Jeg har ved flere anledninger sett folk grÄte foran et videoverk av den amerikanske kunstneren Bill Viola. Det overrasker meg like mye hver gang fordi verkene ikke appellerer emosjonelt til meg. Bill Viola er uten tvil en av vÄr samtids mest internasjonalt kjente videokunstnerne. Noen mener at en faktor for dette er hans bruk av moderne teknologi. Han bruker videoteknologi som "Time-lapse", "slow motion", og reversering til Ä "forme" tiden i sine arbeider. à sette ned hastigheten er blitt Violas signaturteknikk.
Viola ser det slik: âIt is not the monitor, or the camera, or the tape, that is the basic material of video, but time itself.âViola, Reasons for Knocking at an Emty House, 173 Han tar opp et viktig element knyttet til problemfeltet omkring representasjon med flere av sine verk. Han peker pĂ„ at vi kan oppdage usynlige aspekter i bevegelige bilder gjennom sansene, og pĂ„ den mĂ„ten skape en implisitt kontakt mellom kropp og sinn. Viola hevder: â[âŠ] Aesthetics is essentially sensationalist. The Greek word aesthetic means perception by the sensesâ.Viola, Reasons for Knocking at an Emty House, 173Hos Viola kan man oppdage syklisk tid, reversibel tid og fanget tid. Han utfordrer dermed vĂ„r naturlige persepsjon av en lineĂŠr tid i bevegelige bilder. Fanget tid ser vi for eksempel iThe Passing (1987) hvor Viola har filmet en fireĂ„rings bursdag i 26 min, men har strukket ut tiden til 7 timer. PĂ„ den mĂ„ten skaper han monumentalitet i bevegelsene. Syklisk varighet kan man se eksempelvis iAncient of Days (1979-81) som er en beskrivelse av den bibelske skapelsesmyten. Videoen viser hvordan et bord blir Ăždelagt i en brann, men er reversert. Vi ser ogsĂ„ forskjellige steder filmet i et dĂžgn. Dette er ogsĂ„ en referanse til den sykliske livssyklusen man finner i hinduismen. Five Angels for the Millennium (2001) bestĂ„r av fem individuelle videosekvenser som viser en menneskeskikkelse under vann. Viola filmet en person som ble senket ned i vannet, men da han viste videoen til sin partner, Kira Perov, viste han den ved en tilfeldighet baklengs slik at det sĂ„ ut som om mannen kom opp av vannet. Slik ble det ferdige verket.Viola, Reasons for Knocking at an Emty House, 173Han ser det slik at en sanseopplevelse er nĂždvendig for Ă„ forstĂ„ betydningen av et bilde, sĂŠrlig i fĂžrste omgang. Om sine audiovisuelle verk sier Viola: â [âŠ] it is the image of that inner state and as such it must be considered completely accurate and realistic."Viola, Reasons for Knocking at an Emty House, 173Dette spenningsfeltet mellom det synlige og det ikke synlige er fremtredende i videoverket Tristanâs Ascension som opprinnelig var en del av et stĂžrre samarbeidsprosjekt The Tristan Project. Tristan's Ascension (the Sound of a Mountain Under a Waterfall) kan man finne som en selvstendig og permanent installasjon pĂ„ Stavanger Kunstmuseum.
The Tristan Project
Bill Viola ble i 2005 invitert av operadirektÞren Peter Sellars til Ä lage en videosekvens som skulle vises som bakteppe til hans oppsetning av Richard Wagners (1813-1865) opera Tristan und Isolde. Dette resulterte i Violas omfattende Tristan-prosjekt hvor han gjennom flere verker gjentolker myten om Tristan og Isolde. Legenden stammer fra middelalderen og er en romantisk og tragisk fortelling om Tristan og Isoldes kjÊrlighet til hverandre, og den omhandler bÄde begjÊr og svik. De to blir betingelseslÞst forelsket da de begge drikker av en kjÊrlighetsdrikk, men de befinner seg i en hÄplÞs situasjon. Isolde gifter seg med Tristans onkel, som Tristan elsker og stÄr i stor gjeld til. Tristan og Isolde skaper en felles fantasi om en verden der deres kjÊrlighet kan eksistere uavhengig av deres materielle kropper.
