
John Zurier - en kunstner vi vil se mer av!
John Zurier Galleri Opdahl 8.april - 7. mai, 2017
- NO
- 28 April 2017
- Review
Maiken Winum har skrevet en anmeldelse av gruppeutstillingen «herfra» hos Galleri Opdahl med de norske kunstnerne Liv Ertzeid, Olve Sande, Martin SĂŠther, Tarald Wassvik og Lene Baadsvig Ărmen. Hun mener utstillingen er estetisk forfĂžrende med dystopiske undertoner, og at «Flere av verkene ser ut til Ă„ ville mer, og faktisk vĂŠre mer, enn det ser ut til ved fĂžrste Ăžyekast.» Utstillingen stĂ„r frem til 31. mai 2020 og er organisert av Martin SĂŠther og Olve Sande.
De fem deltakende kunstnerne er alle norske og fra samme generasjon â fĂždt pĂ„ 1980-tallet, men arbeider med materialer og uttrykk som favner bredt. Man blir presentert for malerier som strekker seg fra det minimalistiske til det figurative, samt bronseskulpturer og en installasjon. FormsprĂ„ket i utstillingen er ved fĂžrste Ăžyekast avbalansert og harmonisk, men ved nĂŠrmere ettersyn blir det tydelig at noe annet ligger og ulmer under overflaten.
De fĂžrste verkene som mĂžter oss er en monokrom i en dempet rustrĂžd nyanse av Olve Sande og et frodig blomstrende motiv med den beskrivende tittelen «Blandet blomsterbed» av Liv Ertzeid. De to markerer starten pĂ„ utstillingen og fanger umiddelbart oppmerksomheten med sine komplimenterende og dragende rĂždtoner. Herfra skimtes ogsĂ„ en installasjon av Martin SĂŠther som bestĂ„r av fire skulpturer, pĂ„ tross av at verkene stĂ„r samlet pĂ„ en mĂ„te som fĂ„r dem til Ă„ fremstĂ„ som ett. Tre av dem er uten tittel og har en boks-lignende fremtoning med hvite, dype, trerammer. Frontene har ru og teksturrike flater med konkave abstrakte relieffer frembrakt i en blanding av pappmachĂ© og akrylmaling. Skulpturer eller installasjoner har vanligvis ingen avsluttet bakside eller front, da man skal kunne bevege seg omkring og betrakte dem fra alle vinkler. Det er selvfĂžlgelig ogsĂ„ meningen her. Denne leken med en tydelig bearbeidet forside og en rĂ„ bakside, understrekes av at verkene vender motsatt vei annenhver gang. Det fjerde verket bĂŠrer tittelen «Magasinholder #2» og er et mindre, smalere verk med en slett bakside og en bĂžlgeformet forside. Denne tittelen bekrefter installasjonens helhetsinntrykk, som sender tankene i retning av modulbaserte mĂžbler med multifunksjonell bruk, ettersom bĂ„de utformingen og det anonymiserte uttrykket kan minne om en kjent svensk mĂžbelprodusents oppbevaringslĂžsninger. Skulpturenes fronter bryter imidlertid tvert med denne assosiasjonen. Avtrykkene minner om mystiske fossiler, runer eller andre spor etter noe som har vĂŠrt, men hvor betydningen kanskje har gĂ„tt tapt. Kontrasten mellom den masseproduserte formen og de bearbeidede relieffene fremtvinger en refleksjon omkring natur og kultur â hvordan vi lever og har levd. SĂŠther deltar ogsĂ„ med et veggmontert verk â et fullstendig hvitt maleri med tittelen «Strie», som bestĂ„r av akrylmaling sĂ„ vel som den gjenstridige glassfiberstrien vi alle strever med Ă„ fĂ„ fjernet fra veggene. Verkets hvithet gjĂžr at det nĂŠrmest smelter inn i den hvite, men slette, galleriveggen, hadde det ikke vĂŠrt for striestrukturen og tilsvarende smĂ„ konvekse spor som vi finner i installasjonen. Igjen finner vi et spill mellom dagens interiĂžrtendenser â den «riktige» galleriveggen og den utdaterte strien â blandet sammen med en undring over hvor vi har vĂŠrt og hvor vi er pĂ„ vei.
