Intervju: Line Anda Dalmar

Hallo, for øyeblikket sitter jeg i et forsinket fly på Gardermoen (de sliter med å finne en rullestol som må med på flyet). Jeg fikk akkurat en SMS med ny avgangstid 21:10. Nesten en time forsinket. Jeg er på vei til Trondheim for å ha en fridag før jeg reiser videre til California for å starte en ny feltstudie i Death Valley. Feltstudiet er begynnelsen på et prosjekt i samarbeid med Christine Hansen. Jeg vet enda ikke hvilken konkret form prosjektet vil ta, eller hvor feltstudiene leder oss. Puh!! Nå fant de rullestolen, så flyet kan lette.

Jo, jeg befinner meg akkurat nå på et hotell i Death Valley. Klokka er 5 på morgenen, men kroppen min tror fortsatt at det er midt på dagen. Vi har vært uten internett og helt uten mobildekning i to døgn. Det er utrolig herlig. Ingen distraksjoner, og all tid til å ta inn omgivelsene og landskapet. Om prosjektet begynner å ta form er fortsatt litt vagt. Jeg arbeider jo ofte basert på feltstudier. Noen ganger har jeg en bestemt ide før jeg reiser. Da ender det ofte med at jeg kjemper med denne ideen i et par uker før jeg kommer på en ny ide og gir opp den gamle. Ofte har jeg for dårlig tid til å fullføre den nye ideen og må reise tilbake for å gjennomføre den på et senere tidspunkt. Denne gangen vet jeg at det mest sannsynlig bare blir denne turen, så jeg måtte velge en litt annen strategi. Jeg prøvde å tømme hjernen helt før jeg dro. Målet mitt var å komme med blanke ark i møte med det nye landskapet, og så se hva som fascinerte meg. Jeg befinner meg fortsatt i det blanke stadiet, der jeg tar inn visuelle inntrykk og ser hva som fester seg. De siste to dagene har vi reist rundt og oppsøkt mange, mer eller mindre, kjente turistattraksjoner i Death Valley National Park. Blant annet Badwater Basin, Artist Palette, Devil’s Golf Course og Zabriskie Point. Det ene stedet er mer magisk enn det andre. Jeg tester ulike måter å ta inn omgivelsene på og lagre den visuelle opplevelsen. Jeg har filmet en del, tatt opp lyd, tegnet, tatt avtrykk av steiner og strukturer, og fotografert. Fotografiene vil brukes som utgangspunkt for tegninger og tresnitt. Jeg vil prøve å gjenskape en slags følelse av dette stedet – uten at jeg helt vet hvordan enda.

Utstillingen på Svalbard var nok mer en samling av resultater fra flere feltstudier. Den besto av verk fra Villa Faraldi i Italia, et opphold på Lademoen kunstnerverksteder i Trondheim og et opphold på Kunstkvarteret Lofoten. Ja, og faktisk også et tidligere opphold på Island. Om jeg skal sammenligne alle residency og verkene fra disse ulike oppholdene, så vil jeg kanskje si at tid og minne er viktige samlingsbegrep. Prosjektene har på ulike måter et dagbokpreg. [caption id="attachment_6715" align="alignnone" width="300"] Line Anda Dalmar, Notater 17.05 - 18.06.2016. Foto: Line Anda Dalmar.[/caption] I Villa Faraldi arbeidet jeg med å lage et slags referat av tiden. Serien består av omtrent 90 tegninger i ulike formater. Motivene er skygger av planter og blomster i bevegelse. Tegningene ble laget ved at papiret ble lagt under blomsten og blomstens skygge ble deretter tegnet av. Siden skyggen beveger seg med solen er tegningene tegnet konsekvent fra en side til en annen. Det ferdige resultatet er et sammendrag og en abstraksjon av tiden det tok å tegne. Jeg prøvde å fange en opplevelse av noe, men opplevelsen eller øyeblikket var i konstant forandring. Bevegelsen og forandring var et viktig element i dette prosjektet. I Lofoten jobbet jeg med tresnitt. Dette var en helt annen måte å arbeide med minnet på – mer konkret en dagbok, eller et slags fotoalbum. Jeg har alltid vært redd for å glemme. Jeg husker da jeg var liten og sto ute på lekeplassen i barnehagen og tenkte: dette øyeblikket vil jeg aldri huske. Jeg interesserer meg for hvilke elementer som påvirker og lagres visuelt i hukommelsen, og som videre skaper et narrativ som kan oppleves som et minne. Tidligere fotograferte jeg for å huske øyeblikkene, men fotografiet har mistet sin funksjon for meg. Jeg tar for mange bilder til at jeg husker de dokumenterte opplevelsene separat. Derfor har jeg begynt å ta i bruk andre medier for å huske, for eksempel tegning og tresnitt. Jeg ser for meg at det er lettere å huske noe jeg har bearbeidet over tid, som for eksempel det jeg har skåret ut i treplater. Foto fungerer som visuelle notater og skisser. Tresnittet blir noe jeg former over tid. Det blir mer en rekonstruksjon av minnet, der jeg selv påvirker og velger hva jeg vil huske. Altså begge arbeidene, fra Italia og Lofoten, handler på ulike måter om å bevare øyeblikk. [caption id="attachment_6717" align="alignnone" width="300"] Line Anda Dalmar, Dragsug 2017, detalj. Foto: Line Anda Dalmar.[/caption] [caption id="attachment_6714" align="alignnone" width="300"] Line Anda Dalmar, Dragsug 2017. Foto: Line Anda Dalmar.[/caption] I verket fra oppholdet på Lademoen kunstnerverksteder jobber jeg med øyeblikket på en helt annen måte. Dette er nok mer en refleksjon av tid og endring i seg selv. Jeg er fascinert av det ukontrollerbare i naturen, det som ikke er konstruert men blir formet av naturen selv, både over tid og umiddelbart. Jeg opplever havet som et bevegelig landskap, som forandrer form hvert mikrosekund. Et forgjengelig landskap som aldri vil se likt ut fra ett øyeblikk til et annet. I Trondheim satte jeg kamera på et stativ ut mot Trondheimsfjorden og tok ett foto i sekundet. Disse fotografiene ble utgangspunkt for seks tegninger. En fascinasjon med dette arbeidet var nok hvordan vår visuelle oppfattelse av landskap påvirkes av naturens egen syklus. Som for eksempel vær og årstid. På den måten jobbet jeg også her med å fange øyeblikk som jeg aldri kommer til å huske. Jeg liker å oppsøke nye landskap. Mange av mine prosjekt tar derfor utgangspunkt i feltstudier. Landskapene er for meg former som vi fyller med innhold. De er projeksjonsflater, ikke bare for egne historier og minner, men også som former vi lever i, som skaper minner. Disse minnene former igjen opplevelsen av stedene. Søken etter nye landskaper er for meg også en søken etter nye narrativer og historier.

