Det er stille rundt meg. Altfor stille. Museumsstille. I en kaosjungel av mÞrke kjellere fulle av skrikende gitarer, iskald tenÄringsangst, svette, Þl, lave tak, dytting, slÄssing, skriking, latter og bamseklemmer, basslyd som er skrudd altfor hÞyt, aggresjon og fillete olabukser, er lyden det som mangler. Jeg gÄr rundt i et hermetisk, nesten kjemisk lydtomt rom, med hvite, kantete vegger og harde gulv. PÄ veggene, vegg etter vegg, inn og ut, henger svart-hvite bilder. Bildene er minner fra noe som var. I 2016 er en svak anelse av et jevnt brusende ventilasjonsanlegg den eneste lyden som er igjen. Heldigvis kan jeg legge til lyden selv.
Det er midt pÄ dagen en grÄ og kald tirsdag i februar, og jeg gÄr rundt alene i Galleri SÞlvberget og ser pÄ bilder som fotografen Fin Serck-Hanssen tok mellom 1979 og 1986. Utstillingen «Musikkfotografier 1979-1986» er pÄ mange mÄter lyden av min egen ungdom. Jeg fyller 50 om noen uker. Etter et langt og variert musikk- og journalistliv er jeg ute pÄ mitt aller fÞrste kunstutstillingsanmeldelsesoppdrag. Musikken og kulturen som utstillingen gÄr inn i kan jeg i hvert fall mye om.
I 2016 sier vi at det er 40 Är siden punken og det er punk overalt og punkeutstillinger og remastring av gamle plater og nye artikler og nye bÞker og nye intervjuer. Alt kan repeteres og en norsk markedsdirektÞr i et stort internasjonalt plateselskap pÄkaller seg krampelatter over det ganske land nÄr han sier at russelÄter er dagens punk. Knis.
Punken er jo mye eldre enn 1976, men det er ikke sÄ viktig i denne anledning. Det viktigste med punken er ikke nÄr den startet, men hva den fÞrte til: Et gigantisk kreativt og artistisk frislipp som ga oss blant annet punk, new wave, metal, hip hop, techno, house, dancehall og mange andre nyskapende genre. Den nye musikken ristet liv i en musikkindustri som hadde gÄtt seg bort. Det er myter og sirkler og forbindelser overalt. Vi blir visst aldri ferdig med denne tiden.
Jeg blir i hvert fall aldri ferdig med denne tiden, hverken personlig eller profesjonelt.
For det er noe helt spesielt der.
Bildene pÄ veggen i SÞlvberget blir som smÄ, personlige ekko fra en annen tid. Jeg husker det jo sÄ godt.
1976. Punken kom og sÄ var alt lov. Riv i stykker regelboken og kjÞp deg en billig bassgitar. Du trengte ikke kunne alle akkordene i teoriboken, gitarsoloer var for hippier og det ble hipt Ä ha kort hÄr. Eller farge det grÞnt. Lilla. Rosa. LÊr og tyggis og to grep og dÄrlig lyd og olabukser. Spark hippiene pÄ dynga, vi GjÞr Noe Nytt og DET ER Và RT! Kall det punk eller kall det new wave eller kall det hardcore eller skinhead eller new romantics eller goth eller industry. Musikken som ble laget i Ärene 1976 til 1983-ish er en av de kreativt mest eksplosive og vellykkede periodene i musikkhistorien. Fra New York til London til Berlin til steinlandet Norge ble det laget musikk som kastet om pÄ de fleste reglene. I 2016 hermer man fortsatt etter lyden av disse Ärene, og dagens pop-produsenter leter etter hemmelighetene fra den gang.
Jeg var der. I hodet. Jeg var der mest pĂ„ platespilleren hjemme. Jeg var 10 Ă„r i 1976 og kunne ikke gĂ„ pĂ„ sĂ„ mange konserter. Men rett over gaten der jeg vokste opp i Oslo sentrum lĂ„ det en platebutikk: Opus 8. Jeg var en klassisk mistilpasset loner, en weirdo-nerd uten nĂŠre venner som var ekstremt opptatt av musikk fra fĂžr jeg egentlig kunne gĂ„. Jeg kunne lufttromme Ă„pningsovergangen pĂ„ Beatlesâ «With a little help from my friends» fĂžr jeg kunne snakke rent (takk, storesĂžster!). Musikken ble mitt viktigste sted.
PÄ skolen ville jeg stort sett bare snakke om musikk, jeg kunne vel strengt tatt bare snakke om musikk. Men det var ingen andre i klassen min eller rundt meg som var interessert i det hele tatt, utover den helt vanlige interessen for ABBA og ELO. Jeg er veldig glad i begge, men var mere opptatt av Black Sabbath, Lou Reed, Sweet, Sparks, Frank Zappa og Elton John. Det middelaldrende hippieparet som drev Opus 8 lot meg fÄ komme dit hver eneste dag etter skolen og hÞre pÄ plater. Tenk det. Sukk. Jeg er endelÞst takknemlig. Hver dag satt jeg der og gled vekk fra skoledagen og inn i den trÞstende magien. Jeg hadde aldri penger sÄ jeg kjÞpte jo sjelden noe.
