Det virker som byrommet i Stavanger utrettelig pusses opp, poleres og bebygges. Det ropes nå varsko om tap av lokal identitet, og vedtaket fra bystyret om rivning av den arkitektoniske perlen til det gamle Politikammeret sitter fortsatt friskt i minnet. Parallelt med dette bidro kunstprosjektet med arbeidstittelen Husets Hukommelse i Nedre Dalgate 2 med rom (sic) for refleksjon om bygg, identitet og historie.

Kunstprosjektet okkuperte to etasjer i et av Nytorgets foreldreløse bygg – kjent som «Norvinahuset» da undertegnede vokste opp. Deler av prosjektet var også synlig fra utsiden flere steder på bygget. Ved ankomst fra sentrum bulte Elin Kjøsnes’ skulpturelle verk Innsikt og utsikt ut fra husets hvite panel. I en by så preget av gatekunstens påmalte flathet er det forfriskende å se et veggverk med volum, selv om formen – som fikk gjenspill på innsiden av veggen i andreetasje – i seg selv er uinteressant for meg.

Som besøkende i Huset er man ikke bare vitne til den visuelle kunsten, men også resultatet av husmøter, komitéer, dugnadsånd og utforskende arkivarbeid. Det utilslørte og energiske engasjementet er i Stavanger-sammenheng etterlengtet, for ikke å si etterspurt. De som vil kapitalisere på kunstnerisk kompetanse (ingen nevnt, ingen glemt) må misunne vitaliteten som dirrer etter de sytten kunstnernes ni måneder i huset. Men byggets egenskaper byr på noen feller for disse kunstnerne.

TAPETTRETTHET

Da utstillingen har blitt til uten kurator, hviler utformingen av prosjektet på den enkelte kunstner og eventuelle kritiske blikk de har tilbudt hverandre. Her mistenker jeg at det har rådd en (typisk norsk) konsensus. Dette kan være grunnen til at tematikkene som går igjen i utstillingen fungerer med varierende hell: for eksempel tapet. Huset har bokstavelig talt lagvis med historie som sitter i og på veggene, og enkelte kunstnere har falt for fristelsen å bruke de mange – unektelig nydelige og historisk interessante – tapetvariasjonene som materiale for sitt prosjekt. Mest påtrengende er dette i det lyse sørøstlige hjørnerommet i første etasje. Her har Anita Tjemsland dekket veggene fra gulv til tak med silketrykk, med motiv basert på husets tapetfragmenter. Trykkene har sterke farger i rødtoneovervekt, og enkelte fotografier av selve huset skinner gjennom trykket – grafiske blad i forskjellige format henger på veggen, lag på lag. Her savner jeg både plass til å ta inn enkeltverk (som isolert sett ser ut til å fungere godt) og underfundighet. Det eneste bruddet med Tjemslands heldekkende tapetgrep er et banalt krater av eksponerte tapet- og pusslag i veggen.

Veslemøy Flotve – som i likhet med Tjemsland oppgir i utstillingens trykte oversikt at hun har latt seg inspirere av tapet i prosessen – har en langt mer virkningsfull tolkning av veggenes historie. To rektangulære rammer som tenderer rommets romhøyden i lengde henger loddrett i rommet i dynamiske vinkler. Her kommer vi bak, rundt og inn i Flotves tolkning av tapeten. Verkene har blitt forløst fra papirformatet og fått nytt liv gjennom lag med hvite blonder og tekstiler som er heklet og strikket. Dette gjør at rammenes innhold er delvis transparent, og mens man beveger seg i rommet kommer tapetlagenes fragmenterte samspill til i sin fulle rett. Her spiller verkene sammen med veggen og omvendt, uten at det føles overtydelig.

