En provisorisk katedral

Et gulnet og flekkete overlysvindu slipper dagslyset inn i det rå lagerrommet som huser V E K S L E visningsrom i Haugesund. Under vinduet reiser det seg en enorm konstruksjon i finér og furu fra betonggulvet. Et høyt midtparti flankeres av hengslede sidefelt med buede og spisse avslutninger. Den ligner umiskjennelig på en altertavle, uten å være en bestemt sådan. Formen vet hvordan sakral arkitektur skal oppføre seg. Den peker oppover. Blikket mitt gjør det samme.

Slik begynner mitt møte med Markus Lanttos Døperen Johannes alle sine kranier: Ikke med en forestilling om Gud, men med en kroppslig refleks.

Refleksen jeg kjenner på er ikke minst rommets fortjeneste. V E K S L E befinner seg i et kaldt, medtatt lagerlokale. Oppmerkingslinjer ligger igjen på gulvet, fukt tegner mørke flekker i betongen, mens ventilasjon, ledninger og brannslukkere får stå synlige. På tross av dette fremstår rommet her som Lanttos provisoriske katedral. Overlyset får noe av middelalderkirkens lux nova over seg, bare uten glassmalerienes kostbare farger. Det er en fattig, eller profanert, variant: Dagslyset filtreres gjennom gulskittent industrimateriale før det faller over finérformen.

Transcendensen har fått dårlige materielle vilkår. Likevel virker den.

Så går jeg rundt altertavlen.

Bak den finnes ingen gudommelighet, men en maskin. En konstruksjon av trebjelker, bukker, hengsler og bolter strekker seg bakover i rommet mot en stor transportkasse. Fra siden fremstår verket som en løfteinnretning. Den sakrale fronten bæres av et synlig apparat av tyngde og motvekt. Lanttos altertavle viser seg å være sin egen løftemekanisme.

Det er vanskelig å motstå dobbeltheten: Lantto har bygget en maskin for opphøyelse.

Det kunne vært en enkel avmystifisering. Se bak transcendensen, og der står menneskene med plankene og boltene sine. Men konstruksjonen er mer interessant enn som så. For etter å ha sett mekanismen går jeg tilbake til forsiden. Jeg vet hvordan opphøyelsen produseres. Likevel løfter jeg blikket igjen.

«Vad gör en fysisk ting helig? Eller en plats?» spør Lantto i utstillingsteksten. Tittelen gjør spørsmålet påtrengende materielt. Døperen Johannes’ hode tilhører kristendommens relikviehistorie, mens det komiske flertallet – alle sine kranier – rokker ved forestillingen om den ene autentiske levningen. Dersom flere fysiske gjenstander kan gjøre krav på den samme hellige identiteten, hvor befinner helligheten seg da? I materien, fortellingen, ritualet, institusjonen – eller i mennesket som møter objektet som noe mer enn materie?

Spørsmålet slår uvegerlig tilbake på kunsten. Også mellom kunstner, visningssted og publikum finnes det en stilltiende avtale. En finérplate i et lager er en finérplate. Inne i et visningsrom stanser vi foran den, holder avstand og leter etter betydning. Relikvien og kunstverket er ikke det samme, men begge demonstrerer hvor radikalt en kulturell ramme kan forandre måten vi behandler materie på.

I verket Aksepter miraklene er et bord bygget av en samling gamle møbelbein. Under bordplaten står mørke og lyse, dreide og rette bein tett i tett, som rester etter flere møblers tidligere liv. De fire ytterste beina avsluttes av små forgylte kuler. Det er forsvinnende lite gull sammenlignet med den katolske kirkekunstens prakt, men det skal heller ikke mer til før et sakralt register aktiveres.

På bordplaten brer et svart svimerke seg utover treverket. Det kan leses som det er, altså spor etter forbrenning. Men tittelen griper inn: Aksepter miraklene. Plutselig befinner svimerket seg et sted mellom skade og tegn. Den rasjonelle impulsen er å spørre hvordan det er laget. Lantto tilbyr en annen instruks: Aksepter virkningen uten først å kreve årsaken.

Hvor er punktet der en skade går over til å bli et tegn?

Andre steder krymper det sakrale fra katedralens monumentalitet til hjemmets skala. På et gammelt skap ligger broderte duker. «GUD STÅR PÅ MI SIDE», står det på den ene, omgitt av vakre blomster. På veggen ved siden av henger et arkitektonisk grunnplan brodert i rød tråd på hvit tekstil. Kirkerommet, som ellers omslutter menneskekroppen, er redusert til sting på et åkle. På gulvet litt bortenfor står en lav, lukket trekonstruksjon som vanskelig kan sees uten å tenke på en kiste. Konstruksjonen presenteres sammen med lydverket Liv, der snekringen av en kiste inngår i en fortelling om familie og død.

Felles for de broderte og snekrede verkene i utstillingen er at den immaterielle påstanden om Gud er blitt håndfast. Eksempelvis kan man ikke snekre seg frem til en forklaring på døden. Men man kan måle, sage, tilpasse og bygge en beholder rundt den. Kisten forklarer ingenting, men den fyller like fullt en funksjon i møte med det som ikke lar seg forklare.

Her blir forskjellen mellom forklaring og behov avgjørende. Derfor finner jeg også Lanttos hypotetiske spørsmål om når vitenskapen skal overta gudstroen, «nu när allt går att förklara», utstillingens minst interessante. Det forutsetter at tro først og fremst fyller et tomrom i vår kunnskap, og at behovet for den dermed skulle avta i takt med våre forklaringer. Verkene peker derimot i en mer interessant retning: hva om vi ikke bygger kirker, kister og ritualer fordi vi mangler forklaringer, men fordi forklaringer ikke er nok?

«I need to belong to something, I need a prayer to sing», lyder det i et annet av utstillingens lydspor.

Spørsmålet om hvordan det hellige konstrueres, glir over i et spørsmål om hvorfor vi konstruerer det i utgangspunktet. Tilhørighet lar seg ikke erstatte av kunnskap, like lite som sorgen forsvinner fordi døden kan forklares biologisk. En bønn trenger heller ikke å forklare verden for å ha en funksjon i den.

Det er denne dobbeltheten som gjør at Lanttos konstruksjoner for meg ikke ender som avsløringer. At altertavlen er bygget, diskvalifiserer den ikke. At kisten er snekret, gjør ikke døden mindre virkelig. At bønnen er brodert, gjør ikke behovet den uttrykker mindre påtrengende. Hos Lantto er altså ikke det menneskeskapte nødvendigvis det helliges motsetning, men snarere betingelsen for at forestillingen om det hellige kan få ta form.

Jeg kan gå rundt altertavlen og se hvordan den holdes oppe. Jeg kan følge bjelkene ned til bukken og transportkassen, se dagslyset sive gjennom et skittent industrivindu og konstatere at det som et øyeblikk ligner en katedral, er bygget av finér og furu.

Ingenting av dette får meg til å tro.

Men når jeg går tilbake til forsiden, løfter jeg like fullt blikket.