Tidevannsrelieffet: En samtale om (u)sikkerhet

SSP står for Shared Socio-Economic Pathway. For at vi skal kunne si noe om havnivå og klima i fremtiden generelt, trenger vi å vite hvordan fremtiden ser ut. Men det kan vi ikke vite, fordi fremtiden blant annet avhengig av våre valg og handlinger i dag. Så SSP-ene er utviklingsbaner som beskriver forskjellige alternative sosioøkonomiske fremtider: det er fortellinger om hvordan vi tror fremtiden inntil 2100 kan se ut. Dette er ikke prognoser, for det er ikke tilknyttet en sannsynlighet til de ulike scenariene.

Det finnes fem slike scenario. Klimautslippene er størst i SSP5, og minst i SSP1. Scenariene brukes for å drive klimamodeller som forteller oss om global oppvarming, havnivå og andre ting. Enkelt sagt betyr mye utslipp mye global oppvarming. I SSP1 holder vi oss under to grader, og i SSP5 går vi nesten mot seks grader.

SSP3 er egentlig det mest pessimistiske samfunnsmessige scenarioet. Denne preges av regionale ulikheter, fokus på nasjonale utfordringer, konflikter på tvers av land, men også økende ulikheter. Slik jeg ser det er vi på en god vei mot dette scenarioet nå. Ta enkeltlands fokus på nasjonal trygghet og sikkerhet for eksempel.

Beslutninger i Norge skal være kunnskapsbaserte. Så snart FN kom med sin nye klimarapport, kontaktet miljødirektoratene oss forskere, og ba oss om å konvertere disse globale tallene til norske tall. Landheving er ganske spesielt i Norge; vi inkluderte også faktorer som smelting av iskappen, is og snø, og oppvarming av havet. Alle disse prosessene fører til havnivåstigning. Vi kombinerte disse prognosene med data vi har fra Norge fra før, for eksempel vannstand under en 200-års stormflo. Det er en vannstand som statistisk sett bare skjer én gang hvert to hundrede år, men er likevel viktig, fordi vi har byggeforskrifter hvor det står at kritisk infrastruktur, som sykehus, ikke burde ligge under dette nivået.

Etter å ha regnet med disse tallene tror vi at alle nivåene blir hevet i fremtiden i store deler av landet. Her i Sandnes vil nivåene kanskje gå opp mellom 50 og 80 centimeter. Det som ikke står i rapporten, er hva som bør skje med bygd infrastruktur som allerede er under disse nivåene – strukturer som er her i dag, men som ikke står trygt om 80 år. Det er en utfordring.

Jeg vil begynne med å kommentere noe Kristin sa. Det er viktig å skille mellom former for usikkerhet. Jeg vil legge til at samspillet mellom vitenskap(er) og politikk ofte er basert på en antakelse om at vitenskapelig kunnskap er sikker kunnskap. Det er derfor også viktig å belyse hva som er det underliggende premisset for denne antakelsen og suksessen til moderne naturvitenskap. Naturvitenskapen som oppsto med det vi gjerne kaller ‘Den vitenskapelige revolusjon’ anvendte matematikk for å forklare verden og den henvendte seg derfor først til fenomener som viser en stor grad av gjentakelse og uniformitet over tid: Planeters baner, fallende objekter, tidevann, osv. De repeterer seg, eller de har en rytme, og de kan dermed også predikeres og beskrives matematisk.

Men når vi snakker om fenomener som relasjonene mellom klima og samfunnsutvikling, tilbakekoblingene mellom klima og naturmangfold, eller, ta for eksempel, faktorer som påvirker demografi og hvilke typer sykdom vi har i et samfunn, da snakker vi om fenomener som ikke viser samme type rytmer, gjentakelse eller uniformitet. De er mye mer dynamiske og komplekse og vi vet ikke hva utfallet skal bli, selv om vi kan vite en hel del om dem, i den grad de har opptrådd i fortiden. Jeg tror det er viktig at vi skiller mellom disse. Altså: vitenskap kan få ganske gode og sikre resultater på fenomener som viser en stor grad av gjentagelse. Problemer oppstår ofte når det er fenomener som plutselig ikke gjentar seg.

Det tenker jeg gir en god beskrivelse av hvordan relasjonen mellom forskning og politikk ofte erfares av aktørene. Forskere, særlig innen disiplinene som leverer kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling, opplever at politikerne etterspør det som er sikkert. Så er spørsmålet – hvorfor det, utover at dette er bygd inn i et visst vitenskapssyn? Jeg tror en av grunnene til at man etterspør sikkerhet, er at vi har en type politisk kultur der man skal gi belegg for sine verdivalg for samfunnet. Da skal man kunne vise til noe sikkert. Da kan man etterpå si: «Dette var kunnskapsgrunnlaget vi handlet ut fra det.»

