Med Marthe Ramm Fortun og Kasper Bosmans Stavanger Kunstmuseum, 27. august, 2015
Frida Hansen fremhevet vevens egenverdi gjennom det synlige grepet med serienummer for å sikre verksrettighetene, et pragmatisk tillegg i vevens mønster. Den psykologiserte motivkretsen kan tenkes å omfavne både et skeivt blikk og det kvinnelige subjektet, selv nøkken er attråverdig i hennes symbolistiske forestillingsverden og havfruene er stygg-glade på sine egne premisser, lik forløpere til Picassos groteske Demoiselles d'Avignon. Tittelen, Vugg båten, er lånt av en annen havfrue, Aaliyah, den amerikanske sangeren som mistet livet i et flykræsj på vei fra innspillingen av musikkvideoen med samme navn. Rock the Boat.
Vi har observert besøkende nappe kraftig i draperiene, de vil kjenne tykkelsen på veven. Mangelen på ærbødighet illustrerer kanskje eierskapet Hansen satte seg fore å implementere hos tilskueren. Mange vet ikke hvor skjøre tekstilene er etter år med forfall. Men hvor går grensen mellom vanskjøtte og institusjonell ærbødighet? Det er lett å sentimentalisere en rosenhage.
Hansen var en kunstner med utadrettet blikk. Hennes motivkrets var preget av kontinental symbolisme i en tid der norske kunsthåndtverkere var forventet å bygge opp under vår nasjonale identitet. Hansens motiver ble kritisert for ikke å være nasjonalistiske nok. Men hva betyr det idag? Båten vugger. Vi gjorde en mislykket avstøpning av en av betongblokkene nazistene satte opp langs kysten av Jæren for å hindre hjelp fra de allierte styrker. På folkemunne kalles disse hitlertenner. Folk har formet disse betongklossene, etset dem mindre med alkohol, urin og saltvann. Alle venter på at de skal forvitre med tiden. Målene våre korresponderte ikke med materialet og skulpturen krympet, ble lilla som et lik trukket opp av de Aegiske havet. Vårt forsøk på å innlemme det uønskede monumentet i en ny motivkrets endte i brukskunst. Nå er hitlertanna et fruktfat på museumsdirektørens kontor.
Vugg båten introduserte en gummibåt som luktet fersk plastikk inne i den mausoleumsaktige museumspresentasjonen, silkestoff påmalt nye motiv og en hitler-tann tilvirket etter målene til en av betongklossene som utgjør det uønskede krigsminnet på Jæren. Vi gav bort alt vi hadde laget til de som ville ha. Intervensjonen hentet inspirasjon fra en krengende båt, offentlige samtaler som preger forvaltningen av Hansens verk. I ordskifte og berøring oppstår det overføringer av symbolsk mening både kunstnerisk og politisk. Enkelte kritikere unnviker sin egen samtid. En utadrettet praksis vris mot folklore. Tolker vi henne bare, vever teksten vi trenger inn i hennes oeuvre? Publikum bryter museets regler i all sin vilje til å forstå. De vugger båten.
I anledning corner of my eye, som vises på Forhallen i 10. - 13. april, har kunstner og poet Ingrid Furre skrevet en tekst om bakgrunnen for utstillingen. I fri form reflekterer hun rundt transformative underlag og bakker, hvor Claude Parents avbrytende arkitektur på Veneziabiennalen i 1970 og gulvet i Arakawa og Gins leilighet i Tokyo blir en inngang til egen kunstneriske praksis.
I en korridor på psykiatrisk avdeling i Stavanger henger 16 verk av den britiske kunstneren Mary Barnes (1923–2001). Hun var en gang pasient ved det radikale Kingsley Hall i London, hvor hun fant veien til kunsten. Nå, flere tiår senere, danner hennes malerier en visuell forbindelse mellom psykiatri og kunst – og mellom Barnes og den norske psykiateren Gerd-Ragna Bloch Thorsen.
Den amerikanske kunstneren Linda Simmel leter etter sin far, som forlot sitt liv i Tyskland som jødisk flyktning i årene før andre verdenskrig. Ferden over Atlanterhavet, og restene av farens liv i Weimarrepublikken, blir gjentagende tema i Simmels kunstnerskap: Også i fotoverket Wind Speed 75 knots, som vises på kulturhuset Spinneriet i Hjelmeland frem til mai 2025. I denne teksten skriver kunstpsykoterapeut Silje Klippen om møtet mellom Simmel, hennes verk og hjelmelandsbuene – i en helt spesiell kunstnersamtale.