Jeg kan huske at den fÞrste Sex Pistols-singelen kom, de hang opp en liten gul plakat i vinduet. Jeg hÞrte pÄ singelen, pÄ disken med det grÞnne belegget, hvor det sto askebegre sÄ man kunne rÞyke mens man lyttet. Pistols traff som en slegge. Det var jo hjerteskjÊrende eksploderende vidunderlig musikk! Men jeg hadde ikke rÄd til Ä kjÞpe den. Jeg fikk ta en kassettkopi hos en som gikk i en klasse over meg noen uker senere. Innimellom klarte jeg Ä skrape sammen nok penger til Ä kjÞpe en kassett eller singel pÄ salg. Jeg kjÞpte Gary Glitter (huffameg), Sweet, Black Sabbath, Iggy Pop (TV Eye live, kjÞpt pÄ kassett for 5 kroner i 1978), David Essex, Velvet Underground, Steve Gibbons, The Tubes, UK Subs, Blondie, Gary Numan. To ganger i Äret, til bursdag og jul, fikk jeg kjÞpe meg en ny plate. Det ble som regel kassett, for det var litt billigere. Kassettene har jeg ennÄ.
Denne verdenen levde jeg i, nesten alt var musikk. Men jeg var der altsÄ mest inni meg. Den litt eldre Fin Serck-Hanssen var der pÄ ordentlig. Han gikk pÄ alle konsertene, han ble kjent med bandene og publikum. Han var en fan som sto i hjÞrnet med kameraet sitt. Han sneik seg bort til scenen men tok like mange bilder av publikum som av bandene. Du kan se svetten fra scenen i bildene hans. Ropene, eksplosjonen. Frustrasjonen. Friheten.
I de smÄ, varme, mÞrke kjellerlokalene av betong og dÄrlige PA'er kom musikerne og publikum endelig sammen igjen. De skreik og sloss og lekte mens svetten rant og trommene pumpet. Den store avstanden mellom artister og publikum i stadion-rocken og de upersonlige monsterscenene var borte. For meg sÄ er dette kanskje det viktigste Fin Serck-Hanssens bilder forteller. De smÄ scenene, publikum som blir en del av bandet og omvendt. Fotografen som er med, som ser alle, bÄde foran og bak gitarforsterkeren. Intimitet. Smil. Rock. Samspill. Svette. Gitar.
Musikken forandret seg og musikkfotojournalistikken forandret seg, Fin Serck-Hanssen var med pÄ Ä definere den nye fotobÞlgen i Norge. Han fikk komme inn backstage og henge, de intime og lettsmilte bildene viser at han hang ordentlig med musikerne. Og kameraet hans fikk heldigvis vÊre med.
Jeg har god tid og gÄr rolig gjennom bildene. HÞrer musikken inni meg. Jeg har vÊrt pÄ en million av disse konsertene. Jeg husker dem ogsÄ i svarthvitt. Bildene som er valgt ut er en balansert og spennende miks av actionfylte Þyeblikksbilder fra konserter og roligere og vare portretter pÄ tomannshÄnd.
Jeg nikker meg gjennom nÊre og kjente artistfjes som Graham Parker, Ramones og Depeche Mode og The Specials (sÄ dem live i Nottingham i fjor), Undertones (verdens aller beste singel-band) og Marc Almond. PÄ et bilde (Ebba Grön, 1980) kjenner jeg igjen én som gikk fire klasser over meg pÄ skolen og pÄ et annet en fyr jeg pleide Ä nikke til som pleide Ä henge pÄ Nationaltheatret stasjon pÄ slutten av 70-tallet. Jeg er 13-14 Är i noen minutter. Men sÄ tenker jeg som en 50 Är gammel mann igjen. Det er kanskje en rar refleksjon Ä fÄ, men se sÄ unge (vi) alle er (var). SÄ smÄ. Stramme og ranke i huden, brede smil, mÞrke ungdomsÞyne, klare for verden.
NĂ„r jeg nĂ„ har barn som er eldre enn de fleste pĂ„ disse bildene gir de enkle og naturlige bildene til Fin Serck-Hanssen meg mest lyst til Ă„ holde rundt dem alle, stryke pĂ„ dem (oss), trekke pusten dypt og si noe sĂ„nt som «bare slapp av, det gĂ„r mest sannsynlig braâŠÂ». Mest sannsynlig. Jeg vet jo godt at det ikke gjorde det for mange pĂ„ disse bildene, pĂ„ begge sider av mikrofonen, men det er allikevel den sterkeste fĂžlelsen disse bildene vekker i meg. Kanskje det er fordi jeg har sett alle disse personene fĂžr, fordi jeg har kastet meg inn i de samme mĂžljene foran scenen, jeg har tulleslĂ„ss pĂ„ grensen til ekteslĂ„ss med de samme nagleskinnjakkene og brĂžlt de samme tekstene, om igjen og igjen, gang etter gang. Knyttet neven og ropt! SĂ„ deilig det er (var). Men nĂ„ er jeg en 50 Ă„r gammel mann.
