Tyngden av velmenende råd

Uttrykket «Clean Break» kan ha ulike betydninger, alt fra et «rent» beinbrudd, til et tydelig brudd i en relasjon. Har det vært et brudd her? Står vi midt i restene av et kompromiss mellom det å være forsørger og mor, og det å være en kunstner?

Førsteinntrykket av utstillingen er en blanding av kaos og tomhet. Det er som om noen har hatt en plan, for så å forlate alt halvferdig. Svære tømmerstokker er grovt hugget til. Sagflisen ligger strødd rundt på gulvet. Nederst i en tom oppbevaringsboks, med veldig lite format, vises en film av en hånd som rytmisk kniper fingrene rundt et bryst, og en flaske som samler opp melk fra brystet. Flere steder i utstillingsrommet står det halvfulle flasker med brystmelk. Ved et arbeidsbord står en badebalje med restene av en brun masse.

En stemme i høyttaleren på arbeidsbordet prater oppmuntrende om rydding. Jeg ser utover den rotete skrivepulten, mens stemmen vektlegger hvor viktig det er å sortere: «Det er lurt å ha litt kontormateriell, spesielt små bokser, skåler og penner. Så kan du skrive utenpå hva som skal være oppi.» Et par små plastskåler på bordet vitner om total fallitt. Skålene mangler etiketter, og blyanten som man kunne skrevet på etikettene med, er i stedet brukt som rørepinne. På arbeidsbordet ligger også puslebrikker i papp. Små og store, men helt uten motiv, som hvite silhuetter. To brikker på et puslebrett er borte: Silhuettene av en hest og en hare.

Lenger inne i rommet står en stabel med merkelige badebaljer og balanserer, og det går opp for meg at materialet må være en blanding av brystmelk og sagspon. Det er noe unyttig over disse brune baljene som fremstår som siste ledd i en krevende produksjon. Formen representerer hygiene, men materialet ligner på mold, eller skitt.

Sakte kommer det fram en sammenheng. Den lille haren som mangler i puslespillet på arbeidsbordet ligger på gulvet, bare i et annet material og mye større. På en av de store tømmerstokkene ligger en liten gummisjiraff. Tømmerstokkene har samme form som føttene til sjiraffen, bare i et større format. Hesten som mangler i puslespillet, står alene inni en plastboks på andre siden av rommet.

Slik ser utstillingen ut til å markere fortvilelsen som øker desto større gapet er mellom de gode rådene og situasjonen man faktisk står i. Sporene etter mislykkede forsøk på å ordne opp, gir rommet et preg av nederlag som ikke hadde vært der om alt hadde vært et rent kaos, og bare det. Oppgavene er for store, for mange, eller rett og slett umulige.

Gjennomsiktige plastbokser er stablet oppå hverandre, med gode intensjoner, men de er bortimot tomme. Rotet ligger spredd i rommet. En eneste etikett har fått påskriften «Maling», men innholdet er noe annet. Den hyggelige stemmen blir mer og mer malplassert jo lengre man lytter og observerer. På grunn av de gode rådene blir stemningen trykkende i det kreative kaoset. Selv om stemmen er mild, representerer den moral. Den eier det som er rett, og blir en påminnelse om det som er galt. Her kan nok de fleste kjenne seg igjen. Vi vet hva vi bør gjøre, men vil ikke, klarer ikke, orker ikke.

I Anna Ihles «Clean Break» kan man spore både samfunnskritikk og feminisme. Man sjonglere jobb og barn. Du står igjen med umulige krav. Ingen blir fornøyde. Ingen rundt deg, og heller ikke du selv. Rollene blir utydelige ved at brystmelk brukes som material i en prosess, og ikke som næring til et barn. Er du dømt til å mislykkes? Er innsatsen for dårlig, eller er forutsetningene feil?

Noe ved alle disse forsøkene på å skape orden, vekker empati. De fleste av oss har stått i en situasjon der de åpenbart gode rådene bare blir en ekstra byrde. I rollen som omsorgsperson ligger det en enorm sårbarhet. Man kan tåle rot, skitt og det å ikke strekke til, men som mor eller far vil vi lykkes. Her kan alle velmenende råd i ekstra stor grad bli belastende. Installasjonen fungerer som en scene der betrakteren selv står midt på scenegulvet. Et øyeblikk glemmer jeg nesten at jeg er på utstilling og lurer på hva som har skjedd. Har noen løpt ifra alt? Hvor er babyen? Hvem skal rydde?

Utstillingen står i en konseptuell kunst-tradisjon som allerede på 1960-tallet gjorde opprør mot det unike kunstverket som verdigjenstand, og vektla selve idéen. På samme måte som hos Anna Ihle, ble det gjerne brukt materialer med begrenset holdbarhet for å understreke at idéen trumfer materialet. Hvis det virkelig er brystmelk i flaskene, hvor lang tid vil det gå før det begynner å lukte, råtne? En annen kobling til 1960/70-tallet, er bruken av foto, lyd og film. Mens tidlige konseptkunstnere i stor grad brukte dette for å understreke at representasjonen av et objekt var viktigere enn selve objektet, brukes det her mer som en integrert del av installasjonen.

Stemmen som gir råd om rydding, kommer fra en flerkanals installasjon. Den er lav, og man må gå helt inntil høyttaleren for å høre ordene. Når stemmen slutter i den ene høyttaleren, starter den i neste. På denne måten blir vi ledet rundt i rommet. Filmsnutter av arbeidsomme hender dukker opp på flere bortgjemte og uventede steder, og blir en kontrast til det stille, forlatte rommet. Kanskje blir disse filmsnuttene mer forklarende enn nødvendig? Som betrakter, midt i dette kaoset av uferdige prosjekter, ser man på sitt vis allerede skikkelsen som løper fra det ene til det andre, og hender som bare rekker å skru korken på noen av flaskene, eller som forsøker å få puslebrikkene på rett plass. Personen som til slutt står igjen med et produkt som på ingen måte gjenspeiler innsatsen, er tydeligst i sitt fravær.

Anna Ihle mestrer det å sette sammen noe enkelt, nesten banalt, og ut fra dette stille eksistensielle spørsmål. På en personlig og til dels selvutleverende måte, åpner hun for refleksjon. Er det en selv eller andre som påfører oss skam, underlegenhet og utilstrekkelighet?

Dissonansen mellom form, funksjon og material framprovoserer, på merkelig elegant vis, opplevelsen av det håpløse ved mange av livets oppgaver. Utstillingen er befriende tom for løsninger. Dermed blir den ikke pompøs og belærende, men heller sårbar, oppriktig og inviterende.

Mona Louise Dysvik Mørk er utdannet kunsthistoriker fra Universitetet i Bergen. Hun jobber som kunstkritiker, pedagog og musiker.