DET VAR EN GANG ET MENNESKE

For det er nettopp de kunstnerne som klarer å åpne materialet, og som får oss til å forstå det i sammenheng med livets utilgivelige marsj mot forgjengelighet, som lykkes best i Huset. Stjerneeksempelet er Nils-Thomas Økland, som har et eget rom i andreetasjen. I tillegg dukker verkene hans opp som statister blant annet i Markus Bråtens dekonstruerte uthus. Økland tar husets materialer på dypeste alvor og går i dialog med dem gjennom en detaljert arkiveringsprosess som blir vist i første etasje. Her har objekter fra huset («hønsenetting», «ovnspanne», «slangetrommel») blitt katalogisert og deretter ansamlet i tankevekkende verk. Øklands rom i andre etasje er en studioleilighet komplett med kjøkkenhjørne og bad, og i den bor hans vesener: Gjenkjennbare objekter fra nitid arkivarbeid, preparert i stramme skulpturelle konstellasjoner bak en spøkelsesaktig fasade av stearin. At skulpturene deretter er spent sammen av tekniske tau, forsterker følelsen av at noe holdes på plass, at dette noe ville vridd seg løs herfra om det kunne.

Liggende på kjøkkenbenken, liksom glemt, finner jeg Øklands minste verk som måler mindre ca ti centimeter langt. Gjennom stearinen skimtes en sigarettstump, en lommekniv, en stripsbit, og noen centimeter av en blå ledning i signalgul forbinding. Etter å ha vadet gjennom de mange forsøkene på å kondensere det faktum at utallige individer har kalt dette huset sitt hjem, er det først i møte med dette verket at det slår meg: Her har det vært et menneske.

HUSET SOM ØKOSYSTEM

Over til et annet tema; denne gangen sopp. Romkombinasjonen til Espen Pedersen og Camilla Løken Hill, som refererer til henholdsvis 80-talls sci-fi og sopp, er et av husets minneverdige opplevelser. Her trer man inn i et mørke så totalt at selv det mest finjusterte nattesyn ikke vil hjelpe, og jeg kjenner på en barnslig glede over at ingen myndige nødutgangskilt lyser fra over dørkarmen.

Rommet til Løken Hill lar besøkende reflektere over sopp som allestedsnærværende faktum, men lar oss lete godt etter kunsten som formidler dette. I det forstummende mørket når jeg til slutt en vakker, luftig krans i det som ser ut som messing, komplett med knappelignende hatter som jeg antar skal vekke assosiasjoner til skogssopp. Dessverre blir verket litt for yndig til å formidle sopprikets omfangsrike, og nedbrytende, rolle i økosystemet.

I tilstøtende trappeoppgang har derimot Solveig Landa en underfundig og konseptuelt interessant tilnærming til samme tema. Sentralt i Landas verk er kjuker – hyllelignende sopp – som i en organisk form danner en bugnende, plantefylt blomsterkasse i en avsidesliggende vinduskarm. Flere sopper henger på veggene rundt i asymmetriske intervaller, og synet av de organiske materialene innendørs vekker min nysgjerrighet. Fordi Landa generøst har inkludert en lengre beskrivelse av verket, forstår vi som besøkende at dette er en invitasjon adressert soppen: Nå kan huset brytes ned, og gå inn i byens overordnede økosystem. Med denne poetiske tvisten gjør Landa Husets Hukommelse til noe større enn et forbigående prosjekt: Hun gir stafettpinnen videre til naturen som neste aktør i omformingen av bygningsmassen.

MÅTTE DETTE BLI STARTEN

Prosjektet Husets Hukommelse illustrerer flere utfordringer knyttet til kunstproduksjon i bygg som ikke er tilrettelagt det formålet. Omgivelser og tildelte materialer kan bli en felle for stedspesifikke verk, og balansegangen mellom bygget som kunstnerisk materiale og verkets kvalitet isolert sett er hårfin. Det faktum at mange av de involverte kunstnerne har veletablerte praksiser og en stabil ateliersituasjon i andre lokaler, sier noe om forutsetningene for å skape en god og energisk utstillingsopplevelse som denne. Måtte dette sementeres i bevisstheten hos byens beslutningstakere: Kontinuitet for kunstnere skaper tiltrengte initiativ, og gode idéer skaper verdifulle opplevelser for innbyggerne. Og det gjør faktisk Stavanger til en bedre by å leve i.

Sofie B. Ringstad (f. 1992) er en Stavanger-basert kurator og skribent. Hun har lang fartstid som manager i musikkfeltet, og konsulterer kunstnere og institusjoner i skjæringspunktet mellom visuell og tidsbasert kunst. Sofie tok mastergrad i Spatial Strategies under Dr. Bonaventure Ndikung ved Weißensee Kunsthochschule i Berlin, og er for tiden engasjert som kurator for KORO, blant annet på Nye SUS.