Havet spiller en sentral rolle i de mange miljÞkampene som utspiller seg i dag. Historisk er havet blitt fremstilt pÄ mange forskjellige mÄter gjennom kunst, litteratur og vitenskap. I dette fotoessayet utforsker kunstner Christine Hansen vann og sÊrlig havet pÄ en stillferdig mÄte. Arbeidet med essayet begynte pÄ et residensopphold pÄ Utsira hÞsten 2020. Hennes snorkleutflukter med fotografering og filming under vann har manifestert seg i mange forskjellige medium som tekst, akvarell, silketrykk og cyanotypi. Teksten bestÄr av forskjellige avsnitt, som forholder seg lÞst til de enkelte fotoene, der historier og fakta blandes med opplevelser av havet. Den er inspirert av marinbiologen og miljÞforkjemperen Rachel Carson som ble kritisert for Ä skrive for poetisk om havet. Selv beskriver Carson det slik: "If there is poetry in my book about the sea, it is not because I deliberately put it there, but because no one could write truthfully about the sea and leave out the poetry».
Hvis det virkelig finnes noe som er umulig Ä forestille seg om du ikke har sett det, sÄ er det havet.
Gilles Deleuze, 1996Âč
Dette er dypet. Hun glir sakte over avgrunnen og kjenner kroppens letthet. Den er som en fjĂŠr over det tunge vannet der vekten kan vĂŠre mange hundre kilo per kvadratcentimeter.
....
Da hun var liten dro de en dag til en badeplass der vannet var krystallklart. Selv om det var mange meter dypt, kunne hun se enhver stein i detalj pÄ bunnen. Ofte nÄr tankene strÞmmer gjennom hodet, gjerne fÞr hun sovner, dukker dette stedet opp i bevisstheten. Det har etterlatt seg noe, men hun vet ikke helt hva. Hun har alltid vÊrt opptatt av sandbunner og klart vann. SjÞen der hun vanligvis badet var mÞrk og full av tang. à stikke fÞttene ned i dette ukjente var skremmende.
Hesten henger opp ned i vannet. Hun ser tyngden til det store fine dyret, den myke manen som duver. Det er et vakkert syn, selv om hun vet at hesten er dÞd. Bildet fÄr henne til Ä undre seg over om hester liker vann. Hun finner mange filmer pÄ YouTube der hester ruller seg, leker i vann og svÞmmer. Selv om hester trives i vann, leste hun et sted at de kan vÊre urolige for underlaget. De er forsiktige med Ä trÄ steder der de ikke kan se bunnen.
Filmstillet av den dĂžde hesten er fra 1914, fra arbeidet med den fĂžrste helaftens spillefilmen gjort under vann. Den ble regissert av Stuart Paton og er den fĂžrste filmatiseringen av Jules Vernes bok En verdensomseiling under havet. De unike filmopptakene ble gjort av John Ernest Williamsen og hestens rolle var Ă„ tiltrekke seg haier. Selve filmen ble nylig gjenoppdaget i et arkiv i Amsterdam. Det er en ekspresjonistisk stumfilm. Mellom sekvenser med teatralt skuespill er det lange opptak av havbunnen og plantene som lever der â fiskestimer som smetter forbi og massevis av tang. Hun tenker at det er i slike bilder at havbunnen utfolder seg pĂ„ det vakreste. Bildene mangler dramatiske hĂžydepunkter der fisk skal spises, jaktes pĂ„, eller sjĂždyr skal pare seg slik det er i plotdrevne naturfilmer. Den naturen hun ser pĂ„ disse opptakene virker ubetydelig og ikke laget for Ă„ bli sett pĂ„ en mĂ„te. Hun innser det rare i Ă„ si dette for det finnes mange hendelser i verden som ikke er laget for Ă„ ses. Men det har en verdi i seg selv, at det ikke alltid finnes en tilskuer, at tingene unnslipper blikket, kameraet og bevisstheten. Vi tror vi har kontroll, men vi har ikke det tenker hun.
