Og det var nettopp det jeg gjorde. Endelig fikk jeg oppleve Kenneth Varpes malerier på nært hold. Jeg fikk aldri sett utstillingen hans, Fluid Pose, på Bryne kunstforening tidligere i år. Disse verkene må virkelig oppleves fysisk, da de bærer i seg en tredimensjonal illusjon som vanskelig lar seg avsløre gjennom fotografi. Varpe deltar med to verk som dyrker maleriet og malergesten på elegant vis. Nedstrippet til det som ligner malingsklatter på en palett, er motivet så figurativt og håndverksmessig godt utført, at man på litt avstand narres til å tro at det faktisk er klatter med maling på lerret. Et spørsmål de fleste besøkende nok vil spørre seg er; hvor nært må man gå før illusjonen brister?
Et lignende synsbedrag og kunsthistorisk nikk melder seg i møte med Ingeborg Kvames serie av monotypier, Lys I – VI. Her består den tilsynelatende svært flate flaten egentlig av tre tynne lag av transparent japansk papir montert utenpå hverandre. Rekkefølgen på lagene, og dermed nyansene av fargene, varierer og skinner gjennom det skjøre papiret. Color Field-malere som Mark Rothko og Helen Frankenthaler og deres dyrking av maleriets flate og bruk av fargefelt, dukker opp i tankene når jeg betrakter den glidende uttoningen av farger mot de lysende, hvite feltene i midten av hvert av de seks verkene.
Kroppslig erfaring
Utstillingen byr på et rikt mangfold av teknikker og uttrykk. Noe annet hadde selvsagt vært overraskende. Fra maleri, skulptur og trykk, til installasjoner, fotografi, video, og tekstil. I tillegg har utstillingen et sideprogram bestående av fire performancer som vil finne sted i løpet av utstillingsperioden. Anna Ihle kom inn i utstillingsrommet for å starte sin performance mens jeg var der. Hun hadde med seg dyne og pute, og skulle til å hvile et par timer i verket Grinding. Grinding er en skulptur i tre som er blåmalt og formet etter hennes personlige bittskinne; blåst opp i en kroppslig størrelse som tillater henne å krype opp i den. Som den konkrete tittelen forteller, brukes skinnen til å avdempe ufrivillig skjæring av tenner om natten – ofte forårsaket av stress. I verket blir skinnens bruk snudd på hodet. I stedet for å putte den inn i munnen, og dermed inn i kroppen, puttes kroppen ned i den. Med sin konkave og svakt buede form som omslutter kroppen hennes, blir bittskinnen til et beskyttende og vuggelignende leie.
Det er flere av verkene som på den ene eller andre måten forholder seg til kropp. Espen Pedersens videoverk Blood & I, hvor hud, blod, kroppshår og hender som klorer, klyper og stryker filmes tett på, forholder seg direkte til kroppen. Direkte er også Anne-Marte Eidseth Rygh installasjon og performance Transgenerasjon Isolasjon, hvor hun knytter sitt eget hår sammen med morens og datterens i en slags fysisk visuell tidslinje over hvordan minner og traumer kan nedarves gjennom DNA-overførsel. Agnes Btffns peformanceverk Spir@l er mer indirekte da kroppen er sokkelen som bærer et skulpturelt verk sammensatt av lekevåpen.
I utstillingen finner vi også mer abstrakte ideer om noe kroppslig. Skulpturen Epoker – på den grønne gren av Linnéa Blakéus Calder skaper assosiasjoner til en slags kokong. Man kan forestille seg at veggene er skrelt bort og kun konstruksjonen er synlig. Hengende fra tynne snorer i taket ser den ut til å sveve samtidig som den kaster et vakkert nettlignende skyggespill på gulvet. Skulpturen har noe raffinert og litt mystisk over seg — som et slags avtrykk av en menneskekropp hentet tilbake fra fremtiden. Samtidig er den utrolig kraftfull betraktet som ren form.
Like ved står Mari Kolbeinsons installasjon Columns bestående av stablede gipsblokker og håndlagede papirbunker. Også de opplever jeg som noe kroppslig, fordi man kan føle deres ustødighet på kroppen. De stablede søylene er på underlig vis fulle av personlighet. Noen stabile, butte og stødige, andre vaklevorne og co-dependent, men de fleste ser ut til å streve med å opprettholde sitt eget indre balansepunkt.
