Improvisatorisk nåtidslek med fortidens erfaringer

Hvordan kan man beskrive dans uten å bruke ord? Dette var utgangspunktet for den bergensbaserte italienske teaterregissøren Andrea Spreafico da han utviklet konseptet og organiserte denne danseforestillingen. Jeg tviler på at spørsmålet er ukjent for dansere, koreografer eller de som formidler bevegelser i andre format. For det første er dans en kunstform som eksisterer i øyeblikket, for det andre drives og bæres scenisk dans ikke frem av ord men av bevegelser som ikke etterlater seg et fysisk produkt. Dansekunst står dermed i en særposisjon i forhold til litteratur, visuell kunst, teater og musikk. Spreafico har bakgrunn som filosof og performance-kunstner. I tilnærmingen til sitt spørsmål og utviklingen av konseptet har han funnet inspirasjon i lingvistikken og sitt eget samliv med en danser.

Glasskuppelen til Stavanger kunstmuseum slipper inn et beskjedent ettermiddagsslys fra en regntung himmel denne dagen. Publikumsstolene er plassert i sirkel og fremhever slik kuppelen vi sitter under. Det er fem deltakende utøvere med forskjellige dansebakgrunner som står for det koreografiske materialet. Den enkelte danser har valgt ti bevegelsessitater fra sine egne danseriske erfaringer som stort sett er hentet fra allerede eksisterende verk de selv har deltatt i. I denne forestillingen står de ved hver sitt veggur og en whiteboard med rekvisitter som representerer valgte sitat. Disse ti sitatene danner grunnlaget for de ti sekvensene verket bygges opp av. Hver sekvens består av bevegelser tilhørende sitatet og de danses nøyaktig ett minutt og etterfølges av fire minutter improvisasjon. Improvisasjonen som følger kan være over eget sitat, men utøverne kan også bevege seg inn i med-dansernes sitater. Programmet som ligger på publikumsstolene gir en rotete oversikt over hvilke tidligere verk de fem dansernes sitater er hentet fra.

På denne måten er de fem danserne med hver sin dansesekvens trygt tilstede i sin egen fortid for så å orientere seg utover til de andre danserne ved observasjon og iakttakelse. Dermed er de også tilstede i nåtiden, og gjennom improvisasjon legges bevegelsenes fremtid. Dette ligger jo også i verkets tittel, det er en forestilling som fremdeles er i utvikling og med en slik oppbyggingen fremstår verket på papiret som et skjematisk og analytisk verk, men som vi alle vet: don’t judge a book by its cover!

Sansesjokk

Forestillingen starter med at danserne Lene Aareskjold, Timothy Bartlett, Annabelle Bonnéry, Erlend Ausetad Danielsen og Snelle Hall skriver et årstall på sin whiteboard, tar plass på den sirkelformede scenen og uten et varsel starter en høy kakofoni av lyd og danserne starter målrettet sitt bevegelsessitat. Den første sekvensen er en herlig eksplosjon av lyder og synsinntrykk som fyller rommet og scenegulvet. Alt fra folkedans og feler, Michael Jacksons «Bad»og tilhørende moves, klassiskballet- og musikk, og ikke minst samtidsdans og uklare toner. Danserne beveger seg om hverandre på kryss og tvers i hele sirkelen. Noen ganger er det er så vidt de unngår å treffe hverandre med en arm eller ett bein. Lydbildet, som mikses på stedet av Trond Lossius, professor i lydteknikk og installasjonsartist, gir ørene det samme sjokket som øynene får. Låtene er hentet fra verkene som danserne har valgt å sitere og i denne første sekvensen virker det som om alle fem låter spilles samtidig, i loop, fra sekvensens start til slutt.

Forestillingens første sekvenser er nokså overveldende både visuelt og auditivt med et virvar av musikalske sjangre og dansestiler, og det synes som om danserne gir seg selv lite tid å se seg rundt og improvisere over hverandres sitater. Det tar uten tvil tid å orientere blikket og øret, samt å gjenkjenne når et sitat glir over i improvisasjon og hvem som henger seg på hvem. Samtidig oppleves det, paradoksalt nok, også lett. Kanskje fordi det oppleves befriende og fascinerende å se så mange dansestiler samtidig? Scenisk dans bærer mye mening i selve bevegelsene, men fokuset til Danced Work in Progress 3 ser ut til å vise hvor variert og innholdsrik dans er.

Utover i forestillingen blir danserne mer lydhøre for hverandre og begynner å ta del i andre utøveres bevegelsessitater. Det skapes mange artige og vakre improvisasjonssekvenser. En spesielt artig improvisasjonssekvens er når de, en etter en, kommer sammen med Bonnéry ved å rope ut et kjapt utbrudd: ”BOP!”. Først på et vilkårlig sted, men med ett står de alle fem i samme retning og utbruddene kommer som perler på en snor. Et annet er når alle danserne går inn i forrommet til museets hovedsal og gjentar Bartletts bevegelser. De går opp i sirsasana (hodestående) og stemmer med i sangen han fremfører. Det eneste publikum ser er føtter og legger, men sangen hører vi godt og publikum lar seg sjarmere og drar på smilebåndet.