I antikkens Roma begynte man Ä bruke sjÞsnegler for Ä fremstille fargen purpur. Fargen, som bÊrer navnet til den libanesiske byen Tyr, men som ogsÄ kalles kongelig purpur, var kostbar. à fremstille fargen innebar Ä samle og drepe tusenvis av snegler. Det var en omstendelig og stinkende prosess der en mÄtte koke sneglematerialet i dagevis. Det spesielle med fargen var at den ikke kunne ses pÄ selve sneglen. NÄr det hvite slimet til sjÞdyret ble utsatt for lys begynte fargen Ä utvikle seg, akkurat som et fotografi.
En dag var hun vitne til denne prosessen. Sneglen var akkurat tatt opp av sjÞen og knust, og det hvite myke kjÞttet glinset mot henne. FÞrst var snegleslimet perlemorshvitt, sÄ ble det gult. Gradvis sÄ hun en dyp blÄfarge komme til syne. Sammen med det gule dannet det seg en flyktig grÞnnfarge. BlÄfargen Þkte i intensitet, mens den gule svant hen. Hele det slimaktige materialet ble sÄ mÞrkere. Til slutt kom rÞdfargen sakte til syne. Sammen med blÄfargen dannet den vibrerende purpurfargen seg foran henne.
Hun har alltid likt Ă„ se naturfilmer. NĂ„ plager det henne at hun ikke lenger kan se et naturprogram uten at det samtidig er et program om klimaforandringer. SĂŠrlig setter hun pris pĂ„ Ă„ se pĂ„ bilder tatt under vann. Mens det Ă„ gĂ„ ut i naturen krever at en mĂ„ tenke pĂ„ alt en mĂ„ ha med seg av utstyr, klĂŠr og mat, innebĂŠrer det Ă„ se pĂ„ naturfilmer Ă„ bare la kroppen falle tungt ned i sofaen, strekke seg etter fjernkontrollen og trykke pĂ„ pĂ„-knappen. Hun har alltid likt fortellerstemmene i disse seriene â rolige, pedagogiske og fortellende. Hun liker Ă„ kombinere det Ă„ se naturfilmer med Ă„ halvsove. Se pĂ„ dyrene og skapningene under vann og samtidig liksom duppe i overflaten, falle inn og ut av sĂžvnen. I det ene Ăžyeblikket er hun pĂ„ den blĂ„ flĂžyelsmyke sofaen, i det neste er hun i det blĂ„lige vannet vekselsvis mĂžrkt og flytende. Innimellom lyser solen og rundt henne hĂžrer hun boblelyder, sin egen pust og lyder langt borte fra.
Havet er delt inn i ulike soner der den dypeste delen kalles for den hadalpelagiske sone, etter Hades, dÞdsrikets gud. I boken The Sea Around Us av Rachel Carson, leser hun at pÄ 1940-tallet oppdaget et amerikansk marinefartÞy en skygge pÄ ekkoloddet. Skyggen befant seg mer enn 300 meter under havoverflaten i den mesopelagiske sonen, ogsÄ kalt skumringssonen. Skyggen var sÄ massiv at man fÞrst trodde at det var havbunnen. Men dybden pÄ dette stedet var flere tusen meter. Etter nÊrmere undersÞkelse viste det seg Ä vÊre enorme menger fisk, manet og blekksprut. Hele stimen forflyttet seg opp i den epipelagiske sonen for Ä beite om natten, for sÄ Ä synke ned i dypet om dagen. Selve forflyttingen var og er den stÞrste forflytningen pÄ jordens overflate (og underflate). Denne skjulte mengden av marint biologisk levende materiale utgjÞr antagelig nitti prosent av alle fiskeressursene i havet. I dagens knappe ressurssituasjon interesserer en seg mer og mer for denne kolossale vandrende massen. Det er bÄde lÞfterikt og uhyggelig tenker hun.
Hun blir senket ned mange, mange hundre meter. Det blir mÞrkere og mÞrkere og til slutt blir hun slukt av dypet. Under en stein fÄr hun Þye pÄ en blekksprut som passer pÄ eggene sine i smÄ geleaktige poser. Den har ligget der i flere Är og den har ikke spist pÄ like lenge. NÄr en blekksprut har lagt egg sulter den seg til dÞde. Langsomt vil livet ebbe ut, mens de smÄ geleklumpene med smÄ fangarmer kommer til liv. De mÄ klare seg selv mens havstrÞmmene drar dem av gÄrde og de kastes rundt i sitt livs fÞrste virveldans. Hun trenger ikke Ä forlate jorden for Ä mÞte pÄ det underlige og mirakulÞse, tenker hun. Underbevisstheten har sin like i havets dyp.
