Havet spiller en sentral rolle i de mange miljøkampene som utspiller seg i dag. Historisk er havet blitt fremstilt på mange forskjellige måter gjennom kunst, litteratur og vitenskap. I dette fotoessayet utforsker kunstner Christine Hansen vann og særlig havet på en stillferdig måte. Arbeidet med essayet begynte på et residensopphold på Utsira høsten 2020. Hennes snorkleutflukter med fotografering og filming under vann har manifestert seg i mange forskjellige medium som tekst, akvarell, silketrykk og cyanotypi. Teksten består av forskjellige avsnitt, som forholder seg løst til de enkelte fotoene, der historier og fakta blandes med opplevelser av havet. Den er inspirert av marinbiologen og miljøforkjemperen Rachel Carson som ble kritisert for å skrive for poetisk om havet. Selv beskriver Carson det slik: "If there is poetry in my book about the sea, it is not because I deliberately put it there, but because no one could write truthfully about the sea and leave out the poetry».
Hvis det virkelig finnes noe som er umulig å forestille seg om du ikke har sett det, så er det havet.
Gilles Deleuze, 1996¹
Dette er dypet. Hun glir sakte over avgrunnen og kjenner kroppens letthet. Den er som en fjær over det tunge vannet der vekten kan være mange hundre kilo per kvadratcentimeter.
....
Da hun var liten dro de en dag til en badeplass der vannet var krystallklart. Selv om det var mange meter dypt, kunne hun se enhver stein i detalj på bunnen. Ofte når tankene strømmer gjennom hodet, gjerne før hun sovner, dukker dette stedet opp i bevisstheten. Det har etterlatt seg noe, men hun vet ikke helt hva. Hun har alltid vært opptatt av sandbunner og klart vann. Sjøen der hun vanligvis badet var mørk og full av tang. Å stikke føttene ned i dette ukjente var skremmende.
Hesten henger opp ned i vannet. Hun ser tyngden til det store fine dyret, den myke manen som duver. Det er et vakkert syn, selv om hun vet at hesten er død. Bildet får henne til å undre seg over om hester liker vann. Hun finner mange filmer på YouTube der hester ruller seg, leker i vann og svømmer. Selv om hester trives i vann, leste hun et sted at de kan være urolige for underlaget. De er forsiktige med å trå steder der de ikke kan se bunnen.
Filmstillet av den døde hesten er fra 1914, fra arbeidet med den første helaftens spillefilmen gjort under vann. Den ble regissert av Stuart Paton og er den første filmatiseringen av Jules Vernes bok En verdensomseiling under havet. De unike filmopptakene ble gjort av John Ernest Williamsen og hestens rolle var å tiltrekke seg haier. Selve filmen ble nylig gjenoppdaget i et arkiv i Amsterdam. Det er en ekspresjonistisk stumfilm. Mellom sekvenser med teatralt skuespill er det lange opptak av havbunnen og plantene som lever der — fiskestimer som smetter forbi og massevis av tang. Hun tenker at det er i slike bilder at havbunnen utfolder seg på det vakreste. Bildene mangler dramatiske høydepunkter der fisk skal spises, jaktes på, eller sjødyr skal pare seg slik det er i plotdrevne naturfilmer. Den naturen hun ser på disse opptakene virker ubetydelig og ikke laget for å bli sett på en måte. Hun innser det rare i å si dette for det finnes mange hendelser i verden som ikke er laget for å ses. Men det har en verdi i seg selv, at det ikke alltid finnes en tilskuer, at tingene unnslipper blikket, kameraet og bevisstheten. Vi tror vi har kontroll, men vi har ikke det tenker hun.
I antikkens Roma begynte man å bruke sjøsnegler for å fremstille fargen purpur. Fargen, som bærer navnet til den libanesiske byen Tyr, men som også kalles kongelig purpur, var kostbar. Å fremstille fargen innebar å samle og drepe tusenvis av snegler. Det var en omstendelig og stinkende prosess der en måtte koke sneglematerialet i dagevis. Det spesielle med fargen var at den ikke kunne ses på selve sneglen. Når det hvite slimet til sjødyret ble utsatt for lys begynte fargen å utvikle seg, akkurat som et fotografi.
En dag var hun vitne til denne prosessen. Sneglen var akkurat tatt opp av sjøen og knust, og det hvite myke kjøttet glinset mot henne. Først var snegleslimet perlemorshvitt, så ble det gult. Gradvis så hun en dyp blåfarge komme til syne. Sammen med det gule dannet det seg en flyktig grønnfarge. Blåfargen økte i intensitet, mens den gule svant hen. Hele det slimaktige materialet ble så mørkere. Til slutt kom rødfargen sakte til syne. Sammen med blåfargen dannet den vibrerende purpurfargen seg foran henne.
Hun har alltid likt å se naturfilmer. Nå plager det henne at hun ikke lenger kan se et naturprogram uten at det samtidig er et program om klimaforandringer. Særlig setter hun pris på å se på bilder tatt under vann. Mens det å gå ut i naturen krever at en må tenke på alt en må ha med seg av utstyr, klær og mat, innebærer det å se på naturfilmer å bare la kroppen falle tungt ned i sofaen, strekke seg etter fjernkontrollen og trykke på på-knappen. Hun har alltid likt fortellerstemmene i disse seriene — rolige, pedagogiske og fortellende. Hun liker å kombinere det å se naturfilmer med å halvsove. Se på dyrene og skapningene under vann og samtidig liksom duppe i overflaten, falle inn og ut av søvnen. I det ene øyeblikket er hun på den blå fløyelsmyke sofaen, i det neste er hun i det blålige vannet vekselsvis mørkt og flytende. Innimellom lyser solen og rundt henne hører hun boblelyder, sin egen pust og lyder langt borte fra.