I gallerirommet henger tre andre monokrome av Olve Sande. Det ene av to grÄlige eller kittfargede har vel og merke fÄtt et anstrÞk av en brunrÞd nyanse i ytterkanten av langsidene. Det tredje er dekket i en avstemt grÞnntone. Sande arbeider ofte i et uttrykk hvor han svÊrt direkte enten anvender eller henter inspirasjon fra byggematerialer. I gruppeutstillingen NAA-NAA-NAA pÄ Stavanger kunstmuseum i 2016 deltok han med silketrykk oppspent pÄ aluminiumsrammer som illuderte gipsplater, og forrige gang han utstilte pÄ Galleri Opdahl, i separatutstillingen Vinduskutt (2016), brukte han vindbarrierer som lerret. I de fire verkene i herfra fremgÄr den arkitektoniske referansen langt mer subtil, men sett i sammenheng med hans tidligere arbeider kan de kanskje hinte om bearbeidede veggoverflater. Et blikk pÄ materialoversikten avslÞrer at bÄde leire, puss og pigment er benyttet, i tillegg til marmoreringsblekk. Men mest oppsiktsvekkende er kaninhud. Materialet er ukjent for meg, men et Google-sÞk avslÞrer at det benyttes til Ä bevare et lerrets kvaliteter og bidrar til Ä holde malingen festet til det. Bruken av kaninhud er derfor ofte anvendt i marouflage, en teknikk som daterer 3000 Är tilbake. Ved Ä feste et lerret til en vegg kan kunstneren arbeide med et veggmaleri i atelieret og senere fÄ det festet til veggen det skal vises pÄ. Gjennom Ä ta i bruk en gammel teknikk er det som om Sande har arbeidet seg gjennom de ulike lagene i en bygningskonstruksjon og nÄ kommet frem til overflatebehandlingen. Jeg leser derfor verkene hans i forlengelsen av hans tidligere praksis, og som en fusjon mellom maleri og arkitektur.
Sandes verk henger, akkurat som helt i begynnelsen av utstillingen, side om side med flere av Liv Ertzeids nÊrstudier av blomster og innsekter. Kontrasten er bÄde stor og behagelig. Sandes avdempede verk skaper et rom for ro og undring, imens Ertzeid serverer figurative verk med ukompliserte motiv. Maleriene hennes har et naivistisk uttrykk som leker med flathet og dybde. Barnetegningens mÄte Ä forholde seg til arkets rammer, eller i dette tilfellet lerretets, understrekes sÊrlig i maleriet «NÄr solen varmer lukter det stÞv». Blomster er plassert langs lerretets nedre kant og solen er malt inn nÊrmest som en ettertanke; liksom innimellom treets grener. PÄ grenene vokser det blader og, underlig nok, blÄklokker. I det fÞrste maleriet vi mÞter av henne er det nesten som Ä vandre i et blomsterbed hvor man fornemmer dybder og teksturer, mens et annet verk, «Maursti», har et flatt og gjennomfÞrt urealistisk perspektiv. Maur, sett ovenfra, kryper i stier mellom blomster, sett fra siden, med en flat rÞd himmel som horisont. PÄ surrealistisk vis ser det ut som at maurene kryper opp og ned i luften mellom blomstene. Det er sÄ overdrevent entusiastisk og glansbildeaktig at et snev av uhygge dukker opp i alt det blide og fargesterke. For vi vet jo sÄ altfor godt at verden ikke henger sammen pÄ denne mÄten; en innsikt som gjenspeiles i de surrealistiske sammenfÞyningene og det totale fravÊret pÄ realistisk perspektiv. Jeg fÄr opplyst at Ertzeids malerier er malt pÄ bomullslerret og limt langs kanten. Med tiden vil limen vokse seg utover og endre den oppspente formen. Maleriet vokser og gror videre, langt etter at motivet er ferdig.
