Hva skjer i en kunstnerpraksis i møte med nye omgivelser? Gjennom tekst og bilder reflekterer den Stavanger-baserte grafikeren Solveig Landa over sitt arbeidsopphold ved Stiftelsen Edvard Munch’s Atelier på Ekely i april og mai 2026: En rapport om rastløshet i møte med nye inntrykk, endrede planer og vårblomster.
Det var vår da jeg kom til Stiftelsen Edvard Munch’s Atelier på Ekely utenfor Oslo. Jeg skulle være der i to måneder for å arbeide med grafikk i det som heter Vinteratelieret. Jeg startet arbeidsoppholdet litt etter påske og ankom akkurat når blomsten Blåstjerne (også kjent som Scillia) sprang ut nedover hele skråningen utenfor Vinteratelieret, der Munch en gang arbeidet. Sånn begynte oppholdet. Etterpå blomstret eple- og pæretrærne, før andre vårblomster tok over. Det høres kanskje ut som et vakkersukk, men det var virkelig fint.
Det høres kanskje ut som et vakkersukk, men det var virkelig fint.
Jeg lar meg lett rive med av det som skjer rundt meg. Jeg blir var for omgivelsene og opptatt av hvordan jeg skal innta eller lande et nytt sted, slik som på Ekely. De visuelle inntrykkene blir viktige. De gir meg nye inntrykk og opplevelser. Jeg kjenner også på en rastløshet over å kanskje gå glipp av noe, for ikke å ha forstått og opplevd nok av stedet. Noe av denne følelsen er grunnen til at jeg søker og reiser på kunstneropphold. Det genererer nye tema og motiv i min kunstnerpraksis.
Vinteratelieret er et stort murbygg med tre studio. To av rommene er store, har ruvende takhøyde og overlys. I kjelleren er grafikkverkstedet (også dette stort og lyst), med nok plass for mine grafikkeksperimenter og alt rotet og sølet det fører med seg. Mitt atelier hadde dør ut mot hagen med benker som etter hvert ble lunsjplassen for oss som jobbet der.
Det tar alltid en ukes tid å komme inn i en god arbeidsflyt. Jeg ante fort forandringer i planene jeg hadde før jeg ankom Ekely. Tanken var å fortsette på en serie små etsninger. Kobberplatene til disse var godt pakket, men drit-tunge å frakte helt fra Stavanger. De ble liggende uåpnet i kassen jeg hadde med. I stedet begynte jeg å arbeide med monotrykk – også det en serie, men i et større format og med helt andre motiver og farger enn jeg hadde sett for meg. Det var to presser i verkstedet og jeg brukte begge. Da kunne jeg jobbe intuitivt og direkte i trykkeprosessen og la ideer gå fra det ene trykket til det andre, og utvikle seg i dialog med hverandre.
Kobberplatene til disse var godt pakket, men drit-tunge å frakte helt fra Stavanger. De ble liggende uåpnet i kassen jeg hadde med.
Til seriene av monotrykk klippet jeg sjablonger i kartong og puslet variasjoner og sammenstillinger av disse. De abstrakte og enkle formene refererer til natur og menneskelagde konstruksjoner. Alle er visuelle elementer hentet fra omgivelsene våre, og jeg beskriver den kontrasten og spenningen jeg observerer mellom det såkalt «menneskeskapte» og «naturlige».
Jeg har ikke vært spesielt opptatt av Munchs kunstnerskap tidligere, og i starten av oppholdet tenkte jeg heller ikke så mye på at det var her Munch bodde og arbeidet. Likevel oppdaget jeg spor etter ham. Motivene han malte, var rett utenfor atelieret jeg jobbet i. Hver gang jeg gikk inn i verkstedet, kjente jeg på stedets særegne atmosfære. På hele veggen i entreen hang et foto av Munch i atelieret. På fotografiet var han nesten like høy som meg og jeg skvatt litt i møte med bildet hver gang jeg kom inn. Jeg merket at han hadde et nærvær i bygget.
Jeg skvatt litt i møte med bildet hver gang jeg kom inn. Jeg merket at han hadde et nærvær i bygget.
Jeg reiste hjem akkurat når sommeren begynte. Tubene med trykksverte var tomme, og papirene jeg hadde tatt med var blitt en stor bunke monotrykk. Nok en gang har det blitt tydelig for meg at nye omgivelser og nye inntrykk setter i gang nye prosesser i mitt kunstnerskap. Takk for meg, Stiftelsen Edvard Munch’s Atelier.
Hva skal man kalle området hvor en isbre har smeltet bort? Og hvordan kan kunstnerisk praksis synliggjøre menneskelige spor i naturen? I dette fotoessayet forteller Stavanger-kunstner Solveig Landa om sitt opphold på Island i regi av The Wright-Ingraham Institute: En reisefortelling om industri som skulptur, nattlige Cyanotypi-workshops og en aktivists brev til fremtiden.
«Året 2019 markerte 100-årsjubileet til Norsk Grafisk forening med en rekke grafikk-utstillinger i hele landet. Stiftelsesåret 1919 taler for at vi i Norge var seint ute med å anerkjenne kunstgrafikk, sammenlignet med det kontinentale Europa.» — Arnhild Sunnanå skriver i denne teksten om kunsthåndverk- og grafikkens historie. Hun trekker frem sosiale bevegelser, omveltninger i samfunnet, nedbrytning av hierarkier, marginaliserte grupper og menneskets forhold til naturen som viktige elementer i utviklingen. Hun ser denne nære tilknytning mellom kunst og livet som viktig for det hun kaller kunsthåndverkets renessanse både rundt 1900, 1960-70-tallet, og tilsynelatende også nå på 2010-tallet.
I denne teksten ser sosiolog og antropolog Merete Jonvik tilbake på den internasjonale online konferansen Experiences of Oil, et samarbeid mellom Stavanger kunstmuseum og Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen, november 2020. Hun trekker frem to bidrag av interesse som insisterer på det materielle sitt nærvær og skriver: "Begge «pakkar ut» strukturane som ligg bak det at objekt er objekt og arbeid er arbeid – at ein plattform er, eller blir, ein plattform, og at ein minnepinne er, eller blir, ein minnepinne. Begge løftar fram noko som ligg skjult."