En slitt plastpose. En blinkende LED-skjerm. Slitt dongeri. Sånn umiddelbart vil man tenke at ingen av disse objektene har noe til felles – det har de jo ikke heller, men de tre kunstnerne Jon Vogt Engeland, Love Terins og Istvan Virag i utstillingen “Market Logic” bruker dem til å kritisere konsekvensene av den frie markedskapitalismen. Eller, kritisere er kanskje et sterkt uttrykk – la oss heller si at prosjektet kommenterer de moderne markedskreftenes nådeløse logikk, samt inspirerer betrakteren til å reflektere over sin egen plass i denne brutale næringskjeden. For de som var borte fra skolen den dagen det ble undervist i samfunnsfag, er markedsøkonomi en samfunnsøkonomisk koordineringsform der markedet og fri konkurranse bestemmer priser på og fordeling av (knappe) ressurser og goder gjennom tilbud og etterspørsel.

Så hvordan nærmer de tre seg problemstillingene dette systemet avstedkommer? Love Terins maleri Flagga viser en utslitt handlepose svevende over en skyfri blå himmel. Fylt med luft vaier posen som et flagg — et stolt nasjonalt symbol. Hvilket den også på sitt vis er, siden den bærer Rema 1000-kjedens røde, hvite og blå logo. Mange kjenner historien om den enkle kremmeren fra Trondheim som takket være sin markedsøkonomiske innsikt gikk fra å eie én Rema 1000-butikk i 1979 til å herske over nesten 25 prosent av det norske matvaremarkedet gjennom sine 641 butikker i Norge i dag. Love Terin kunne ikke ha valgt et bedre symbol på de frie markedskrefter, selv om handleposen som symbol på (skammelig) konsum på ingen måte er en overveldende original idé – flere kunstnere har skapt vakre, poetiske skildringer, som for eksempel regissør- og filmskaperen Ramin Bahranis med sin melankolske Plastic Bag (2009). En praktfull og rørende fortelling om en plastposes forsøk på å returnere til sin skaper (den ligger både på YouTube og på Vimeo). De færreste av oss kan lenger gjenfortelle handlingen i filmen American Beauty fra 1999, men ingen kan vel glemme scenen med plastposen som virvler i vinden, grasiøst som en ballettdanser.

Vakkert, melankolsk, romantisk – men lenge etter at filmen har bleknet og skuespillernes anseelse tapt seg, lever plastposene videre. Det tar rundt 1000 år for naturen å bryte ned en plastpose; – en antropocen markør er at geologer har funnet plast i stein (!) – vår sivilisasjons markedsliberalistiske bidrag til fremtidens arkeologer. Så Rema 1000-posen er symbolet på eventyret som kanskje aldri kan få en lykkelig slutt. I utgangspunktet skal markedsøkonomien skape en naturlig balanse mellom tilbud og etterspørsel etter varer det er behov for, men siden markedet opererer med en helt egen logikk, eller mangel på sådan, kan det skape behov vi ikke ante vi hadde.

I Istvan Virags verk Pixel Pitchs kan vi se dette på en glitrende LED-skjerm, og få ting skriker konsum som en LED-skjerm; bare tenk på Times Square i New York, hvor skyskarperne synes holdt oppe av glamorøse og enorme pixler av Calvin Klein, Donna Karan og Ralph Lauren. Men i motsetning til Times Square-glamour viser Virags LED-skjerm det som skjer fjernt fra vår del av det frie markedet. På skjermen vises blant annet korte snutter av kullutgraving, av glødende smelteverk, og det handler om energi – energi som blir til varme og dermed omgjøres til noe “nyttig”. Markedskreftene er manisk opptatt av at arbeid skal være nyttig, antagelig et etterslep etter 16-1700-tallets handelsmenn hvis eneste mål på et fullkomment og gudelig liv var nyttig arbeide. Men hva er igjen når kullet er hentet ut, eller jernet er smeltet om? Ingenting annet enn forurensning og en utarmet jord?

Derfor er det dypt fascinerende når lyset fra LED-skjermen, gjennom kuratoriske grep, faller på Virags andre verk, Render Crash (Faded Microstate), som er et lerret med bilder av døde høyhus og massive bygninger forlatt under konstruksjon. Bak solblekede fasadebekledninger står de som falleferdige skjeletter av feilslåtte investeringer, av hvitvasking, av politisk overmot og grådighet. Spøkelsesbyer som et resultat av myndigheters spektakulært feilslåtte markedsteorier i praksis.

Dongeristoffet – det mest amerikanske av alle stoffer – ble ironisk nok utviklet i India, hvor det ble brukt som båtseil og klær til de aller fattigste. Senere fikk det navnet serge de Nîmes – tekstilet fra Nîmes – eller rett og slett denim, for det var i denne sørfranske byen at stoffet ble født som moteplagg. Det ble ufrivillig eksportert til USA allerede på 1600-tallet da konsekvensene av Ludvig XIVs tilbakekallelse av det Nantiske ediktet tvang de protestantiske denimfabrikantene i eksil. Verdien på denimmarkedet regnes å passere 105 milliarder dollar i 2023, mye på bekostning av barnearbeid i Bangladesh og Kina. I dag er jeans en sosial markør på hvor høyt (eller lavt) i samfunnshierarkiet man befinner seg – Guccis Genius Jeans var lenge verdens dyreste masseproduserte dongribukse (35 000 kroner, takk) – men en gang i tiden var denim ensbetydende med solid arbeidstøy for solide arbeidsfolk, og assosiasjonene til stoffet som arbeidsplagg er fremdeles sterke. Hardt, manuelt arbeid satte spor i det grove, mørkeblå materialet. Lyse felter røpet de gjentagende bevegelsene et monotont arbeide krevde. Jon Vogt Engeland har laget sine egne, kunstige spor i det utstrakte materialet som dekker galleriets vindu ut mot gaten. Men lyse, slitte flekker etter kunstnerens eget ”arbeide” verken rører eller overbeviser. Hans ghosts er et resultat av ønsket eller, men i skyggen av fortidens ekte denimbrukere faller dette gjennom. Som betrakter griper man seg i å lengte etter merker i skitne overalls eller slitne kjeledresser, merker etter svette arbeidsnever, etter verktøy, etter maskiner, etter noe ekte.

Ingen av de tre kunstnerne kommer med noen uttalt, hardtslående kritikk av markedskapitalismen og dens logikk. Utstillingen oppleves snarere som en lavmælt og velmenende kommentar til samme, godt understøttet av Mirja Majevskis kuratoriske arbeid.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.