...
Det som befinner seg utenfor synsfeltet befinner seg utenfor bevisstheten vĂ„r. Dette er tilfelle nĂ„r det gjelder flere ting som foregĂ„r i havet. Det ene hun tenker pĂ„ er taretrĂ„lingen som skjer langs kysten. Fra bĂ„ter blir et slags gravemaskinsaktig redskap senket ned og dratt langs bunnen. Det rĂžsker opp tareplantene, soper med seg alt â ogsĂ„ de hemmelige tilfluktsstedene til sjĂždyrene som lever der. NĂ„r taren hĂžstes blir enorme menger mikroorganismer med pĂ„ lasset. Selv om mange omtaler taren som havets regnskog er den ikke i tankene vĂ„re slik som regnskogene i Amazonas.
Det andre hun tenker pÄ er den planlagte gruvevirksomheten under vann. Hun grÞsser nÄr hun hÞrer fortellinger om de uendelige mulighetene for utvinning som finnes under havbunnen. Etter Ä ha nesten tÞmt jordoverflaten for mineraler og metaller, forurenset og holdt pÄ sÄ skal vi ned i havet og fortsette Þdeleggelsene vÄre der. Det skremmende er at dette skal skje langt borte, langt nede der ingen av oss kan dra og se med egne Þyne hva som foregÄr.
....
FĂžrst er det sauenes beitemarker. Utenfor dem er det steinformasjoner, berg og kantete rare bergarter med gul lav. En av bergartene er forsteinet tre. Det er som om hun ser trestokkene og Ă„rringene i steinen. Helt nederst langs sjĂžen er bergene glatte og mĂžrke. NĂ„r hun nĂŠrmer seg havkanten fĂžler hun en uro i kroppen. Hvordan vil det vĂŠre Ă„ flyte der ute? Vil hun bli dratt inn eller vil hun forsvinne utover? Vil hun kunne bli nedsenket i naturen?
Referanse sitat: LâAbĂ©cĂ©daire de Gilles Deleuze, dir. Pierre-AndrĂ© Boutang, 1996, sitert fra Erika Balsom, An Oceanic Feeling: Cinema and the Sea, New Plymouth: Govett-Brewster, 2018, s.24
Christine Hansen er kunstner og kunsthistoriker med base i Stavanger. Hun har master i fotografi fra KunsthĂžgskolen i Bergen (2000) og PhD i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen (2012). Hennes kunstneriske praksis omhandler ofte konkrete landskaper og hun arbeider med dem over tid. I Hansens siste prosjekt, Ărkendveling, bruker hun Ăžrkenlandskapet som utgangspunkt for Ă„ reflektere over tid, miljĂžspĂžrsmĂ„l og natur. Hun har ogsĂ„ utforsket egen familiehistorie i prosjektene Remembering C, Come What May og Familiegrafier. Hansen har undervist pĂ„ Kunstakademiet i Bergen (2010-2019) i tillegg til Universitetet i Stavanger og Bergen.
Christine Hansen er kunstner og kunsthistoriker. Hun jobber for det meste fotobasert og er opptatt av hvordan fotografiet kommuniserer pÄ en sÊregen mÄte. Bilder har en egen retorikk som ikke uten videre kan oversettes til ord. Dette ser hun som en del av kunstens verdi. I dette intervjuet forteller Hansen om sine fotobaserte- og formidlingsprosjekter, bÄde som kurator og som underviser.
Kritiker Anne Therese Tveita skriver i denne teksten om utstillingen Ărkendveling pĂ„ Rogaland kunstsenter. Utstillingen er en del av et samarbeidsprosjekt mellom kunstnerne Line Anda Dalmar og Christine Hansen. Tveita mener utstillingen er en begavelse i sitt slag; den bĂŠrer med seg en viss skjĂžnnhet og er omfattende i sin utstrekning.
The past year has seen a focus in Stavanger on oil and other industries of extraction, and their relationships to politics, society, and creative practices. Below, independent curator and writer Amy Watson delves into notions of visibility and invisibility in the deep ocean, and how these concepts relate to deep sea mining, colonialism, the sovereignty of delicate ecosystems, and how they are reflected in artistic production.