Men hva er problemet med det? Problemet er at sikkerhet er en tvetydig posisjon. Det kan være usikkert å være sikker, for hvis du er sikker på noe, så er du ikke lenger årvåken. Da har du stengt igjen for det som kan komme, som du ikke tok høyde for. Hvis du er sikker, så ser du ikke farene lenger.

Jeg tror at en av de store utfordringene i klimapolitikken har vært at man på et eller annet tidspunkt etterspurte en viss type kunnskap. Denne skulle bli sikrere og sikrere på at det pågikk menneskeskapte klimaendringer, helt til et nivå hvor beslutningstakere kunne si: «Nå skal vi handle». Men vi har ikke utviklet nok kunnskap og refleksjon rundt hva det vil si å handle på denne kunnskapen, og det er nå satt i gang en rekke tiltak som er høyst usikre når det gjelder å nå «målet».

Ta vindkraftverkene som ble satt opp på Fusa. Tanken er at dette bidrar til å få ned utslippene og stimulerer til økte investeringer i såkalt «grønn omstilling». Det er et klimatiltak; vi gjør dette for å få ned utslipp og vi bygger en ny grønn sektor i Norge. Vi sikre på at dette er veien. Så du får et paradoks: For det første begås et menneskerettighetsbrudd, og for det andre raseres naturen. Vi ender altså der klimatiltak ødelegger naturen, kommer i konflikt med fundamentale verdier og splitter fellesskap. Det kunne vært interessant å se hva resultatet hadde blitt om man tok en bredere og mer nyansert forståelse av usikkerhet inn i slike beslutningsprosesser. Håpet er at det ville blitt færre utilsiktede konsekvenser.

Det er en side av det, ja. En annen side er paradoksene knyttet til faglig spesialisert kunnskap, som er viktig for at vi skal komme oss videre i vitenskapen og innenfor ulike fagdisipliner. Kunnskap er avgjørende for at samfunn og mennesker skal kunne håndtere sine utfordringer og problemer. Men en av uintenderte effektene av spesialiseringen er fragmentering. Du får mennesker som blir dyktige på én liten ting, men, for å ta et ekstremt eksempel, klarer de ikke lenger å snakke med kollegaen fra samme fagfelt som sitter på kontoret over gangen. De klarer ikke lenger å forstå hva den andre holder på med.

Når vi får flere og flere spesialiserte kunnskapsformer i et samfunn, blir tverrfaglig kommunikasjon en utfordring og saksforholdene kan også bli mer komplekse. De problemene vi står overfor i samfunnet i dag – de virkelig «slemme» komplekse problemene som menneskeskapte klimaendringer – de går ikke bare utover de ulike faggrensene, men de går også utover nasjonale grenser. Vi mangler politiske institusjoner som kan handle på slike problemer. Når vi ikke helt klarer å kommunisere på tvers av disse disiplinene, samfunnssektorer eller nasjonale interesser, så får vi en slags dobbeltkrise.

I dag er alle de politiske partiene i Norge mer eller mindre enige om kunnskapsgrunnlaget for klimaendringene. Samtidig pumper vi opp olje og gass i et forrykende tempo. Man kan kalle det for en dissonans eller en kontradiksjon. Det er spenninger og ubehag, ikke sant? På den ene siden vet vi noe, og på den andre siden gjør vi det motsatte.

I stedet for å prøve å forstå kompleksiteten, anerkjenne usikkerheten og handle på de grunnleggende problemene som klimaproblemet avslører, nemlig at hele vår sivilisasjon er bygd på forutsetninger som ikke er bærekraftige, verken på kort eller lang sikt, så har vi et politisk ordskifte som heller bruker masse ressurser og tankekraft på å definere norsk olje og gass som den reneste i verden og andre tankevirus. Det som skjer da, er at vi sitter igjen med en samtale og en samtaleform som ikke lenger griper fatt i problemene. Det er et demokratisk problem, fordi demokratiet må hjelpe oss med å løse våre utfordringer for å ha legitimitet i lengden. Vi må altså ikke bare ta vare på naturen, men også den offentlige fornuften som demokratiet er avhengig av.

Demokratiets styrke er jo nettopp dette, at vi kan få til fellesskapsløsninger selv om folk er uenige, problemene er komplekse og fremtiden usikker.