I forbindelse med Violas retrospektive utstilling i Paris i 2014, satte Sellars igjen opp Tristan und Isolde sammen med Tristan-prosjektet i OpĂ©ra Bastille. Tristanâs Ascension ble vist bĂ„de i utstillingen pĂ„ Grand Palais som selvstendig videoverk, og som en del av operaoppsetningen. I Violas Tristan-prosjekt realiserer han pĂ„ mange mĂ„ter Wagners tanker om et Gesamtkunstwerk: en kombinasjon av det visuelle, poesi, musikk og dramatisk skuespill. Wagner sĂ„ Gesamtkunstwerket som en moderne kunstform muliggjort av teknologien. Tristanâs Ascension er siste del av videosekvensen, og ett av flere selvstendige verk han laget i forbindelse med Tristan-prosjektet.
Tristanâs Ascension (the Sound of a Mountain Under a Waterfall)
Verket Tristanâs Ascension forteller ikke en historie, det har ikke en klassisk narrativ struktur, men legger vekt pĂ„ stemning og utrykk â det appellerer til sensorisk persepsjon. NĂ„r videoen starter og lyset faller pĂ„ lerretet ser man Tristan liggende pĂ„ en steinhelle rett foran oss, nederst pĂ„ lerretet. Lyssettingen er organisert fra toppen og lyser som en spot ned pĂ„ Tristan og steinhellen. Idet videoen starter er lyset svakt, men blir gradvis sterkere. Dette er den eneste lyskilden, noe som skaper en kontrast til den mĂžrke rommet rundt. Det er et monokromatisk bilde med kjĂžlige grĂ„toner. Tristan er kledd i hvitt og steinhellen er lysgrĂ„. Dette stĂ„r i kontrast til den mĂžrkegrĂ„ bakgrunn og er med pĂ„ Ă„ forsterke kontrasten mellom lys og mĂžrke. Den mĂžrke bakgrunn skaper et udefinerbart rom som bare blir avbrutt av lerretets stĂžrrelse. Lerretet strekker seg vertikalt og er monumentalt i stĂžrrelse og effekt. Det store formatet er av anselig betydning for bildet, da det skaper en sterk dimensjonskontrast mellom Tristan liggende pĂ„ steinhellen og det âuendeligeâ rommet rundt. Kontrasten er ogsĂ„ stor mellom Tristan og de etter hvert enorme vannmengdene i videoen. SmĂ„, sĂ„ vidt synlige, vanndrĂ„per begynner fĂžrst Ă„ dryppe sporadisk oppover over hele bildeflaten, deretter blir de stĂžrre og ender til slutt i en vannsĂžyle som er sentrert rundt Tristans solarplexus.
Med vannet strĂžmmene pĂ„ seg begynner Tristan Ă„ bevege armene fĂžrst, sĂ„ overkroppen. Det virker som om tyngdekraften tilsynelatende er opphevet og torsoen blir trukket oppover av en usynlig kraft. Tristans kropp mister kontakten med steinhellen Ă„ stiger oppover. Armer og ben henger ned mot siden av kroppen, og brystet heves. Vannet blir trukket oppover av samme kraft som trekker Tristans kropp. Kameravinkelen er den samme hele tiden, det beveger seg ikke. NĂ„r vi sitter pĂ„ benken langs veggen i Stavanger kunstmuseum ligger Tristan pĂ„ steinhellen i vĂ„r ĂžyehĂžyde. Vi mĂ„ derfor flytte blikket oppover etter hvert som Tristan og vannet stiger. Den vertikale komposisjonen av Tristans oppstigning sammen med vannelementet skaper en balansert rytme pĂ„ bildeoverflaten. Det finnes ikke mange enkeltdeler eller objekter, det er Tristan, steinhellen han ligger pĂ„ og vannet. Disse enkeltdelene avgrenses av en tydelig, nesten taktil tekstur. Det som skiller de fĂ„ delene er fĂžrst og fremst materialiteten, ikke formen. Kontrasten mellom lys og skygge forsterker det tydelige skillet mellom de forskjellige teksturene i materialiteten. DrĂ„pene har en pĂ„fallende visuell tekstur som nesten glitrer. VannsĂžylen har samme visuelle tekstur som drĂ„pene, og gjĂžr at man nĂŠrmest kan âkjenneâ vannmengdens fysiske styrke pĂ„ vĂ„re egne kropper nĂ„r den berĂžrer Tristans kropp. Den store mengden vann tilslĂžrer etter hvert Tristans kropp fĂžr han forsvinner helt ut av bildet. Vannet avtar og den tomme steinhellen stĂ„r igjen.
