24 timer med kunst spredt rundt Stavangers offentlige byrom: At en by i en hel dag kan bli en scene for samtidskunst er formatmessig er ambisiøst. Men det er også en ambisjon som er vanskelig å oppfylle. Hvor mye av en by aktiveres egentlig når et program sprer seg over torg, kirker, parker og utsiktstårn, og hvor mange av menneskene som beveger seg rundt i byrommet oppdager at noe skjer?
Det første en kritisk leser legger merke til ved programmet for Kunstdøgn er fraværet av en samlende tematisk tråd: Her finner man en nettbasert geotermisk lydmeditasjon, en popkonsert i Domkirken, en hotpot-middag på en åstopp, en forestilling med en astronaut og en thereminspiller utkledd som et reinsdyr, i tillegg til en rekke arrangement ved diverse kulturinstitusjoner. Fra et kuratorisk synspunkt kan man spørre seg om denne bredden er et uttrykk for reell tematisk åpenhet. Eller er det et symptom på at kunst i offentlige rom som et kommunalt mandat krever at så mange forskjellige kunstformer, aldersgrupper og lokale aktører som mulig er representert, at begrepet «Kunstdøgn» blir en samlebetegnelse for alt som skjer i byen den helgen, heller enn en kuratorisk posisjon?
Og likevel: En by er aldri bare ett sted eller én gang, men nettopp det som skjer samtidig og usammenhengende – det er «der vi møtes» (hvilket også er tittelen på Stavanger kommunes langsiktige prosjekt, som Kunstdøgn figurerer under). Det er verdt å insistere på at dette mangfoldet også kan leses som en styrke, nettopp på grunn av den store spredningen.
Mitt eget kunstdøgn begynte på Kunsthall Stavanger, som åpnet sin nye hage på dagtid med verk av Lina Viste Grønli, Tori Wrånes, Stine Janvin og Veslemøy Flotve. Samtidig ble det forberedt opptredener av Frauke Materlik, Kristen Rønnevik og Kjersti Austdal på Holmegenes, organisert av Stavanger Kunstmuseum. Og en mer folkelig samling fant samtidig sted i Bjergstedparken, hvor Bjergstedfest samlet Stavanger kulturskole, symfoniorkester, korps og folkekor til en ettermiddag med preg av lokalt familie- og musikkliv.
Performancestykket Becoming Ritual av det København-baserte kollektivet Becoming Species åpnet programmet på Kunsthall Stavanger. Det er et godt eksempel på hvordan programmets åpenhet både fungerte og ikke fungerte. Det som fungerte var at kollektivets uttalte ambisjon, å «legge de menneskelige ansiktene bak oss» og få kontakt med en mer-enn-menneskelig natur, bokstavelig talt ble oppnådd ved at utøverne malte hverandres ansikter hvite, tok på seg dyremasker og begynte å bevege seg rundt i hagen til tonene av en enkelt fiolin. Det som fungerte mindre bra hadde med konteksten å gjøre. Det faktum at verket ble vist rett etter de offisielle åpningstalene for Kunsthallens hage, betydde at selve forestillingen nesten ble performativ: Becoming Ritual ble en del av innvielsen av et offentlig rom snarere enn en reell forstyrrelse av hvordan vi som publikum forholder oss til naturen.
Becoming Ritual ble en del av innvielsen av et offentlig rom snarere enn en reell forstyrrelse av hvordan vi som publikum forholder oss til naturen.
Men når performancen settes i forbindelse med Anna Rún Tryggvadóttirs lydverk How to Breathe Rock om byens geotermiske brønner, tilgjengelig på telefon via en QR-kode, oppsto likevel en understrøm i programmet. Tryggvadóttirs opptatthet av jordens undergrunn, av mineraler og varme, av Stavangers infrastruktur som et levende system, talte til Becoming Species’ ritual over bakken. Denne tematiske understrømmen ble videreutviklet i løpet av dagen, og også dagen etter, da Becoming Species presenterte en tre timers forestilling som blant annet undersøkte vårt forhold til olje: Et tema som er umulig å unngå i Stavanger.
Og apropos olje: Rita Marhaugs opptreden Verda veltar, gjennom en ekstremt langsom og utmattende bevegelse i landskapet, var nok det verket som mest direkte formulerte byens forhold til det svarte gullet. Marhaug (som i helhvite klær, knebukser og blond parykk, lignet bemerkelsesverdig mye på mange av de lokale 50-åringene som beveget seg området) dyttet en mosedekket stein opp gjennom skogsterrenget, fra begynnelsen av Vålandskogen og opp til Vålandstårnet. Det tok omtrent en time, og da Marhaug fullstendig utmattet hadde nådd toppen, satte hun seg på steinen og pustet ut, mens svart farge som en pest hadde spredt seg fra brystet hennes og over hele det hvite antrekket. Dermed inkluderte kunstneren en tynt tilslørt referanse til oljenasjonen som i likhet med den hvite og «rene» karakteren hun spilte selger all oljen videre, slik at landet selv kan score høyt på elbiler og bærekraft. Verket var et av de beste opplevelsene i programmet fordi den faktisk grep inn i et ekstremt naturskjønt sted, og dermed minnet oss om langt mindre naturskjønne ting som utarmer landskap og mennesker i en evig jakt på vekst.