Det er mulig at dette uhyggeaspektet fremkalles gjennom malerienes kontekst, for omkring dem er det flere verk med en langt mindre optimistisk fremtoning. Fire bronseskulpturer av Lene Baadsvig Ărmen er plassert pĂ„ gallerirommets gulv. De er skulpturer av flatklemte dyr som jeg antar er sĂ„kalt veislakt; en antagelse som styrkes gjennom valget av sementfliser som sokler. Jeg spekulerer i om hun har laget en negativ form av dyr hun har funnet og stĂžpt bronseskulpturer utav dem; i hennes tidligere praksis har hun blant annet brukt jordbunnen som stĂžpeform. De skulpturelle objektene bestĂ„r av en skilpadde, noen padder og en mindre gjenkjennelig skapning som jeg likevel gjetter er en hare. Utenom skilpadden, som ligger flatt ut pĂ„ fire fliser, er dyrene dandert pĂ„ stativer av vannrĂžr. Bronse er et klassisk skulpturmateriale kjent for sin robusthet, men har i sĂŠrlig skilpadden antatt en litt flakete og skrĂžpelig kvalitet som understreker konsekvensene av menneskers inngripen i naturen.
Utstillingens femte kunstner er Tarald Wassvik, og jeg nevner ham til slutt av flere grunner. Han er den som pĂ„ en og samme tid bĂ„de forstyrrer og binder sammen utstillingen. Uten ham ville uttrykket blitt for polert og ordentlig. Ă plassere rolige, men ruvende monokromer ved siden av mer ekspressive verk er et effektfullt og trygt grep. Sammen med den renskĂ„rne installasjonen av SĂŠther, og Baadsvig Ărmens morbid appellerende skulpturer, har utstillingen behov for litt drama. Det er her Wassvik kommer inn og rĂžsker i rammene. Verkene henter opp i seg noe fra langt tilbake i tid â bĂ„de palett og uttrykk nikker mot mellomkrigstidens norske kunstnere, og sĂŠrlig Arne Ekeland dukker opp pĂ„ netthinnen. Det er bĂ„de rĂžft og poetisk. Verket «HĂžyt gress og ugress gror der ingen vandrer» bestĂ„r av sammenskrudde finerplater hvor skruene er godt synlige. Konstruksjonen er en like stor del av verket som det drĂžmmende motivet som ser ut til Ă„ flyte over i hverandre, nesten som sett gjennom vann. Vi skimter et par voksne skikkelser, et barn og en paraply, men grensene mellom dem er glidende, repeterende og opplĂžste, og jeg tenker sĂŠrlig pĂ„ den franske kunstneren Marcel Duchamps «Nude Descending a Staircase, No.2» (1912), selv om det pĂ„ ingen mĂ„te er det samme. Wassviks verk «Innlandet» er i langt mindre skala og er et vegghengt skulpturelt verk med en treramme som er sĂ„ dyp som gir verket karakter av Ă„ vĂŠre en kasse. Fire runde trestenger er festet horisontalt mellom sidene pĂ„ rammen og fra dem henger flere mindre trepinner, spikket av i sidene, fra hyssing som sannsynligvis er tilvirket av tre. Her er noe Ă„ holde fast i. Skogbruk er som kjent en stor og viktig industri for innlandet, men hvor det kreves en balanse mellom Ă„ forbruke og bevare. For stor hogst gĂ„r utover bĂ„de artsmangfoldet i skogen og gir Ăžkte klimagassutslipp. Verket er like tveegget som industrien selv, ettersom det bĂ„de forbruker og kommenterer pĂ„ nĂŠringen. Og slik folder Waassviks verk seg inn i resten av utstillingen. Flere av verkene i «herfra» ser ut til Ă„ ville mer, og faktisk vĂŠre mer, enn det ser ut til ved fĂžrste Ăžyekast.
Maiken Winum (f. 1984) er en frilansskribent med bred erfaring fra arbeid pÄ kunstfeltet. Hun har en master i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger. Hennes spesialisering er estetisk teori.