BĂ„de pĂ„ det synlige plan og det ikke synlige plan er det Tristans oppstigning som er tematisert. I den ytre handlingen stiger Tristan konkret opp, mens den indre handlingen retter seg mot Tristans oppstigning eller transformasjon. Kontrasten mellom Tristans kropp, som virker sĂ„ lett der den stiger oppover, og den massive vannmengden skaper en spenning mellom de formale elementene og materialiteten. Et tredje plan, og fokuspunkt i Violas verk, er tiden. Det finnes to tidsplan; den tiden det tar Ă„ spille av videoen i reell tid, og tiden i selve verket som Viola har redusert ned. Dette skaper en âslow motionâ effekt â alt i videoen skjer langsomt. Effekten gir oss som betraktere et annet tidsperspektiv i forhold til virkeligheten og minner oss pĂ„ videoens egenskaper i forhold til tid. Effekten av âslow motionâ forsterkes ved at Viola i liten grad bruker andre tekniske virkemidler, det temporale trer tydelig frem, og blir et fokuspunkt. Dette er ikke et formalt eller synlig, men det er visuelt og oppleves med sansene.
Tristan's Ascensioner et audiovisuelt verk. Den visuelle handlingen pĂ„ lerretet henger nĂžye sammen med lyden og omvendt. Samspillet mellom lydsporet og det visuelle oppleves storslĂ„tt og sublimt. I begynnelsen av videoen hĂžrer man ingenting â lyden av ingenting, et tomt rom, et void. Etter hvert kan man hĂžre et kraftig fossefall som Ăžker i volum samtidig som vannmengden Ăžker og Tristan stiger. Dette er lyden av en transformasjon. The Tibetan Book of the Dead var en av inspirasjonskilden til Viola nĂ„r han lagetTristanâs Ascension. I fĂžlge boken er hĂžrselen det siste som forsvinner nĂ„r dĂžden inntreffer. Som undertittelen (the Sound of a Mountain Under a Waterfall) ogsĂ„ antyder er lyden som hĂžres relatert til et fjell under et fossefall (etterfulgt av en sublim fĂžlelse av tomhet).Joe og Gilman, Wagner & Cinema, 436-437
Tiden
I bĂ„de Wagners opera og i Violas Tristanâs Ascension finnes det knapt en ytre handling. Intensiteten kommer av det som ikke skjer, eller det som ikke er synlig. Den ytre rammen for begge verkene er Tristans dĂžd og transformasjon. Tristan er dĂžd, men vi er vitne til hans oppstigning ved at hans fysiske kropp gjennomgĂ„r en transfigurasjon til en spirituell tilstand. I Wagners opera er det kun Isolde som ser dette, mens vi fortelles hva hun ser gjennom hennes sang som beskriver situasjonen. Slik sanseliggjĂžres lengselen og kjĂŠrligheten gjennom musikken og sangen. Musikken utrykker pĂ„ den mĂ„ten Tristan og Isoldes fĂžlelsesmessige tilstand, og reflekterer deres bevissthet. Viola visualiserer i sĂ„ mĂ„te Isoldes syn/fantasi, men overskrider Wagners fortelling ved Ă„ tolke videre pĂ„ myten.
Violas tidsmanipulasjon kan sammenlignes med det Adorno kaller âstanding still of timeâ hos Wagner:
The standing still of time and the complete occultation of nature by means of Phantasmagoria are thus brought together in the memory of a pristine age where time is guaranteed only by the stars. Time is the all-important element of production that phantasmagoria, the mirage of eternity, obscures.Joe og Gilman, Wagner & Cinema, 361
Adorno ser Wagners temporale verden som en Wagnersk phantasmagoria,Theodor Adorno, In Search of Wagner, 74-86og en av de tidligste beskrivelsene av en annen temporalitet. Det samme som Viola gjĂžr med dagens teknologi.
Viola tematiserer med sine metafysiske spÞrsmÄl bÄde det som er synlig, og det som ikke er synlig, det vil si at det i verket bÄde trer frem noe rent visuelt og noe som forblir usynlig, men allikevel er en del av verket. Men hvordan kan man oppdage aspekter som hovedsakelig ikke er synlige i bevegelige bilder?