I helhvite klær, knebukser og blond parykk, lignet Marhaug bemerkelsesverdig mye på mange av de lokale 50-åringene som beveget seg området.
Det var også interessant hvordan Marhaug konfronterte en uvitende lokalbefolkning på en annen måte enn verkene lenger inne i byen. Selv om det først og fremst var et allerede informert kunstpublikum som fulgte forestillingen, oppsto det reelle forstyrrelser: Ikke bare i folks gåturer, men også i selve forestillingen, som noen ganger måtte stoppe opp i møtet med lokalbefolkningen. Dermed reflekterte forstyrrelsen også tilbake på selve verket.
Bobby Shuk Pui Yu og Abel Robsahm Cooking Therapy var mindre konfronterende. Den inkluderteto måltider: En felles middag med hotpot på lørdag kveld og en frokost med asiatisk risgrøt søndag morgen, begge på Vålandstårnet, hvor Marhaugs performance konkluderte. Mellom måltidene lå et program med lengre og mer introspektive verk satt til natten og tidlige morgentimer. Måltidene fungerte som en slags innramming for disse verkene og var (i hvert fall middagen jeg deltok på) varme, kollektive, samtalefylte og fysisk tilstedeværende, godt forankret i den relasjonelle estetikkens ånd.
Jeg så bare Nicolai Risbjergs sølvfargede astronaut gå raskt forbi meg ved Domkirken mens han lagde et lite sørkoreansk-inspirert hjerte til meg med tommel og pekefinger (som del av den langvarige forestillingen Finnes det kjærlighet på Mars?). Men denne svært flyktige interaksjonen med Risbjergs figur var også verkets intensjon. Med en jumpsuit og en svart astronauthjelm over hodet var figuren både til stede og distansert, som en spennende karakter man ikke helt tør å nærme seg, men bare observerer på avstand. I verket Til evigheten og forbi! kunne man også møte astronauten mens han haiket rundt i Stavangers gatenett (jeg hørte rykter om at han ble plukket opp minst én gang). Dette var nok verket i programmet som kom nærmest den typen urban aktivering som programmet siktet mot, nettopp fordi verket ikke var bundet til en tid eller et sted, men traff et intetanende og uforberedt publikum. Her kan byens rom bli et øyeblikk fremmedgjort og gjenåpnet samtidig: Dette er akkurat den typen levende, dérive-lignende sekvens der en forestilling endrer ens oppfatning av tid og sted i et kort øyeblikk.
Bech var en attraksjon og trakk flere publikummere enn mange av de andre bidragene. Men han var også et eksempel på hvordan programmets store bredde skapte forvirring om formålet med Kunstdøgn.
Nils Bechs konsert Jeg elsker han i Stavanger domkirke var sannsynligvis programmets mest populære sekvens. Bech, som lenge har sunget om kjærlighet mellom menn, opptrådte her i et kirkerom som historisk sett har vært alt annet enn et fristed for slike kjærlighetserklæringer. Bech var en attraksjon og trakk flere publikummere enn mange av de andre bidragene. Men han var også et eksempel på hvordan programmets store bredde skapte forvirring om formålet med Kunstdøgn. Bech er strengt tatt musiker, hans bidrag var en nokså ordinær konsert, og det var ingen aspekter av samtidskunst i hans bidrag.
Tematisk passet han imidlertid til Ahmed Umars videoinstallasjon Truth Bears No Scandal på Sølvberget, hvor sudanske poeters sanger om likekjønnet kjærlighet fremføres i en fusjon av elementer fra sudansk kultur og dragkultur. Gjennom begge deler presenterte programmet både et håpefullt utsyn på en skeiv fremtid, men også et melankolsk blikk på fortidens traumer.
Siri Borges A Requiem From a Reindeer og Simin Stine Ramezanalis Dubbing Death, Fooled You Twice var begge sene, langvarige lydopptredener som på svært forskjellige måter snakket om død, tap og forsvinning. Her oppsto en ordløs tematikk i de sene nattetimer, som tangerte det som må sies i hemmelighet, og sorg over arter, kjærlighetshistorier og språk som forsvinner.
Jeg måtte skynde meg for å få noen timers søvn før nettopp Ramezanalis verk fant sted mellom 03:30-05:00. Fremføringen hadde en kapasitet på bare femten publikummere oppe i selve Vålandstårnet og var dermed en intim, tilnærmet hemmelig begivenhet. Ramezanali skapte et levende lydlandskap som beveget seg mellom stemmer, feltopptak og lange, flytende toner, noen steder nesten uhørbare, andre steder plutselig skarpe og tilstedeværende, som om selve rommet pustet. Ifølge programbeskrivelsen arbeidet komposisjonen med døden som tematisk fokuspunkt. Likevel var det noe veldig ømt og lett over verket, som ble forsterket av fremføringstidspunktet: Et skjæringspunkt mellom natt og dag, hvor man har minst filter og rett og slett må overgi seg til det som kommer ens vei.