Jeg har alltid, helt siden Kunstskolen i Rogaland, jobbet mye med samarbeid og synes dette er en enormt viktig del av mitt virke. Gjennom samarbeid har jeg utfordret mine egne arbeidsmetoder, men også undersøkt hva selve samarbeidet tillater meg å gjøre som kunstner. Alle mine samarbeid har ulike funksjoner og metoder. Jeg starter aldri et nytt samarbeid uten at jeg synes det tilfører noe nytt til min egen prosess. Gruppa og utstillingen du nevner tar for seg selve samarbeidet som tema. Vi gikk alle fire parallelt på Kunsthøgskolen i Bergen og har jobbet i ulike prosjekter sammen før, uavhengig av akkurat denne gruppesammensettingen. I denne utstillingen har vi valgt en metode der vi åpner dørene fullstendig i forholdet til hverandres kunstnerskap. Vi laget først en utstilling i Trondheim Kunstforening 21.01-11.03 2018. I løpet av 2017 arrangerte vi to samlinger der hver kunstner presenterte seg selv og ga de andre en innføring i arbeid, metode, media og tematikk. Etter samlingene reiste vi hvert til vårt med en plan om å produsere fire arbeider hver til neste utstilling. Et verk som skulle representere oss selv, og tre andre verk som skulle representere de andre kunstnerskapene i gruppa. Dette skulle ikke være en kopi, men noe de andre kunne ha produsert i framtiden. Vi kunne velge å gå inn i hvilken del av de andres kunstnerskap vi ønsket. Verkene ble først presentert for de andre når vi var klare for montering. Mitt utgangspunkt i de ulike verkene er veldig preget av min relasjon til de andre kunstnerne. Du spør spesielt om min tolkning av Nina. Jeg har aldri arbeidet med Nina som duo. Hennes metode er dermed den jeg kjenner minst. I min tolkning av henne måtte jeg ta utgangspunkt i hennes estetiske utrykk. Dette så jeg også som en mulighet til å teste hvordan det er å jobbe med et media jeg ikke vanligvis jobber med. Det var egentlig ganske befriende. Som et utgangspunkt i arbeidet hadde jeg tenkt å sy noe blomsteraktig vesenlignende som jeg tenkte skulle vokse ut av peisen og ut i rommet på Trondheim Kunstforening. Etter hvert innså jeg at de ville forsvinne i de store lokalene, og det endte derfor med at de vokste ut av pidestaller, mens hos Bryne kunstforening lot jeg dem henge lettere henslengt over en vegg. Hva det handlet om forblir fortsatt litt uklart for meg, fordi det er så langt ifra slik jeg vanligvis jobber. Jeg prøvde vel egentlig mest å jobbe som Nina Bang Larsen. Det som var spennende med dette arbeidet var at jeg ikke hadde noen plan for hvordan verkene skulle se ut da jeg startet. Prosessen var veldig intuitiv. Det var veldig altoppslukende, og jeg kunne arbeide i flere timer uten å merke at tiden gikk.

Jeg er hjemme i Trondheim. For øyeblikket sitter jeg i et stort prosjektrom på Lademoen Kunstnerverksteder og bearbeider materialet fra feltstudien i ørkenen. Det er mye materiale å gå gjennom og jeg jobber fortsatt med å få oversikt. Heldigvis har jeg for første gang på lenge en del tid til å gjøre det. Den langsiktige planen er å samle prosjektet Desert Dwelling i en bok, men dette har et langt tidsperspektiv. Ellers arbeider jeg mot en separatutstilling på Tegnerforbundet neste vinter og en utstilling på Studio 17 i høst. Jeg tror fortsatt det er litt tidlig å gå inn i detaljer om prosjektet i ørkenen, men jeg er i gang med flere forskjellige utgangspunkt. Jeg har mye video og fotomateriale som skal videreutvikles til blant annet tresnitt, tegning og skulptur. Jeg er selv spent på hvordan det ender opp til slutt.