Aspekter som hovedsakelig ikke er synlige ved bevegelige bilder, kan erfares gjennom det den franske kunsthistorikeren Georges Didi-Huberman har betegnet med det visuelle. Hans begrepsapparat representerer et alternativ til mer tradisjonelle kunsthistoriske tolkingsmodeller, og deres fokus pĂ„ representasjon. Didi-Huberman ser det visuelle som en konstant pendling mellom det usynlige og det materielle som fremtrer i et verk. Det visuelle handler pĂ„ den mĂ„ten ikke bare om et synlig, fysisk objekt, men om sanseinntrykk. Sanseinntrykkene kan manifestere seg fenomenologisk, og vi kan slik erfare mer enn det som er synlig, fordi det som ikke er synlig blir âinkarnertâ i verket, og viser seg som det visuelle.
Ideen om en ikke-lineĂŠr varighet som syklus og reversibel tid har vĂŠrt karakteristisk for ikke-vestlige tradisjoner som hinduisme og buddhisme. Temporaliteten hos Viola kan forstĂ„s som en âinkarnasjonâ av zen-buddhismen. BĂ„de filosofisk, estetisk og spirituelt har buddhismen vĂŠrt inspirasjonskilde for Violas videoverk, Ross, Bill Viola, 5-11og gjennom temporaliteten i verket, samt via Wagner, kommer den visuelle inkarnasjon av zen-buddhismen til uttrykk. I siste akt av Wagners opera avslutter Isolde med ordet âblissâ som er en spirituell tilstand av lykke som kan sammenlignes med nirvana.
I Tristanâs Ascension formes det âhendelserâ eller bevegelse som skaper et kunstnerisk uttrykk hvor sanseinntrykk dominerer i forhold til det narrative. Slik er det visuelle i Tristanâs Ascension Violas manipulasjon av videoens hastighet. Han har reversert videoen slik at vi ser Tristan stiger sakte oppover steinhellen. Under produksjon ble skuespilleren senket ned pĂ„ steinhellen. Samtidig har Viola satt ned hastigheten pĂ„ filmen, med den effekt at tiden blir strukket ut, og alt skjer langsomt. I tillegg viser han til en syklisk tid ved at Tristan etter sin dĂžd oppnĂ„r en transformasjon, selve oppstigningen i verket. DĂžden er ikke slutten, han lever videre i en Ă„ndelig dimensjon. Disse tidsmessige grepene som Viola tar i bruk er ikke synlige objekter, men de er heller ikke usynlige.
Tiden i Tristanâs Ascension materialiserer seg som bevegelse via sanseinntrykk, og viser seg som det Didi-Huberman betegner med det visuelle. Det er ikke en representasjon eller et narrativ. Det visuelles subjektive karakter gjĂžr at de ikke har en fastlagt struktur, men utfolder seg mellom oss som betrakter og verk. Dette er en tolkningsprosess, som mĂ„ ses i sammenheng med den âlevdeâ kropp, og den kunnskapen betrakteren besitter. PĂ„ den mĂ„ten kan avstand bli mindre mellom det som er synlig og det som ikke er synlig ved et kunstverk.
For Ä se bilder kan du besÞke Bill Viola Studio her.
Litteraturliste:
Viola, Bill. Reasons for Knocking at an Empty House, Writings 1973-1994, USA: The MITÂ Press, 1995.
Ross, David A. Bill Viola, New York: Whitney Museum of American Art, 1998.
Jeongwon, Joe og Gilman, Sander L. Red., Wagner & Cinema, USA: Indiana University Press, 2010.
Didi-Huberman, Georges. Confronting Images, Questioning The Ends of a Certain History of Art, USA: Pennsylvania State University Press, 2005.
Merete Jonvik, fĂžrsteamanuensis i sosiologi ved Universitet i Stavanger, har vĂŠrt deltaker i Anna Ihles kunstprosjekt Samson, som presenteres for offentligheten som skulptur og lydverk i disse dager. I essayistisk form fĂžler Jonvik seg frem og forsĂžker Ă„ sette ord pĂ„ de mange prosessene som er bakt inn i Ihles omfattende prosjekt â for sĂ„ Ă„ gĂ„ systematisk inn i sprĂ„klige og konseptuelle knagger som Samson henger pĂ„.
En diskontinuitet av historie og et dikotomisk forhold til sin motpart: Med utgangspunkt i utstillingen All Eyes On pÄ Rogaland Kunstsenter har May Johannessen skrevet et essay om palestinsk identitet i fortid, nÄtid og fremtid, og hvilke kulturelle strategier som preger den. Hvilke mentale forestillinger av et frigjort Palestina kan oppstÄ i kunsten? Hvordan blir abnormiteten i en okkupert hverdag hÄndtert uten Ä normalisere den?