Havet er delt inn i ulike soner der den dypeste delen kalles for den hadalpelagiske sone, etter Hades, dødsrikets gud. I boken The Sea Around Us av Rachel Carson, leser hun at på 1940-tallet oppdaget et amerikansk marinefartøy en skygge på ekkoloddet. Skyggen befant seg mer enn 300 meter under havoverflaten i den mesopelagiske sonen, også kalt skumringssonen. Skyggen var så massiv at man først trodde at det var havbunnen. Men dybden på dette stedet var flere tusen meter. Etter nærmere undersøkelse viste det seg å være enorme menger fisk, manet og blekksprut. Hele stimen forflyttet seg opp i den epipelagiske sonen for å beite om natten, for så å synke ned i dypet om dagen. Selve forflyttingen var og er den største forflytningen på jordens overflate (og underflate). Denne skjulte mengden av marint biologisk levende materiale utgjør antagelig nitti prosent av alle fiskeressursene i havet. I dagens knappe ressurssituasjon interesserer en seg mer og mer for denne kolossale vandrende massen. Det er både løfterikt og uhyggelig tenker hun.
Hun blir senket ned mange, mange hundre meter. Det blir mørkere og mørkere og til slutt blir hun slukt av dypet. Under en stein får hun øye på en blekksprut som passer på eggene sine i små geleaktige poser. Den har ligget der i flere år og den har ikke spist på like lenge. Når en blekksprut har lagt egg sulter den seg til døde. Langsomt vil livet ebbe ut, mens de små geleklumpene med små fangarmer kommer til liv. De må klare seg selv mens havstrømmene drar dem av gårde og de kastes rundt i sitt livs første virveldans. Hun trenger ikke å forlate jorden for å møte på det underlige og mirakuløse, tenker hun. Underbevisstheten har sin like i havets dyp.
...
Det som befinner seg utenfor synsfeltet befinner seg utenfor bevisstheten vår. Dette er tilfelle når det gjelder flere ting som foregår i havet. Det ene hun tenker på er taretrålingen som skjer langs kysten. Fra båter blir et slags gravemaskinsaktig redskap senket ned og dratt langs bunnen. Det røsker opp tareplantene, soper med seg alt — også de hemmelige tilfluktsstedene til sjødyrene som lever der. Når taren høstes blir enorme menger mikroorganismer med på lasset. Selv om mange omtaler taren som havets regnskog er den ikke i tankene våre slik som regnskogene i Amazonas.
Det andre hun tenker på er den planlagte gruvevirksomheten under vann. Hun grøsser når hun hører fortellinger om de uendelige mulighetene for utvinning som finnes under havbunnen. Etter å ha nesten tømt jordoverflaten for mineraler og metaller, forurenset og holdt på så skal vi ned i havet og fortsette ødeleggelsene våre der. Det skremmende er at dette skal skje langt borte, langt nede der ingen av oss kan dra og se med egne øyne hva som foregår.
....
Først er det sauenes beitemarker. Utenfor dem er det steinformasjoner, berg og kantete rare bergarter med gul lav. En av bergartene er forsteinet tre. Det er som om hun ser trestokkene og årringene i steinen. Helt nederst langs sjøen er bergene glatte og mørke. Når hun nærmer seg havkanten føler hun en uro i kroppen. Hvordan vil det være å flyte der ute? Vil hun bli dratt inn eller vil hun forsvinne utover? Vil hun kunne bli nedsenket i naturen?
Referanse sitat: L’Abécédaire de Gilles Deleuze, dir. Pierre-André Boutang, 1996, sitert fra Erika Balsom, An Oceanic Feeling: Cinema and the Sea, New Plymouth: Govett-Brewster, 2018, s.24
Christine Hansen er kunstner og kunsthistoriker med base i Stavanger. Hun har master i fotografi fra Kunsthøgskolen i Bergen (2000) og PhD i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen (2012). Hennes kunstneriske praksis omhandler ofte konkrete landskaper og hun arbeider med dem over tid. I Hansens siste prosjekt, Ørkendveling, bruker hun ørkenlandskapet som utgangspunkt for å reflektere over tid, miljøspørsmål og natur. Hun har også utforsket egen familiehistorie i prosjektene Remembering C, Come What May og Familiegrafier. Hansen har undervist på Kunstakademiet i Bergen (2010-2019) i tillegg til Universitetet i Stavanger og Bergen.
Christine Hansen er kunstner og kunsthistoriker. Hun jobber for det meste fotobasert og er opptatt av hvordan fotografiet kommuniserer på en særegen måte. Bilder har en egen retorikk som ikke uten videre kan oversettes til ord. Dette ser hun som en del av kunstens verdi. I dette intervjuet forteller Hansen om sine fotobaserte- og formidlingsprosjekter, både som kurator og som underviser.
Kritiker Anne Therese Tveita skriver i denne teksten om utstillingen Ørkendveling på Rogaland kunstsenter. Utstillingen er en del av et samarbeidsprosjekt mellom kunstnerne Line Anda Dalmar og Christine Hansen. Tveita mener utstillingen er en begavelse i sitt slag; den bærer med seg en viss skjønnhet og er omfattende i sin utstrekning.
The past year has seen a focus in Stavanger on oil and other industries of extraction, and their relationships to politics, society, and creative practices. Below, independent curator and writer Amy Watson delves into notions of visibility and invisibility in the deep ocean, and how these concepts relate to deep sea mining, colonialism, the sovereignty of delicate ecosystems, and how they are reflected in artistic production.