Marit Aanestad: Etter gymnaset var jeg i tvil om valg av studie/yrke. Jeg drømte om kunst- og håndverkskole, men valgte etter hvert arkitektstudiet. Det kombinerte kreativitet og kunst med et yrke som hadde en noenlunde sikker økonomi.

Jeg studerte arkitektur ved det som da var NTH fra 1969-74. Det var et spennende studium med flotte lærere. Vi drev med akttegning, forming og fargelære, og også modellering. Gruppe 5, med kunstnerne Lars Tiller, Roar Wold, Ramon Isern, Kristofer Leirdal, var lærere ved NTH på den tiden. Det var et eksperimentelt og fritt studium. Jeg begynte å arbeide som arkitekt i 74, og var i privat praksis i cirka 15 år, med mange spennende prosjekter. Jeg tok opp maling og tegning på diverse kurs om kveldene, blant annet ved kunstskolen og den gamle distriktshøgskolen (nå Universitetet i Stavanger). Billedkunsten ble etter hvert mer og mer viktig ved siden av jobben. Jeg valgte til slutt å si opp min stilling som sjefsarkitekt i Stavanger kommune for å begynne på studier innen billedkunst, først ved Kunstskolen i Rogaland (i dag Kunstskolen i Stavanger) i 87 og deretter på Vestlandets kunstakademi i Bergen fra 1989 til 1994 [VKA er i dag en del av Universitetet i Bergen].

MA: Det mener jeg absolutt. Studiet og arbeidet som arkitekt innebærer at man opparbeider en god forståelse for rom og romforløp. Jeg oppfatter og leser ofte ting i en romlig sammenheng, og gjerne i et forløp. Jeg har alltid hatt glede av å skape i rom; bygge ting, konstruere og utforske, og å leve meg inn i romlige situasjoner, også i fantasien.

MA: Ved starten på kunstakademiet var jeg på maleriavdelingen og arbeidet med minimalistiske malerier. Særlig et prosjekt, «Striper i rom» ble avgjørende for mitt arbeid videre. Jeg malte en rekke smale og lange malerier. Format utviklet av fire kvadrater på høykant med høyde 230 cm (min høyde når jeg strakk meg opp). Jeg malte striper i hvitt-hvitt, i sort hvitt og i sort-sort, horisontale og vertikale. Disse elementene ble satt sammen til større arbeider, bl.a. til maleriet Black Beauty som ble antatt på Vestlandsutstillingen i 1990. Etter hvert begynte jeg å bruke elementene som romlige installasjoner; malerier som gikk over hjørner og malerier som la seg ut over gulvet. Jeg laget jeg en rominstallasjon i visningsrommet på USF Verftet i Bergen i 1990, kun med disse malte elementene. Det ble min første separatutstilling, under arrangementet «Mellom rommene». Jeg ble antatt på Høstutstillingen i 1990 med ett av disse maleriene, og antatt igjen i 1993 med Zebrahjørne, et maleri over et hjørne i rommet. Maleriprosjektet «Striper i rom» ble avgjørende for min interesse for å arbeide med rom og romlige installasjoner.

Allerede i den første separatutstillingen min på Hå gamle prestegard i 1995 arbeidet jeg med rominstallasjoner, sprunget ut av en tolkning av sted og rom. Jeg brukte alle de tre tilgjengelige utstillingsrommene: gamle fjøset, det lille forrommet/ stallen  og uterommet/gårdsplassen. I fjøset bygde jeg en rominstallasjon kalt Bølgespill av vevde kobbertepper, som ble slengt eller «blåst» opp etter veggene i rommet – nesten som om de hadde blitt formet av vinden utendørs på Hå. I det lille rommet sto 14 høye bronseskulpturer som ører og lyttet til vinden. Og ute på gårdsplassen lå mitt avgangsarbeid fra akademiet, Bord for Hidensho – et bord i betong inspirert av japanske sandhager, og som igjen illuderer sjø. Slik så jeg de tre rommene og installasjonene som en tolkning og fortelling om stedet, landskapet og vinden.

I utstillingen min i Stavanger Kunstmuseum i 2005 var det det hvite marmorgolvet som inspirerte til hus som svever over golvet. Husene var et prosjekt tilbake til tiden på kunstskolen, et ”funn” av et forfallent skur på en strandkant på Jæren. Huset ble realisert i halv målestokk, med en versjon i kobber og en i trerammer kledd med vokset papir.

Slik har de fleste av utstillingen mine kommet til: som en dialog mellom stedet og rommet, elementer av tidligere funn og ideer, og objekter og prosesser jeg er opptatt av på det aktuelle tidspunktet. Ofte tar enkelte ideer veldig lang tid til å realisere, slik som med Marmor fra Carrara og Brasil, som har tatt over 15 år.

