I forkant av Klas Erikssons performance «Oilers in a Bottle» ble jeg fortalt at 30 rÞykbomber, av sorten fotballsupportere bruker pÄ fotballkamper, skulle gÄ av og at rÞyken kom til Ä velte innover oppmÞtte ved Tou Scene. En mur av sort rÞyk bygget seg opp, men skuffelsen var stor da den, i stedet for Ä velte innover publikum, lÞste seg opp og forduftet. Det hele var over pÄ noen minutter, og minnet mer om et dÄrlig sankthansbÄl enn en performance.
Ironisk nok vil jeg pÄstÄ at denne performancen, selv om vinden stakk avgÄrde med rÞyken, ender opp med Ä bli det mest interessante med hele prosjektet, sett i lys av resten av utstillingen. Om jeg trekker opp noen kunsthistoriske linjer finner vi den kinesiske kunstneren Cai Guo-Qiang som har jobbet en del med eksplosiver i landskap. Cai fremstiller med sine verk den kosmiske balanseloven Ying Yang (skapelse og Þdeleggelse). Han bruker ofte fyrverkeri og krutt som er ganske ukontrollerbare elementer. Dette ser han i forhold til, og som en kontrast til, den kontrollerte undertrykkelsen av ytringsfriheten i Kina. RÞyken er et ukontrollerbart element i Erikssons «Oilers in a Bottle» og kan ses som en kommentar til oljebyen Stavanger og den usikkerheten som finnes i oljebransjen i dag. Erikssons kommentar «Nothing last forever» er enkel, men blir ekstra tydelig i denne performancen. RÞyken er flyktig, det er ogsÄ oljen.
Performancen er en del av Klas Eriksson prosjekt I Just Wanna Get Close To You kuratert av Power Ekroth for Prosjektrom Normanns i Erfjordgt.8. Utstillingen er hans fÞrste separatutstilling i Norge, men han har tidligere stilt ut pÄ stÞrre biennaler og institusjoner som The Bucharest Biennale og Telemark Kunstsenter (TKS). Flyktigheten som ble sÄ tydelig i performancen «Oilers in a Bottle» finner vi igjen i utstillingen. Verket «Death by Nature» er to felgkryss og en Volvogrill satt sammen som en smiley. En direkte referanse til populÊrkulturen og Volvoindustrien, som en gang var Sveriges levebrÞd. Begge verk pÄpeker hvordan det vi oppfatter som det fundamentale ved et samfunn er flyktig og foranderlig.
Prosjektet bestĂ„r i tillegg til performancen og utstillingen av en âveggpieceâ. PĂ„ Rogaland Kunstsenter har Eriksson malt fasaden (over en veggpiece som allerede fantes pĂ„ veggen) med «LOL (Lucifer or Lord)» som er en direkte fortsettelse av et tidligere verk «LOLERZ (++)». «LOLERZ (+ +)» var et midlertidig arbeid han laget pĂ„ fasaden til TKS som ligger i en gammel bankbygning midt i sentrum av Skien. Arbeidet var delvis en respons pĂ„ at kunstsenteret lĂ„ i Norges Bank-bygget, men ogsĂ„ pĂ„ at utstillingen hadde et totalbudsjett pĂ„ 25.000 kr. Arbeidet ble heftig diskutert i lokale medier. Mange mente det var pĂžbleri, mens andre stĂžttet det. Norges kunnskapsminister skrev et innlegg i lokalavisen hvor han mente at kunsten burde nĂŠrme seg folket, bygge pĂ„ hĂ„ndverkstradisjon og ikke vĂŠre stygg. Verket pĂ„ RKS er det ingen som har kalt pĂžbleri. Denne trĂ„den blir tatt opp igjen i utstillingen hos Prosjektrom Normanns. Som aktivistisk kunstner bruker han populĂŠrismen til Ă„ âfucke upâ, som i denne teksten fra ReptilhjĂ€rnan #1-2013:
âSEE I WILL, ALWAYS, LOVE THE ARTS SO MUCH
WE ARE THE ARTS NOBODY ELSE CAN TOUCH
ARTIST, I LOVE THEM
THEY ARE THE ONLY TEAM I LIKE
THE OTHERS ONES ARE SHITE
AND NOW IM GONNA TELL YOU HOW I FEEL..
FUCK Peter Kanyon FUCK Abramovich
FUCK you___________you son of a bitch.â
(Klas Eriksson & Man. United song Fuck you all 2013)
Fotballreferansene er mange i Erikssons arbeider, og han virker nysgjerrig pÄ hva som skjer med mennesker psykologisk og sosiologisk nÄr man opptrer som en gruppe. I forbindelse med dette prosjektet solgte Eriksson ogsÄ supporter-skjerf som bÊrer skriften « Pride of the Art World. KonstnÀr. On Tour. 2015 Since Forever.» Han undersÞker med disse verkene hva som skjer nÄr man bruker elementer fra populÊrkulturen i en annen kontekst.
Foruten performancen er verket «I Just Wanna Get Close To You», som har samme tittel som prosjektet, en stedspesifikk installasjon som tiltrekker seg min interesse. FĂžrst og fremst fordi jeg synes det et utrolig vakkert verk, pĂ„ en âskittenâ mĂ„te. Det bestĂ„r av gule bilvaskesvamper stablet opp mot galleriveggen som en mur. Svampene har han brukt til Ă„ vaske Statoil-stasjonen i Haugesundsgaten med. Slik har de blitt svarte av olje og skitt fra bilene. Med verket flyttes det performative som skjer i det offentlige rom inn i den hvite kuben og tydeliggjĂžr en konsekvens av oljen, og vĂ„rt forbruk. Midt i rommet har han plassert en pidestall med egenutviklede spillechips fra 2014. Bakgrunnen for verket er at han hadde et latterlig dĂ„rlig budsjett pĂ„ 2.000 kr i forbindelse med en utstilling han skulle gjĂžre, sĂ„ han bestemte seg for Ă„ gamble, satset alt pĂ„ svart, og vant. Pengene brukte han blant annet pĂ„ Ă„ utvikle egne chips. PĂ„ chipene stĂ„r det «A Budget in total (A BIT)» og speiler pĂ„ den mĂ„ten budsjettet til prosjektet samtidig som det pĂ„peker det inflammerte forholdet kunst og penger har.
Det finnes mange lag i Erikssons prosjekt. Det gir velkjente populistiske symboler ny konnotasjon, og stiller spĂžrsmĂ„l til de fundamentale verdiene og âsannheteneâ et samfunn er bygget pĂ„. Ăkonomiske verdier mennesket til stadighet prĂžver Ă„ kontrollere. Han stiller elementĂŠre spĂžrsmĂ„l som; nĂ„r er kunst vakker og nĂ„r er den aktivistisk? Hva er kunst, og hvilken rolle spiller institusjonen?
Med sin aktivistiske holdning pirker Klas Eriksson borti et viktig tema for Stavanger og for kunsten generelt, nemlig dens relasjon til penger. Han stiller spĂžrsmĂ„l ved at kunsten skal vĂŠre pen, og samtidig realiseres pĂ„ utmagrede budsjetter. Kunst har nĂždvendigvis ikke i seg selv sĂ„ stor markedsverdi, men har derimot en stor egenverdi. Prosjekter som dette er ofte avhengig av offentlig Ăžkonomisk stĂžtte. SĂ„ med et verk som «A Budget in total (A BIT)» er det virkelig en âstatementâ at et kunstverk er realisert pĂ„ ulovlige penger. Man kan kontrollere mengden stĂžttende Ăžkonomisk kapital til kunstprosjekter, men man kan ikke kontrollere kunsten.