Når danserne beveger seg inn i et av Halls bevegelsessitat påminnes vi én av dansekunstens mange magier: hvor plutselig stemninger og bevegelser endrer karakter, i dette tilfellet fra en matter-of-fact-holdning til noe vakkert, drømme- og sakte film-aktig. Dette blir forsterket ved at Hall selv går ut av sitt eget sitat og med en lommelykt observerer hver enkelt danser der de gjentar hennes bevegelser. De andre danserne leker seg og utforsker, og med lommelyktlyset som en saktegående spotlight på danserne er det som å se på andre som danser i slow-motion på en fest. Det vare lydbildet, som utover i forestillingen er moderert slik at låtene ikke høres som en vegg av lyd, men heller blir mikset mer organisk inn i hverandre, forsterker den drømmende sekvensen. Takten fra musikken holdes i dansernes bevegelser inntil Bartlett gradvis øker til frenetisk risting helt ute av takt. Han stopper øyeblikkelig da Hall varsomt legger en hånd på skulderen hans, jeg blir rørt over omsorgen gesten i denne sammenhengen uttrykker.

Magnetiske dansere

Selv om den analytiske tilnærmingen verket har er interessant, er danserne desidert forestillingens styrke. De som er kjent med bevegelses-improvisasjon vet hvor akutt tilstede man må være med både sansene og musklene. Det er både følelsen av noe og en analyse av rom, tid og bevegelser. Publikum blir presentert for improvisasjon av imponerende kvalitet, noen tydelig mer erfarne enn andre, men måten de så hverandre, deltok og lekte seg inn i hverandres sekvenser vitner om deres store glede av å utforske bevegelser, tid og rom.

Sekvensen med kontaktimprovisasjon var mektig og virket beroligende på meg, danserne smeltet formelig inn i hverandre. Passende nok var lydbildet her en langvarig, insisterende knitring, som når man de første årene med internett måtte bruke telefon for å koble seg på (og dermed blokkere familiens fasttelefonlinje.). Knitringen brytes opp av at telefonnummeret tastes og nummeret ringes opp, gjentakende. Danserne ruller raskere og hardere rundt og på hverandre, det som var varsomt blir brått brutalt. Sekvensen går over til en kamp for å komme seg øverst og opp fra gulvet, og videre på beina ved hjelp av hverandres vekt og balanse.

Rekvisittene danserne har med seg har varierende effekt, og de fleste kunne like gjerne vært unnlatt. Når de brukes som en konkret gjenstand av danseren i bevegelsessitatet eller som en tydelig markør til verket sitatet er hentet fra, kommer de til sin rett. Eksempler er Bartletts svarte strek over neseryggen når han danser fra Matthew Bournes ”Swan Lake».; brettet med vinglass Bonnéry elegant går rundt med i sitatet ”Welcome to the premiere of Carte Blanche”; og Hall som får frem absurditeten og humoren som kan eksistere i samtidsdans med bruk av både sugekopp og en svære stein.

Å bringe fortiden inn i nuet og forbi

Siden danserne stiller med egne og selvvalgte erfaringer i form av sitatene blir hver produksjon av Danced Work in Progress 3 således en arkeologisk utgraving av utøvernes muskulære erfaringer og minner. Å se et så bredt utvalg av dansestiler var særdeles tilfredsstillende. Alt fra norsk folkedans til breakdance, sammen med samtidsdansens introverte linjer og spastiske iblandet mimikkdrevne sitater fra klassisk ballett, rene linjer fra nyklassisk ballettrepertoar og stiliserte, men hverdagslige bevegelser. Sjeldent viser en forestilling alt dansekunst kan romme og være, og med et slikt eklektisk bakteppe peker i det minste Danced Work in Progress 3 på hvordan man kan vise dansens iboende transformasjon uten å bruke ord. Spørsmålet er om publikum som er ukjent med dansekunst vil oppleve det like tilfredsstillende og øyeåpnende som meg eller om det blir rent overstimulerende og uhåndgripelig.

Danced Work in Progress 3, Spreafico Eckly

Idé: Andrea Spreafico

Utøvere: Lene Aareskjold, Timothy Bartlett, Annabelle Bonnéry, Erlend Ausetad Danielsen og Snelle Hall.

Lydbilde: Trond Lossius

Støttet av BIT Teatergarasjen, Carte Blanche og Bergen kommune.

Stavanger kunstmuseum 16. oktober 2021 (produksjonen ble også vist dagen før/15. oktober 2021)

Magda Hognestad har studert dansehistorie og estetikk ved Københavns Universitet, og har en Cand.mag i kunsthistorie og MA i engelsk fra Universitetet i Bergen. Hun har tidligere skrevet for Norsk Shakespearetidsskrift.