Var det i ditt hjemme-atelier i Stavanger du begynte å male de store bildene av husfasader?
Ja, de er inspirert av husfasader i Budapest, men også med innslag av kunstutrykk fra blant annet Wien og Berlin. Etter 10 år kunne vi besøke Budapest igjen, men da var min far ikke lenger i live.Da vi var tilbake begynte min mann og jeg å vandre rundt i byen, og jeg tok mange foto av fasader som i stor grad fortsatt vitnet om krigen.
Men du hadde vel forventet at de hadde begynt å bygge opp igjen? Da jeg var i Budapest på 1990-tallet var det stillaser foran nesten hver fasade i sentrum av byen.
Ja, man hadde forventet at det ikke skulle gå så lang tid.I Tyskland var det et sånt hastverk at de ikke brydde seg om å restaurere på den gamle måten. De lagde modeller, men slik var det ikke opprinnelig i Berlin. Nå er det veldig fint restaurert i Budapest.
Det må ha vært veldig sterkt å male disse her i Stavanger? I den forstand at du kjente husene godt, slik de hadde sett ut tidligere da de var hele. På disse fasadene er mye ødelagt og her er mange lidende skulpturkropper og ansikt.
Jeg malte disse bygningene i stor størrelse, og den følelsen av det, å være der, det var veldig godt. For det liksom fjernet meg også. Så det hadde jeg, min egen verden, og der malte jeg i utallige timer. Men jeg ville fremdeles ikke gi meg helt hen til den riktige naturalismen. Jeg blandet litt fra flere steder. Noen av fjesene er fra Pergamonmuseet i Øst-Berlin.
Jeg lette etter lidende ansikt og jeg lette etter noe som ikke var helt avsluttet på en eller annen måte. Jeg var fortsatt forelsket i den gamle kunsten. Fasaden er så skjønn selv når den er ødelagt. Etterpå, etter en stund, begynte jeg å inkludere noen skyggeaktige mennesker i noen av vinduene. Men de fjernet jeg igjen. Jeg vet ikke hva som skjedde med dem.
Vi ser på flere av maleriene i serien med Tragedy Masks on the Facade (1987-1989) som zoomer inn på fragmenter av fordreide ansikt og masker på fasader. Vi snakker om hat og ondskap som de som opplever krig og undertrykkende maktregimer blir vitne til og kjenner på kroppen. Wellisch Tehel sukker, venter litt og fortsetter spørrende.
Hvordan kunne de hate hverandre sånn? Hvordan kunne de rive hverandre ut i gaten og drepe hverandre? Det skulle man se på. Går man inn, det er det virkelige. Der var de som opplevde dette.
Selv om Wellisch Tehel fikk vise noen av sine malerier i Paris i 1960 og Zürich året etter, er soloutstilling ved Ujpest Galeria i Budapest i 1988, hennes egentlige debut som kunstner. Da var hun 57 år. Hun forteller at mottakelsen kunsten hennes fikk i Budapest var svært viktig og anerkjennelsen motiverte henne til å fortsette å male. I 1990 var hun tilbake med en storskala utstilling i Ungarn, og året etter i Wien.
Først i 1993 viste Wellisch Tehel sin kunst i Norge for første gang, med soloutstillingen Tause vitner i Stavanger Kunstforening (nå Kunsthall Stavanger).
Var det Roland Lengauer som valgte ut bildene til din debututstilling i kunstforeningen da?
Han valgte ut, ja. Og utstillingen ble veldig godt mottatt. For dette var jo seinere.
Jeg har prøvd å se etter informasjon om deg, og jeg hadde forventet å finne mer. Hadde du ikke kontakt med foreningen for norske billedkunstnere her i Stavanger?
Jeg var så forferdelig forsiktig. Det er noe jeg er oppdratt med. Det stod at for å søke opptak til foreningen måtte man ha slike og sånne utstillinger. Det hadde ikke jeg. Jeg har aldri prøvd å søke medlemskap i foreningen for billedkunstnere. Kanskje det hadde hjulpet meg til å bli kjent tidligere.
I utstillingen Kongsgård utenfor hverdagslyset var perspektivet rettet mot de gamle natursteinsmurene i skolebygningen. Din neste store utstilling i Norge var på Hå gamle prestegård i 1997 og den fikk tittelen Stein. Her var det helt nye motiv av steiner ute i naturen og ikke som deler av en arkitektur eller skulptur. Likevel bar mange av steinene preg av nedbrytning og opprevning og malemåten din fremhever det skulpturelle og materialiteten i steinene.
Ja, det var ikke landskapsmaleri jeg var opptatt av, men heller den eventyraktige tilnærmingen til naturen som kan finnes her i Norge. I disse nærstudiene av stein ved vannkanten og i Gloppedalsura var jeg blant annet også interessert i de arkitektoniske formene som kom til syne.
Wellisch Tehel forklarer at utstillingen på Hå ble større enn forventet, da hun fikk flere utstillingsrom enn først antatt. Derfor ble det også inkludert bilder med fragmenter fra arkitektur og skulpturer fra Budapest og Wien også her. Men ser vi nærmere etter finnes her flere momenter som kan knytte disse motivene til hverandre.
