Impact / Inntrykk er en serie personlige tekster om møtet med et enkelt kunstverk. Denne gangen er det Andreas Wathne Røst, museumspedagog ved Stavanger kunstmuseum, som skriver om et uventet møte med Marit Victoria Wulff Andreassens verkserie Seasons of Summoning my Grandmother – og hvordan det påvirket et ellers monotont sykehusbesøk.
Jeg er på nye SUS Ullandhaug med min halvannet år gamle datter. Dette er første gang jeg besøker vårt nye sykehus, og ifølge innkallelsen skal vi til D-bygget. Idet vi går inn, finner vi et venteværelse på høyre side med masse leker og aktiviteter for barn. På venstre side ser jeg en mengde innrammede tegninger på en vegg, og jeg kjenner igjen det karakteristiske uttrykket til Marit Victoria Wulff Andreassen.
Det er en eller annen linje til nordnorsk natur her – noe jeg kjenner til – selv om jeg ikke helt klarer å sette fingeren på det.
Både de organiske formene og fargene minner meg om hennes verk i vår samling på Stavanger kunstmuseum – men jeg har ikke sett tegningene på sykehusveggen før. Som tilflyttet nordlending i Stavanger kjenner jeg på en slags relasjon til Harstadværingen. Jeg vil ikke nødvendigvis si at det er noe «nordnorskt» med Wulff Andreassens tegninger, men det er en eller annen linje til nordnorsk natur her – noe jeg kjenner til – selv om jeg ikke helt klarer å sette fingeren på det.
Min datter vrenger seg i armene mine for å signalisere at hun vil ned, før hun tasser av sted mot lekeområdet og finner frem til en trillevogn med en lekebaby oppi. Jeg ser mitt snitt til å vandre tilbake til Wulff Andreassen, med et halvt blikk på lekeområdet.
Tegningene viser noe biologisk, noe som vokser og gror. I Wulff Andreassens billedunivers gror ikke verdenen i rette linjer eller til gjenkjennelige arter, men til forknytte og innviklede bylter – inngrodde tånegler, krokete røtter og ugress. Verket får meg til å tenke på vårt menneskesentrerte blikk på vekst, hvor visse arter har verdi, mens andre ikke har det. Løvetenner, muggsopp og kreftsvulster er også uttrykk for vekst og liv. Det er så lett å glemme, spesielt på et sted som et sykehus, at det er vi mennesker som skaper verdihierarkier rundt naturfenomen.
Løvetenner, muggsopp og kreftsvulster er også uttrykk for vekst og liv.
«Nei – den er min!» hører jeg en gutt rope. Min datter og et annet barn krangler om plastbabyen. Jeg går bort mot dem, og hun går mot meg, vi møtes og finner en bok istedenfor. Mens hun ser i den, kaster jeg et blikk mot Wulff Andreassen igjen. Tegningene henger nær en resepsjon, og foran den står det nå en lege på huk og snakker med et barn, mens en annen voksen står ved siden av. Det er åtte tegninger på hver rad, seks rader, også en rad med fire tegninger øverst. Femtito tegninger totalt.
Tegningene har samlet tittel Seasons of Summoning my Grandmother (2021), og hver tegning representerer en uke i året etter kunstnerens bestemor døde. Verket er en sorgprosess. Wulff Andreassen skriver selv at tegningene er fragmenter av personlige minner som har blitt transformert til organiske symboler. Tegningene drar meg i kontrasterende retninger. De er tiltrekkende og frastøtende, vakre og motbydelige. Jeg ser først en trerot, men så blir det plutselig til en hårrot, og det som først ser ut som et spirende frø eller et revehi kan plutselig minne mer om en endetarmåpning eller en penis. Et sykehus er et mangefasettert sted, og dette ambivalente verket til Wulff Andreassen hører godt hjemme her – blant gode og dårlige nyheter, liv og død, livsendrende diagnoser og forglemmelige blodprøver. Det plinger i mobilen min, og vi får en SMS om at det nå er vår tur hos legen.
Den litt krøkkete organiseringen av et legebesøk midt i en arbeids- og barnehagedag gjør meg litt firkantet. Jeg kan irritere meg over de mest banale ting.
En time senere bærer jeg datteren min bort til tegningene, peker på dem og sier «se». Hun ser litt, hermer etter meg ved å peke på tegningene og sier «der». Vi dveler ved verkene før vi haster videre. Det gir meg en helt spesiell glede å oppleve god kunst på et sted som dette. Den litt krøkkete organiseringen av et legebesøk midt i en arbeids- og barnehagedag gjør meg litt firkantet. Jeg kan irritere meg over de mest banale ting. Men idet jeg blir møtt med et verk som Seasons of Summoning my Grandmother hekter noe seg fast. Som en fiskekrok drar verket meg inn i et refleksjonsrom jeg ellers ikke ville ha trådt inn i på en dag som denne.
Hva skjer i en kunstnerpraksis i møte med nye omgivelser? Gjennom tekst og bilder reflekterer den Stavanger-baserte grafikeren Solveig Landa over sitt arbeidsopphold ved Stiftelsen Edvard Munch’s Atelier på Ekely i april og mai 2026: En rapport om rastløshet i møte med nye inntrykk, endrede planer og vårblomster.
Norway has won two World Cup matches in a row for the first time, and Erling Braut Haaland fever is officially upon us. Art and football writer Orit Gat takes a closer look at Haaland murals, the aesthetics of the Norwegian team group photo, and what it reveals about the idea of the journey itself as the ultimate goal (sic).
In June, Mexican artist Carlos Amorales transformed the interior of Obrestad Lighthouse with thousands of handcrafted black butterflies. The installation, titled Black Cloud, has traveled the world since 2007, responding the specific architecture and conditions of each site. On the occasion of the work’s first presentation in Norway, Amorales described for CAS the deeply personal story behind the project.