Sansesjokk
Forestillingen starter med at danserne Lene Aareskjold, Timothy Bartlett, Annabelle Bonnéry, Erlend Ausetad Danielsen og Snelle Hall skriver et årstall på sin whiteboard, tar plass på den sirkelformede scenen og uten et varsel starter en høy kakofoni av lyd og danserne starter målrettet sitt bevegelsessitat. Den første sekvensen er en herlig eksplosjon av lyder og synsinntrykk som fyller rommet og scenegulvet. Alt fra folkedans og feler, Michael Jacksons «Bad»og tilhørende moves, klassiskballet- og musikk, og ikke minst samtidsdans og uklare toner. Danserne beveger seg om hverandre på kryss og tvers i hele sirkelen. Noen ganger er det er så vidt de unngår å treffe hverandre med en arm eller ett bein. Lydbildet, som mikses på stedet av Trond Lossius, professor i lydteknikk og installasjonsartist, gir ørene det samme sjokket som øynene får. Låtene er hentet fra verkene som danserne har valgt å sitere og i denne første sekvensen virker det som om alle fem låter spilles samtidig, i loop, fra sekvensens start til slutt.
Forestillingens første sekvenser er nokså overveldende både visuelt og auditivt med et virvar av musikalske sjangre og dansestiler, og det synes som om danserne gir seg selv lite tid å se seg rundt og improvisere over hverandres sitater. Det tar uten tvil tid å orientere blikket og øret, samt å gjenkjenne når et sitat glir over i improvisasjon og hvem som henger seg på hvem. Samtidig oppleves det, paradoksalt nok, også lett. Kanskje fordi det oppleves befriende og fascinerende å se så mange dansestiler samtidig? Scenisk dans bærer mye mening i selve bevegelsene, men fokuset til Danced Work in Progress 3 ser ut til å vise hvor variert og innholdsrik dans er.
Utover i forestillingen blir danserne mer lydhøre for hverandre og begynner å ta del i andre utøveres bevegelsessitater. Det skapes mange artige og vakre improvisasjonssekvenser. En spesielt artig improvisasjonssekvens er når de, en etter en, kommer sammen med Bonnéry ved å rope ut et kjapt utbrudd: ”BOP!”. Først på et vilkårlig sted, men med ett står de alle fem i samme retning og utbruddene kommer som perler på en snor. Et annet er når alle danserne går inn i forrommet til museets hovedsal og gjentar Bartletts bevegelser. De går opp i sirsasana (hodestående) og stemmer med i sangen han fremfører. Det eneste publikum ser er føtter og legger, men sangen hører vi godt og publikum lar seg sjarmere og drar på smilebåndet.
Når danserne beveger seg inn i et av Halls bevegelsessitat påminnes vi én av dansekunstens mange magier: hvor plutselig stemninger og bevegelser endrer karakter, i dette tilfellet fra en matter-of-fact-holdning til noe vakkert, drømme- og sakte film-aktig. Dette blir forsterket ved at Hall selv går ut av sitt eget sitat og med en lommelykt observerer hver enkelt danser der de gjentar hennes bevegelser. De andre danserne leker seg og utforsker, og med lommelyktlyset som en saktegående spotlight på danserne er det som å se på andre som danser i slow-motion på en fest. Det vare lydbildet, som utover i forestillingen er moderert slik at låtene ikke høres som en vegg av lyd, men heller blir mikset mer organisk inn i hverandre, forsterker den drømmende sekvensen. Takten fra musikken holdes i dansernes bevegelser inntil Bartlett gradvis øker til frenetisk risting helt ute av takt. Han stopper øyeblikkelig da Hall varsomt legger en hånd på skulderen hans, jeg blir rørt over omsorgen gesten i denne sammenhengen uttrykker.