MA: I studietiden ble jeg med i en gruppe hvor alle var interessert i å arbeide med rom. Vi kalte oss OBST, og hadde bakgrunn fra byene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Gruppen bestod av:  Erik Jung, Anne Bekkelund, Ingvill Henmo og Mariann Murer. Vi hadde blant annet utstillinger ved kunstsentrene i Bergen og Trondheim, og gjennomførte et romprosjekt på sykkelfabrikken i Sandnes. Mens jeg var student ble jeg invitert til å være kunstner i samtidskunstfestivalen Stavanger Speculum 92, med tema EXIL. Jeg dannet en gruppe med fire andre fra VKA: Arne Ingvaldsen, Eva Kun, Gunnveig, Nerol og Ingvill Henmo. Vi arbeidet sammen på Jæren våren og sommeren 92 med et landart prosjekt ved Hitlertennene på Brusand.  Vi ville forsterke følelsen av disorientering og forvirring, og bygde landskapsmarkører i tre som vi plasserte ut over det flate myrlandskapet i et rutenett som kun var synlig fra lang avstand eller fra oven. Å bevege seg omkring i det landskapet var som å gå i en labyrint, hvor du hele tiden ble ledet i forskjellige retninger. Det ble et flott prosjekt.

I 1995 inviterte Rogaland Kunstsenter fire kunstnere – Helle Mellomstrand, Susanne Christensen, Kirsti Prøys og meg – til å lage en utstilling om formidling. Det ble utstillingen Doble Exposure Gallery. Vi bygde et fiktivt galleri, utstyrte det med egne møbler, logo og pressemateriell / trykksak.omtale. «Kunsten» som ble vist var hentet fra reklame, tegneserier og dokumentasjon, så vel som polaroidfoto av kunstnere. Temaet var en diskusjon om gallerirommets betydning for definisjonen av kunst. Denne utstillingen turnerte som vandreutstilling ved kunstsentrene i hele landet.

Inspirert av Mellom rommene i Bergen i 1990, et kunstprosjekt som foregikk i byens mange uterom, var vi en del kunstnere som i 93 satte i gang et tilsvarende prosjekt i Stavanger, kalt Passage. Kunstnerne laget installasjoner i gater og parker, i offentlige rom og i ledige butikklokaler. Mange av Stavangers kunstnere deltok.

MA: Jeg brukte arkitekturen i byen: Domkirken, en plantegning av et smaug ved kulturhuset og Valbergtårenet. Jeg printet foto av disse over på små støpte hvite betongplater som jeg så plasserte ute i nærheten av stedene. Platene ble som skilt med henvisninger til de andre elementene, slik at det ble en slags rebus for å finne fram til neste stopp. Mange registrerte ikke de hvite platene som lå på bakken eller hang på en vegg. Hensikten var å gripe inn i byens rom, sende signaler til forbipasserende, og få folk til å undres.

MA: Natasja Askelund og jeg har tatt initiativ til å samle en gruppe kollegaer fra studietiden ved VKA. Vi er seks stykker som i høst skal stille ut ved USF i Bergen og ved House of Foundations i Moss. Etter å ha hatt flere større separatutstillinger på rad (og vært alene om hele jobben), skal det bli spennende å være med i en gruppe igjen. Dette gleder jeg meg til.

Jeg er også en del av Høstutstillingen 2020 med to av skulpturarbeidene mine fra en utstilling i Skur 2 i 2018; White Cubes from Carrara og Blackboard from Marquina. Det var veldig kjekt, for det er akkurat 30 år siden jeg debuterte på HU, i 1990. Da var jeg student ved VKA og deltok med et minimalistisk sort-hvit stripemaleri. Jeg har siden deltatt på HU flere ganger, men det er nå en stund siden sist. Og så er det jo viktig og kjekt å få vist disse arbeidene i Oslo.

Skulpturarbeidene White cubes from Carrara og Blackboard from Marquina, er del av prosjektet Marmor fra Carrara og Brasil. De er resultat av en forelskelse og en ide om å bruke steinene som råstoff i en utstilling. Jeg «fant» steinene da jeg var i Pietrasante i Italia i 2001. Jeg kjøpte fem marmorblokker; to hvite, skåret  som kuber, en rød som et tetraeder, og to svarte; den ene som en vegg og den andre som en søyle. Alle steinene har deler av naturoverflaten bevart og forteller hvordan de er tatt ut av fjellet. Og alle steinene har en klar form og farge. Jeg så for meg at de skulle inngå i en dialog om form, farge og rom. Etter lang tid fant jeg også ut hvordan de skal presenteres: på små primitive vogner, som forteller noe om avstanden de er fraktet – om tid og reise. De framstår nå med hver sin «karakter»: de hvite som uskyldige, abstrakte og lekne, den røde som rå, voldsom og tung, den sorte som en tavle med den sølvgrå natursiden som en tegning. Den siste sorte har enda ikke fått sin rekvisitt.