På et tidspunkt kunne jeg ikke lenger skille lydens oppløsning fra endringen i lyset. De to elementene utviklet seg i samme tempo, som om Ramezanali hadde komponert selve soloppgangen til sin dramaturgi.
Etter hvert som verket utfoldet seg, begynte lyset utenfor sakte å endre seg fra det matte blå til de første sporene av gult og rosa. På et tidspunkt kunne jeg ikke lenger skille lydens oppløsning fra endringen i lyset. De to elementene utviklet seg i samme tempo, som om Ramezanali hadde komponert selve soloppgangen til sin dramaturgi. Det var et av de øyeblikkene hvor et kunstverk og et sted sammenfaller så fullstendig at man ikke lenger kan forestille seg det ene uten det andre. Vålandstårnet, som de fleste i byen kjenner som et utsiktspunkt og samlingssted for yoga, skoleturer og søndagsturer, ble i noen timer noe helt, helt annet: et vibrerende, oppløst rom, hvor overgangene mellom tilstedeværelse og fravær i lydverket etterlignet overgangene mellom halvmørke og lys som oppsto i horisonten.
Kunstdøgn kan sies å være et forsøk på å forene to forskjellige språk: det kommunale språket i byjubileet og familieorientert (amatør)kulturliv, og det internasjonale samtidskunstspråket posthumanisme, økologisk estetikk, post-kolonialisme og skeiv temporalitet (diskurser som mange av de inviterte kunstnerne, og kuratorene Koffi & Højgaard selv, arbeider innenfor). Begge språkene er legitime, men de taler ikke alltid til det samme publikummet. Kunstdøgns spredte struktur kan sees på som et forsøk på å la dem eksistere side om side uten å måtte forsones – på godt og vondt.
Kuratorene har navigert i en vanskelig balansegang. Er det nok for et arrangement som prøver å skape bydelsspesifikk utvikling at det primært trekker en geografisk fri samtidskunstkrets som tilskuere? Kompliserer de mer omfavnende og folkelige elementene den røde tråden og muligvis også det kunstneriske profesjonelle nivået? Jeg synes kuratorene navigerer denne balansen godt under de gitte forutsetningene. Men jeg mer usikker på om selve formatet – det tverrfaglige arbeidet med å koble sammen samtidskunsteksperimenter og kommunalt kultur- og byutviklingsarbeid – er mulig å gjennomføre uten elementer av dissonans.
Men jeg mer usikker på om selve formatet – det tverrfaglige arbeidet med å koble sammen samtidskunsteksperimenter og kommunalt kultur- og byutviklingsarbeid – er mulig å gjennomføre uten elementer av dissonans.
Om man la tvilen komme Kunstdøgn til gode, kan man si at bredden av arrangementene som var inkludert i programmet, var mer som flere parallelle byrom som eksisterte side om side i løpet av samme 24-timersperiode, snarere enn ett sammenhengende program. Det var et øyeblikksbilde av det faktum at en by alltid er flere byer samtidig, bestående av forskjellige mennesker som ikke nødvendigvis kjenner hverandre. Denne polyfonien av publikum, registre og tempoer var kanskje den virkelige røde tråden i programmet. Den utgjorde en følelse av samtidighet. Og når det kommer til stykket, er det sannsynligvis også denne følelsen som ligger til grunn for mye av samtidskunsten som sådan.
Der vi møtes – Kunst i uterom: Kunstdøgn
Diverse lokasjoner, 6. – 7. juni 2026
These works are not simply beautiful; they are defiant. Bergen-based critic Carol Stampone traveled to Stavanger for Citra Sasmita’s exhibition Who Stole the Sky, currently on view at Kunsthall Stavanger. Sasmita, who recently received the prestigious Sovereign Asian Art Prize, made Stampone question her consumption of the show, rule-breaking in white cubes, and the nature of Sasmita’s repetitive female figures.
Kritiker Anne Therese Tveita har besøkt Ilija Wyllers soloutstilling Eleanor, som vises på BGE Contemporary Art Projects. I Tveitas begeistrede refleksjon står Wyllers evne til å skape et helt eget landskap på lerretflaten sentralt – mens kunsthistoriske nikk og maleriske brudd bidrar til at utstillingen er langt mer enn bare fin å se på.
Kritiker Mona Mørk har besøkt Pilegrimsferd i sorgens flo av Christoph og Sebastian Mügge, som for tiden vises på Hå gamle prestegard. Hun noterer seg at brødrene tar opp evige spørsmål og bruker sterke virkemidler, men begeistringen over egen innsikt gjør at kommunikasjonen skurrer.