Et vaklende kulturhus: Slutt for Sølvberget galleri

Ja, og jeg har kjempet for dem tre ganger. Galleriet hadde en veldig god start, og åpnet med en utstilling av Jan Groth. Den gangen lå det i Sølvbergets fjerde etasje. Arve Opdahl kom til jobben etter flere års ansettelse ved Henie-Onstad kunstsenter og hadde et godt kontaktnett, og det oppsto samarbeid med flere institusjoner og gallerier på veldig kort tid. Vi samarbeidet med de flotteste galleriene i Oslo som Galleri Wang og Galleri Riis og fra resten av Norden: Galleri Nordenhake, Gallery Bohman, Gallery Mikael Andersen i København, og etter hvert flere andre nordiske galleri.

Da galleriet lå i fjerde etasje fikk jeg eksterne midler til å lage en nydelig utstilling med Kimio Tsuchiya, en fantastisk japansk kunstner som for en kort tid var bosatt i London. Vi laget et samarbeidsprosjekt med Hå gamle prestegård, hvor Tsuchiya hadde en installasjon ute, og en stor utstilling her. Det er en av mine personlige høydepunkt fra galleriets historie. Samarbeid har vært livslinjen i galleriet, for det har vært underfinansiert fra dag én. I denne perioden drev vi også med salg av kunst, som igjen bidro til driften.

Sølvberget som helhet ble skapt i en periode da politikerne var bereiste og intellektuelt oppegående, og sammen med andre gode krefter ønsket de å skape et kulturhus med flere profesjonelle kunstuttrykk under et tak. De var inspirert av franske kulturhus som Centre Pompidou, et sted hvor meninger skal møtes for å styrke demokratiet. Dette kunne gjøres best ved å samle de ulike kunstformene på samme sted, hvor de kunne bryne seg på hverandre.

I 1993 ble Kulturhusadministrasjonen og galleriet fusjonert med biblioteket, noe som i mine øyne har vært en tragedie. Siden den gang har det vært for lite midler til kunst og kultur og alt for mye fokus på drift og lovpålagte tilbud i biblioteket. Kunsten har siden vært presset arealmessig og i forhold til økonomi. Etter at det første galleriet ble lagt ned skulle vi heller ikke jobbe med å selge kunst, fordi vi som offentlig galleri ikke skulle gå de private i næringen. Det fikk selvsagt også betydning for hvor mange utstillinger vi kunne produsere og hvor ofte vi kunne bytte utstilling. Siden den tid har vi klart å presentere 4-5 utstillinger i året.

Første trussel om nedleggelse kom med et budsjettkutt i 1996, men mange lokale og nasjonale krefter engasjerte seg for å stoppe nedleggelsen, blant annet gjennom innslag på Dagsrevyen. Så politikerne ble presset til å opprettholde et galleri. Det var da jeg fikk utfordringen om å bygge opp Kulturtorget / Sølvberget galleri i byggets andre etasje, over hele 680 kvadratmeter. Det er samme sted som galleriet befinner seg i dag, pluss hele arealet som i dag er film- og kunstboksamling. Så da handlet mye om å etablere nye, gode samarbeid, blant annet med CCA i Glasgow, The Royal Photographic Society i London, Brandts kunsthall, og Moderna Museet i Stockholm for å nevne noen.

Men når bibliotekarer er kulturhusledere blir det som det blir. De er som regel så involvert i selve biblioteksdriften at de ikke ser verdien av den visuelle kunstens rolle. Billedkunsten står dessverre i en dårligere situasjon nå i kommunene enn den gjorde på 1980-tallet. Det er sørgelig.

Han sier jo selv at han har dedikert et av de store hovedverkene, hvor en stor betongkloss som ser ut som en del av en bro står på krykker, til Sølvberget galleri. Han sier at selve kulturhusideen vakler nå som kunsten blir borte, noe han også trakk frem i sin kunstnersamtale under Kapittelfestivalen.

Jeg synes at store deler av solidariteten og samholdet har blitt borte. Ikke et vondt ord om kunstmiljøet i Stavanger – jeg har fått veldig god støtte av dem og fagmiljøet mitt generelt gjennom årenes løp – men jeg syns det er trist å se hvor lite utadskuende mange kunstnere har blitt. Men dette gjenspeiler selvsagt hele samfunnet vi lever i, alle blir så innadvente og selvopptatte. Verden blir litt liten da. Jeg synes det er for lite engasjement i forhold til verdenssituasjonen som helhet. Det er ikke så vanlig med politisk kunst lenger. For meg som har opplevd 1970-tallet er det virkelig påfallende hvor lite politisk engasjement det er nå. Som sagt begrenser ikke dette seg til feltet, dette er et samfunnsproblem og en utvikling generelt som jeg ikke liker.