Jeg gĂ„r rundt og ser, husker, snuser etter mere lyd, etter hvert kommer det bilder fra konserter jeg var gammel nok til Ă„ gĂ„ pĂ„. Violent Femmes, EinstĂŒrzende Neubauten (pĂ„ Vikateateret, den beste rockeklubben i verden fĂžr det ble til kjĂžpesenteret Aker Brygge), Richard Lloyd, vidunderlige Gun Club pĂ„ Betong, Iggy Pop og hĂ„rsterke Garden of Delight. Fascinerende nĂŠre bilder. Det ikoniske bildet av Iggy, som ogsĂ„ er plakaten til utstillingen, blir stĂžrre enn seg selv, et bilde av en tid, en fĂžlelse, lyden av en tid.
FÞlelsen min av Ä gÄ rundt i et slags mini-museum over egen oppvekst blir sterkere og sterkere. Det er sÄ kort tid siden, det er sÄ lenge siden. Bildene glir etterhvert over i hverandre, de blir likere og likere, enten de nÄ er smÄ portretter av musikere i typiske grÄ utendÞrs 80-tallslandskap i England eller heftige konsertÞyeblikk i underbelyste norske konsertkjellere. Til slutt er det som om alle bildene egentlig bare er ett eneste bilde. Et glidende svart-hvitt bilde av ungdom og fellesskap, en ungdomstid, min ungdomstid, lyden av musikken inni hodet blander seg endelig med bildene pÄ veggen. En vag og fin fÞlelse, kanskje pÄ grensen til litt melankoli. For dette er bilder av en lyd og en tid som er over. Og forbi. Min ungdom er over for lenge siden. Og punken er definitivt over.
Inntil en av veggene stÄr det en liten cd-spiller. NÊrmest for Ä understreke hvor stille det er her inne, ligger det et tomt cd-cover oppÄ, det er en grÞnn plate, et livealbum med Violent Femmes. Ingenting er lengre unna punken enn Ä henge pÄ veggen pÄ et galleri uten lyd. Men det fÞles helt riktig ut ogsÄ. Det er 40 Är siden.
I et mÞrkt siderom, i et slags rom i rommet, ligger den nye delen av utstillingen, «Musikkportretter 2015-2016». Fin Serck-Hanssen har tatt portrett av 132 personer i musikkmiljÞet i Rogaland, med hovedvekt pÄ Stavanger. Alle bildene er i svarthvitt. Utsnittet er Veldig Tett PÄ. De fleste musikerne er tydeligvis blitt bedt om Ä se litt bistre ut.
Som musiker kan jeg gjerne rÞpe at vi ofte ser litt blidere ut. Det er en stor gave Ä fÄ lage musikk, alene eller sammen med andre.
Tusen takk til Fin Serck-Hanssen for gjenbesÞket til 1979. NÄr jeg tenker tilbake pÄ disse Ärene vet jeg at musikken reddet meg, bÄde da og senere. Jeg er takknemlig for det hver eneste dag. Jeg vet at musikken kommer til Ä redde nye. Pust ut. Lykke til. Det gÄr mest sannsynlig bra.
---
Guttorm Andreasen er en av Norges mest erfarne og allsidige musikkjournalister. Han har jobbet som programleder i radio og tv siden 1985 og har landets aller bredeste platesamling. Guttorm Andreasen er ogsÄ musiker, DJ, konferansier og kulturarrangÞr.
Screen City â Moving Image Festival presented an expanded cinematic experience about Labour â in Stavanger, Norway Oct. 15â18th. Screen City Festival launched with projected interventions throughout Stavanger by enlightening the streets with stories from our past and current industrial culture. CAS Editor Astrid Helen Windingstad reviewed the festival.
Kritiker Mona Louise Dysvik MÞrk har besÞkt Hertervigs hemmeligheter, en ny utstilling for barn og unge pÄ Stavanger kunstmuseum. Her knaker det i gamle trestammer, en flue surrer og det surkler i myren. Et 150 Är gammelt maleri skal vekkes til live gjennom teknologi. Blir det dermed mer tilgjengelig for de smÄ?
Artist and interior architect Maike Statz recently visited Stavanger to view the exhibition Nnena Kalu: Creations of Care, currently on view at Kunsthall Stavanger through August 3, 2025. Kalu, a recent Turner Prize nominee, creates large scale sculptures and drawings through repetitive and expressive gestures combined with careful attention to detail. In the below text, Statz reflects on Kalu's work in relation to practices of care, space-making, and accessibility within art institutions.