Høyteknologisk sopptur

En kort kjøretur fra Bryne ligger Fotland mølle, som gjennom driftsårene hentet sin kraft fra en nærliggende foss. Litt lenger ned i den brusende elven ligger Fotland kraftstasjon. Da den sto ferdig i 1915 skulle stasjonen frembringe strøm til Time kommune «i all fremtid», men etter bare tre år var kapasiteten sprengt.1Kilde: Informasjonsplankett inne på Fotland mølle. Da kraftstasjonen stengte i 1972, utgjorde dens samlede energiproduksjon bare 2% av kommunens strømforbruk i året 1990.

Det er i disse historiske rammene at den Trondheim-baserte duoen Trude Bekk og Tom Teulon presenterer Sublime Synastesthesia på Fotland mølle – som i dag er et visningssted for kunst. Verkene i utstillingen, som er skapt i en seksårsperiode fra 2020 til i dag, setter søkelys på skjæringspunktet mellom natur, menneske og teknologi. Temaene de tar opp føles akutte og mangefasetterte, men bremses av en skissepreget utstillingslogikk.

En velkommen glitch

Fire hovedverk er montert over visningsstedets to etasjer. I det nedsenkede hovedrommet projiseres videoverket Soft Bodies and Rust (2024) på en eksponert steinvegg. Overgangen fra vegg til projisering er flytende, og verket går i loop uten en etablert begynnelse eller slutt. I videoen raser formasjoner av lav, muggsopp og andre biologiske organismer etter å overta hverandre. Akkompagnert av et metallisk klingende og suggerende lydspor spiser det ene bildet det neste – en sopphatt vris på syrete vis inn i en annen, ny form mot et hyppig endret og hypnotiserende fargespill. I tillegg dukker ståltråd, ledninger, spraybokser og rustne rør glimtvis opp, som utfordrer meg til å vurdere om dette er fremmedelementer, eller nå en etablert del av, i det vi kaller «natur».

Videoen karakteriseres av en kjent programmert estetikk – og det er slående hvor gammeldags dette utrettelige videokunstformatet ser ut. Jeg har ikke nok innsikt i teknologien til å mene noe om hva kunstnerne har brukt for å oppnå sekvensene, hvor et motiv hurtig og sultent avløser det neste. Men jeg kan konkludere med at videoen er generert eller programmert, uten at den fremstår ubehagelig glatt. Er det en glitch2Fra engelsk glitch '(teknisk) feil, glipp, svikt' (Det Norske Akademis Ordbok). jeg skimter – et snev av menneskelig intervensjon? Det er lov å håpe.

Jeg leser Soft Bodies and Rust blant annet som en refleksjon rundt hva som kommer etterpå, og verket føyer seg dermed inn i rekken av populærkultur, kunst og bøker3Blant annet den mye siterte «The Mushroom at the End of the World» av Anna Lowenhaupt Tsing. som adresserer livsformene som vil overta etter oss mennesker. Når alt håp er ute, vil antakeligvis soppen overta. Alle som har sett bilde av organismene som gror inne i kraftverket i Tsjernobyl vet dette. Overtakelsen og ressursfordelingen som følger etter menneskeheten er sannsynligvis allerede i gang.

Presist om flokkementalitet

I samme rom er verket Animalia (2025) montert. Over fire vertikalt monterte skjermer, adresseres det som for meg er det mest interessante temaet i Sublime Synastesthesia: Flokkmentalitet og det repetitive, performative aspektet ved friluftsliv. På skjermene ser vi bilder av skogbunn, lav og fjell, tillagt heldekkende farger som rødt, turkis og sepia. Hvite prikker som beveger seg over bildene i løse men samlede prosesjoner, og forløses i ujevne mellomrom av stiliserte grafiske ikoner som blinker over skjermene.

Ifølge kunstnerne er Animalia «en prosedyrebasert atferdssimulering», og jeg savner en mer inngående kontekst til verket. Hvilke data er brukt? Hvor er det materialet og bildene hentet fra? Dette til tross fungerer den visuelle gjengivelsen på egne premisser. Vi mennesker er flokkdyr, og jeg syns Bekk og Teulons underliggende kritikk av (norsk) friluftsliv er presis: Til tider er menneskers (nordmenns) omgang med «urørt natur» lattervekkende iscenesatt. Likt et historisk slag som utspilles igjen og igjen, ikler man seg sin uniform, og setter ut i det påtatt ukjente.

Åpenbart kan menneskelige – dyriske, som tittelen til sier – også overføres til masseturisme, og til «kaviaren» vi nordmenn nå sliter med å få tilbake i tuben nå som andre lands borgere også har fått øynene opp for norsk natur. Animalia er i så måte et slags varsel, og en fin visualisering av menneskelig habituell omgang med det «urørte».