Vi sitter ved spisestuebordet hos Wellisch Tehel og jeg har spist opp ett av de røde eplene som hun forteller er fra datterens hage i Sandnes. Det har allerede gått to timer, men Wellisch Tehel på 94 år viser ingen tegn til å være trett. Øynene hennes stråler. Jeg foreslår at vi må avrunde intervjuet og jeg ønsker å samle noen av trådene.
Jeg sitter igjen med en opplevelse av at mange av maleriene kan forstås nesten som en bearbeiding av et trauma. Minnene fra dine opplevelser fra 2. verdenskrig, redselen og ondskapen som du fikk se utspille seg?
Ja, det kan man absolutt gjøre.
På Litteraturhuset i Østre bydel her i Stavanger fikk jeg nylig kjennskap til den polske forfatteren Witold Gombrowicz. Rett før 2. verdenskrig reiste han på det som skulle være en fjorten dagers tur til Buenos Aires i Argentina. Krigens utbrudd i Europa førte til at jødiske Gombrowicz ble værende i mange år i eksil i dette landet der ingen kjente til ham fra før.Hans litteratur kretser ofte om hvordan det opplevdes å være i denne eksilposisjonen. Fra å ha alt til plutselig å ha ingenting, og om det å være ingen.
Jeg ble oppmerksom på at du Judit, i et intervju med Géza Szabó i 1999, forteller hvordan du opplevde den første tiden i Wien, etter flukten fra Budapest. Du forklarer at du følte deg som døv og stum og ble slått av en utålelig ensomhet og gikk inn i et vakuum som brøt deg ned innenfra. «You suddenly become a nobody. A nobody who nobody knows».
Ja, det følte jeg ja. Men jeg var jo heldig som hadde min mann og det var til stor hjelp. Du vet jeg får litt skjenn for min dramatisering. Fra mine barn, de prøver å oppdra meg.
Jeg opplever deg som en person som fremstår veldig forsiktig. Men bildende dine kan oppleves som svært kraftfulle. Her får sterke følelser utløp. Jeg tenkte også på forfatteren Gombrowicz som skriver om masker og om at vi spiller ulike roller hele tiden. Det er overflaten som vises, men hele tiden forsøker man å finne ut av det som er på innsiden. Gombrowicz kommer blant annet frem til at du aldri helt kan finne deg selv, fordi det er relasjonene og omgivelsene dine som definerer deg.
Det er leting det hele... Jeg skal google denne Gombrowicz.
Du forstår meg. Det overrasker meg. Jeg mener, det er tross alt en annen generasjon.
Min generasjon har ikke opplevd 2. verdenskrig og det å måtte flykte fra alt og alle.Tause vitner maleriene dine virker sterkt. Kriger pågår nå i Europa, flyktningestrømmer, Gaza med beleiring, død og nød. Kulturminner blir ødelagt. Det er ufattelig. Det har skjedd før, det skjer igjen nå.
Det er så sjokkerende at det gjør vondt.
Jeg takker for det gode møtet og informerer om at intervjuet vil bli publisert først på nyåret 2026. Vi reiser oss, og på vei gjennom stua ser vi igjen mot de værbitte og nakne greinene i stuehjørnet.
– Vet du, nå tenker jeg at disse greinene ligner mer på mine gamle armer, sier Judit, mens hun strekker armene sine oppover.
Judit Wellisch Tehel (1931–2025)
Takk Judit Wellisch Tehel – dette ble vårt siste møte, men kunsten din vil fortsette å vitne og virke også i fremtiden. Jeg opplever at hun gjennom sin kunst på sin særegne kraftfulle måte har greid å veve sammen det som hun opplevde i sin samtid med inspirasjon spesielt fra renessansens humanisme og barokkens vektlegging av organiske former og følelsesladde gester. Slik knytter hun egne erfaringer inn i en større sammenheng, med noe som er evig aktuelt.
– Arnhild Sunnanå
Lori Waxman comes to Stavanger with her work 60 wrd/min, where the performative writing concise art critiques takes center stage. Her critiques of local artists, written over 25 minutes, are hosted by Stavanger kunstmuseum and Sølvberget, and will be published in Stavanger Aftenblad. CAS' International Editor Heather Jones touched base with Waxman on the origins, intentions and logistics of the project.
Kunsthall Stavanger may be heading into its centenary year, but its roots reach further back. In 1865, a group of local citizens banded together to form what became Stavanger Kunstforening, or Stavanger Art Association. Back then, the brief was simple: champion the visual arts by buying work straight off their own walls.
Fast forward to today, as the institution, which was rebranded in 2013 as Kunsthall Stavanger with a more contemporary focus, is welcoming its newest director, British-born curator, Joseph Constable. British-Palestinian journalist and writer Jad Salfiti spoke with Constable about the legacy he’s inheriting, the future he envisions, and the nimble-fingered task of ushering a nearly century-old Kunsthall into a new era.
Hva kan vi vite om fremtidens havnivå? Og hvilken rolle spiller usikkerhet i prediksjoner om morgendagens klima? Med utgangspunkt i hennes verk Tidevannsrelieff for Sandnes, som står i Sandnes havn denne vinteren, møtte kunstner Magnhild Øen Nordahl vitenskapsteoretiker Jan Reinert Karlsen og havforsker Kristin Richter til samtale. Under kan du lese en komprimert gjengivelse av panelet, som var arrangert av KINOKINO og Sandnes kulturhus.