Defund the Artist that Broke Our Heart

Det er ulogisk å ta fra kunstnerne de få midlene de har, men noen ganger får man hjertet sitt knust og da er det ikke alt som er så logisk uansett. Når man er forelsket i en kunstner synes man ofte kunsten deres er veldig bra. Når man får hjertet sitt knust av en kunstner synes man ofte kunsten deres er veldig dårlig. “Hjerteknuseren” er en idé, ikke en spesifikk person. Det er dette narrativet utstillingen bygger ut fra.

Flere i gruppen kjente hverandre fra før, for eksempel har Marin og Anette studert sammen på Nordland Kunst- og Filmhøyskole i Kabelvåg. I tillegg er både Herman, Marin, Niels og jeg alle en del av den digitale plattformen for kunst, Ergi. Utstillingen “Defund the Artist that Broke Our Heart” begynte imidlertid med at jeg sendte ut en felles e-post til de andre for å sette i gang en samtale om hvordan vi som kreative utøvere kan hjelpe hverandre. Behovet for alternative fellesskap har økt etter to år med tidvis nedstenging av samfunnet på grunn av pandemien. Når det er sagt var ikke dette utgangspunktet for at vi begynte samtalen. Mange av de opplevelsene vi utforsker som er knyttet til ensomhet og usikkerhet i kunstneryrket var også aktuelle før pandemien, men det er mulig at de har blitt enda mer synlige etter koronaviruset. Anette Gellein: Med tanke på organisering har vi egentlig ikke en fastsatt struktur. Det føles mer som et løst nettverk som vi kan aktivere ved behov, gjennom for eksempel prosjekter eller utstillinger. Vi har en flat struktur. Internjustis løser konflikter i gruppa. Vi er en “soft bunch”, altså vi snakker sammen.

Ingen av oss visste nok helt hvordan utstillingsarbeidet skulle fungere i praksis. Alle hadde med seg forskjellige ideer, kunstverk og materialer da vi møttes, men jeg tror vi alle var veldig nysgjerrige og litt usikre på hva vi faktisk skulle gjøre sammen. UG: Det var jo delvis den usikkerheten vi ønsket å utforske – hvilke verk og uttrykk som ville oppstå når de ulike kunstneriske uttrykkene og prosessene ble satt i dialog med hverandre i forkant av selve utstillingen. Herman og Anette hadde med seg faktiske verk da vi begynte installeringen. Anette hadde allerede laget latex kostymer og skulpturer, og Herman hadde med seg tekstilbannere og tegninger. Videre hadde Niels allerede bestemt seg for å jobbe med teip, tekst og lys. Ut ifra dette oppstod samarbeidene litt på kryss og tvers, kunstnerne var i kontinuerlig samtale med hverandre om hvordan de skulle installere og bruke hverandres verk. Blant annet ble det produsert fotografier og performance som en del av det fysiske samarbeidet. Fotoarbeidene ble kanskje det mest konvensjonelle samarbeidsprosjektet, hvor alle fem, inkludert kurator, stilte opp som subjekt/objekt for kamera og som fotograf. Bildene har også tydelige innslag av hverandres individuelle praksis, som for eksempel at Anette sine kostymer er fremtredende. AG: Jeg kjenner meg veldig igjen i det både Herman og Una sier, i den følelsen av å ikke helt vite hva som skulle skje. Vi måtte bare starte et sted og det ble en veldig overraskende utstilling for oss alle, tror jeg. Den skjermbaserte dialogen som var startpunktet for prosjektet, kan ofte overfokusere på det intellektuelle eller verbale. Utrolig mye samarbeid ligger i kroppsspråk, mimikk, omsorg og bevegelser, noe man kan miste i det digitale. Disse tingene er mye viktigere enn å presentere ideer gjennom ord. Etter en lang periode med møter via zoom føltes det utrolig deilig å endelig være i samme rom og jobbe. Prosessen ble mye lettere når vi var fysisk samlet og kunne spille videre på hverandres ideer, i tillegg til å aktivere og gjennomføre de ideene vi allerede hadde. Det jeg savnet mest i starten av samarbeidet var nettopp det å kunne engasjere seg i hverandres materialer mer fysisk. Derfor var det veldig interessant å endelig møtes i utstillingslokalet.

Jeg vet ikke hvor aktivt vi valgte det, men tekst har vært viktig gjennom hele prosessen. Da vi startet samarbeidet for nesten ett år siden satt vi i hvert vårt hjørne av Skandinavia. Derfor startet vi en e-posttråd hvor vi snakket om hvordan det er å arbeide med skeiv kunst, med og uten et felleskap. Hvordan ensomhet påvirker prosessene, men også hvordan tips til musikk eller bøker om homokommunisme påvirker arbeidet. Det var aldri meningen å bruke e-postene i utstillingene, men dette tekstmaterialet skinte naturlig gjennom de ulike arbeidene vi laget likevel. UG: Som Herman sier, så har vi kommunisert gjennom tekst siden vi begynte samtalene oss imellom. At mye av utforskningen fram til vi kom til Stavanger nettopp hadde foregått over e-post, har absolutt satt premisser for hvordan vi utformet også de mer visuelle aspektene av utstillingen. AG: Jeg har et veldig ambivalent forhold til tekst generelt, jeg både elsker og hater det. Derfor er jeg veldig glad for teksten vi endte opp med til utstillingen. Istedenfor å reprodusere den typiske pseudo-akademiske utstillingsteksten gjør denne noe annet; vi forsøker — på en humoristisk måte — å utfordre den typiske "handout" som ofte følger med utstillinger. Tekster i utstillinger har kanskje en tanke om å være demokratiserende, nøytrale eller informative, men kan like fullt dekonstrueres og ses på i et kritisk lys som en forlengelse av utstillingsrommet. Vår tekst ble på mange måter et eget verk i utstillingen: “Dear artist, This is for you. Funding or not. Xoxo The bitter five Dear Kulturrådet, Defund the artist who broke our heart. This exhibition has been made possible through the generous support from Kulturrådet.”

Det er en del humor i dette som vi aktiverer i de kreative prosessene våre – blant annet hermer vi bevisst etter det språket som kjennetegner kunstfeltet generelt, hvor overintellektuelle referanser blir forkledd som radikale handlinger, som gjerne resulterer i et språk som er fullstendig utilgjengelig. Eksempelvis velger vi å bruke engelsk som hovedspråk – og vi bruker bevisst såkalt International Art English – som kjennetegnes av et overforbruk av fremmedord, lange setninger og uregelmessig setningsoppbygning. I tillegg til humor ligger det også en faktisk kritikk til grunn. Kunstneren er på mange måter en nyliberal “posterboy”, i form av at hen jobber alene med et overdrevet fokus på selvrealisering. Samtidig er kunstnerne faktisk blant dem som er mest utsatt økonomisk i et kapitalistisk samfunn. Vi både utfordrer og leker med denne dobbeltheten. HBE: I utgangspunktet tror jeg at både det å jobbe i en gruppe eller det å jobbe alene gir et prosjekt ulike kvaliteter. Noen ideer egner seg godt til å utføre i fellesskap, og andre er det kanskje bedre å gå inn i alene. Samtidig, så lever vi i en tid hvor vi fokuserer veldig mye på oss selv. Av og til blir jeg litt slått ut av at det å gjøre noe sammen med andre fremstår som radikalt. For det er det jo ikke. Når sosiale medier trener oss opp i å hele tiden lete etter narrativ om oss selv, i situasjoner eller prosjekter vi er i, er det frigjørende å gi slipp på seg selv, og forsvinne inn i helheten.