Siden Sølvberget gjenoppsto i 1996 har det vært vårt oppdrag å vise samfunnsaktuelle temaer, og det har jeg vært veldig glad for. Slik har vi kunne trekke frem viktige samtidstemaer, og har gjort formidlingsopplegg rundt dette for skoleklasser og andre grupper. For eksempel under fjorårets utstilling We are such stuff as dreams are made on – and our little life is rounded with a sleep med Per Christian Brown, som viste foto og videoverk av og med hjemløse i Berlin. Å se en 17-årig gutt fra Jæren gå fra “Han (hjemløs, red.anm.) kunne jo bare tatt seg sammen” til å virkelig forstå hvilke livssituasjoner disse menneskene står i, og bli berørt av dette, er stort og viktig. Det er kunstens kraft.

Det har betydd veldig mye. Sølvberget generelt har lyktes så enormt på grunn av beliggenheten, med rundt to millioner besøkende det første året. For mange nordmenn er det uvant å oppsøke kunstinstitusjoner og gallerier, men her i Sølvberget er terskelenlav.

Man kan bare dette innom galleriet på slump, og det er virkelig nøkkelen for å nå ut til de som vanligvis ikke går på kunstgalleri eller museum. Siden vi har jobbet veldig bredt med tematikker har vi også nådd ut til mange, for eksempel ved å tematisere alt fra spiseforstyrrelser, natur og miljø, HIV/AIDS.. det kan være så mangt, men temaene har trukket folk inn. Når man nå velger å legge ned Sølvberget galleri, avskjæres også en stor del av befolkningen fra å oppleve kunst. Det er trist.

Jeg har sjelden har opplevd at det har blitt sett. Det krever utrolig mye å bygge opp et galleri som også skal være en merkevare utenfor Stavanger by. Da vi for eksempel viste utstillingen Break Free i 2022 kunne vi presentere arbeider av internasjonale anerkjente kunstnere som Peter Hujar, Mark Morrisroe samt Nan Goldins serie Gilles and Gotscho (1992-93) ved at jeg fikk låne inn disse arbeidene gratis av private samlere.

Skulle vi vist disse ellers ville nok galleriet måtte betale store leieavgifter eller eventuelt kjøpe inn et arbeid av nålevende kunstner. Og om vi skulle kjøpe et slikt arbeid ville det kostet flere ganger galleriets årsbudsjett. Det kom publikummere fra hele Norge og fra utlandet for å se disse verkene og utstillingen. Jeg tviler på at de som forvalter midler her i byen har peiling på hvor stort dette faktisk er for galleriet og Stavanger, eller at de har forståelse for hvor mye arbeid som ligger bak bygging av gode nettverk som muliggjør slike utstillinger.

Oi, det tør jeg ikke si – det har vært så mange! Den aller første utstillingen med Jan Groth ga meg for eksempel en fin innsikt i og opplevelse av hvordan det var å jobbe tett med en stor kunstner. Ellers kommer jeg aldri til å glemme tidligere nevnte Kimio Tsuchiya sin utstilling. Han lagde verk av relikvier fra brente trehus i Japan, samt et stort verk formet som norske vikinggraver av rullestein fra Jæren og hvit aske fra Japan og medet videoverk med tekstenvind, lys og stillhet som gikk i loop på den ene veggen. Utstillingen inneholdt flere flotte enkelt verk med lag på lag av innhold hvor hele galleriet ble til en flott installasjon. Den utstillingen var sånn at håret reiste seg på armene hver gang jeg kom inn i rommet. Det var sterkt og estetisk vakkert.

Vi hadde også en fantastisk utstilling med sør-afrikanske Andries Botha. Dette var rett etter avvikling av Sør-Afrikas apartheid. Da bygget han et hus som var det ultimate ønsket for fattigesør-afrikanere;Et lite hvitt hus med blondegardiner og plen med stakittgjærde rundt. Når man gikk inn i huset, var det iskaldt. Han hadde installert det med kjøleaggregat. Og der i det kalde huset ble man konftontert med blytavler påskrevet tekster som dokumenterte menneskerettighetsbrudd under apartheid hentet fra Sannhets- og forsoningskommisjonen (TRC) som hang på veggene. Den utstillingen lagde jeg i forbindelse med en litteraturfestival med tema ytringsfrihet og apartheid, og jeg vil aldri glemme at Kjartan Fløgstad, som da skulle holde foredrag, komme blek ut av utstillingen med ordene: «Alt det jeg skal si nå blir fattig etter dette». Det var en stor utstilling for meg.

Ellers vil jeg trekke frem utstillingen Girlpower & boyhood i 2007, som vi gjorde i samarbeid med Kunstmuseum Brandts og Talbot Rice Gallery ii Edinburgh. Der var det også mange arbeider av Louise Bourgeois, Kiki Smith og Julie Nord for å nevne noen ... Eller for eksempel Pionérdykkerne fra Nordsjøen av Fin Serck-Hanssen fra 2006, en stor utstilling med portretter av pionérdykkerne fra Nordsjøen som måtte vente lenge for en oppreisning for sitt farlige arbeid. Først i fjor ble fem av disse verkene innkjøpt til Stortingets kunstsamling. Jeg må og nevne en stor utstilling jeg gjorde med Jan Håfstrøm i 2003 og Holy Toy i samarbeid med Haugar kunstmuseum. Det er så mye: Så utrolig mange flotte kunstnere jeg har vært heldig å få jobbe sammen med og så mange flotte utstillinger jeg er stolt av.