Bergtatt av teknologien

Det siste hovedverket i underetasjen er Fyllitt, og består ved første øyenkast som to trykk (ca. 40 x 60 cm) i enkle trerammer. Til venstre, en stilisert stein i svart blekk mot gulhvit bakgrunn. Til høyre, en oppblåst QR-kode, igjen svart mot hvit bakgrunn. Verket ledsages ikke av instruksjoner, og en QR-kode ikke er visuelt pirrende i seg. Men kanskje det nysgjerrigheten, og ikke blikket, som skal stimuleres her? Jeg vipper ut mobilen, og scanner.

Eureka! QR-koden forkledd som et kunstverk i sin egen rett leder meg inn i en utvidet virkelighet.4Også kjent som augmented reality (AR). Ved bruk av plattformen Zapworks, kan jeg nå lære litt om den lokale bergarten fyllitt, og får så en uformelig stein av nevnte art som jeg kan plassere i rommet gjennom mobilskjermen. Kult! Jeg kjenner på en barnlig glede over den svevende steinen i rommet, og plasserer bergarten på gulvet i Fotland mølle et par ganger. Men verket tilbyr ikke annet enn å sette ned én stein på ny og på ny, og min interesse daler for hver ubesluttsomme plassering. For ordens skyld: Det er mulig opplevelsen er mer spennende utendørs, hvor QR-koden også er montert som laminert ark, men denne detaljen går jeg glipp av under mitt besøk.

Som ofte med denne typen verk, føles Fyllitt mer som lek med teknologi enn som et ferdig verk. At kunstnerne har appropriert det vegghengte kunstverkets logikk, og pent rammet inn det som i realiteten er et verktøy (QR-koden) for å komme inn til det egentlige kunstverket, sår en mistanke om at de ikke har stilt nok spørsmål ved verkets kjerne. Det hevdes også i tekst og tittel at Sublime Synaesthesia er multisensorisk, men jeg opplever at det i hovedsak er synet aktiveres – også i dette tross alt interaktive verket. Faktisk virker som den saftige sanseligheten som finnes i Bekk og Teulons kildemateriale – lukten av vått fjell og skog, «våte sokker», som de skriver selv – i stor grad går tapt gjennom den teknologiske verktøykassen som duoen benytter. For den er overveiende todimensjonal.

Små verk mot visuell støy

Noen tredimensjonale elementer er det riktignok. I serien Ekstrakter (2020-26) er objekter i forskjellig teknikk plassert rundt i rommene, blant annet en tørr mosebit med vekster på og et brodert og heklet sopplandskap i en glassklokke, uten at de underbygger de fire hovedverkene i spesielt stor grad. Her har den visuelle støyen i visningsrommet (som er alt annet enn en white cube5En «white cube» er et typisk minimalistisk utstillingsrom, hvor alle veggene er malt hvite.) jobbet mot kunstnerne: De ellers vakre og kuriøse små skulpturene av sopp gjemt i steinveggen for eksempel, kommer ikke til sin rett.

Videoverket Fjellet Kaller Redux (2025), som vises i kaféområdet oppe, består i hovedsak av dronefoto av vakre naturlandskap mot et lydspor, mens de to trykkene Mellom Fjell og Folk (2025) er montert i nærheten. Begge springer ut av fiktive samtaler med fjellet initiert av kunstnerne, og sitater fra en geolog og en redningsarbeider fra Røde Kors fra disse tenkte samtalene gjengis på trykkene. I grunnen liker jeg verkene, men som med Animalia, savner jeg mer informasjon og bakgrunnen og prosessmaterialet.

På atelierbesøk

På et vis lykkes Bekk og Teulon: Møtet med den versjonen av natur og det naturlige som presenteres i Sublime Synaesthesia, er åpenbart deres egen og åpner dermed også mitt blikk. Underveis i arbeidet med denne teksten var jeg for eksempel på skogstur med kunstnernes fordreide natur i den mentale skreppen. Jeg la merke til mine egne, dypt forankrede forventninger: Lyden av en kvist som knekker, det forventningsfulle øyeblikket før en fjellsko treffer en røyksopp, det myke sløret av dråper fra fossen som vinden bærer med seg vekk fra den. Illusjonen av noe urørt og ekte.

Så la jeg merke til jerngjerdet, markeringen av en menneskeskapt grense som noen hadde bøyd ned i mosen, og hvordan dette manifesterte seg som et naivt forventningsbrudd. På et øyeblikk ble jeg hentet ut av forestillingen om at naturen var en jomfruelig teaterscene jeg spilte min rolle i, og ble påminnet at det menneskeskapte også er en del av den samme naturen.

Den vidtfavnende kurateringen av Sublime Synastesthesia bidrar til en skisseaktig kvalitet, og gir opplevelsen av å være på atelierbesøk heller enn en presist kuratert utstilling. Men enkelte verk fra utstillingen har helt klart etterlatt inntrykk.