Våren 2018 mottok jeg et stipend fra Møre og Romsdal kunstsenter for en prosjektuke der den kunstneriske prosessen og møtet mellom kunstner og publikum sto i fokus. Mitt prosjekt orienterte seg rundt en 6-dagers gåtur langs kystlinjen mellom Kristiansund og Molde, med overnatting i telt. Jeg skulle invitere folk til å møte meg for en-til-en samtaler underveis. Disse møtene skulle avsluttes ved at vi sammen utforsket et visuelt språk som representerte eller underbygde samtalene. Det kunne være en iscenesettelse av kropp, skulpturelle uttrykk eller tegninger i naturen. De visuelle utprøvelsene skulle jeg ta med meg videre som elementer til et tekstilverk.

Samtalene skulle dreier seg om tanker og opplevelser knyttet til liminalitet. Liminalitet stammer fra det latinske ordet līmen, som betyr «en terskel», og er en betegnelse på en mellomliggende- eller en overgangstilstand – en transformasjon. Overført til våre liv er graviditet, fødsel, pubertet og død eksempler på liminale faser – også opplevelser og traumer som forandrer oss som mennesker. Vi må alle gå gjennom liminale faser, hvor vi mangler identitet eller får vår identitet forstyrret, for å kunne vokse som mennesker. Reiser benyttes som en metafor for det liminale, det samme gjør trapper og broer – noe som tar oss fra et sted til et annet. I naturen har vi bølgene som bryter, og havet som møter land. Solen som står opp og solen som går ned – skumringstimen, årstidene. En vandring langs Atlanterhavsveien fremstod som det perfekte scenarioet for tematikken.

Da turen startet var det ingen som hadde svart på invitasjonen. Ingen som ville møte meg underveis på tur. Tanken om samtaler ble til en monolog med meg selv i dagbokform.

26.08.18

Det er nå turen begynner.

Jeg har sagt «hadet» til tre skrikende unger og en mann med et noe dradd ansikt. Det ble ingen trivelig middag før jeg dro, den ble det frykta, men etterhvert velkjente infernoet. Vi kjenner til strukturen og forløpet i dramaet, men klarer sjelden å avverge det ubehagelige klimakset når alle skriker i munnen på hverandre og kroppen dirrer av sinne. Klokken går, og du skulle allerede vært på vei til flyplassen.

Flyet er i ferd med å lette fra Sola flyplass, munnen lengter etter et glass vann og pulsen er fortsatt litt for høy. Det er på tide å senke skuldrene.

27.08.18

Kroppen gjør vondt.

Det gikk så lett over Bremsneshatten, men turen fra Matkroken på Fv64 til Vebenstad og videre til der jeg nå har slått opp teltet var dryg. Hard asfalt og biler som suste forbi. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke la meg affisere av bilene, se gjennom dem, inn i landskapet, opp mot fjellene. Det fungerte i grunnen ganske bra. Jeg tenkte at denne etappen er den som skal gjennomføres mer enn nytes. Teltplassen er ikke særlig fin. Under andre omstendigheter hadde det aldri slått meg inn å telte her. Jeg sparket bort litt hjortebæsj og sopp før jeg plugget i teltet. En hylende hjort ønsket meg velkommen, og jeg fant steinsopp til middagen. Det blir ikke brodering i kveld. Jeg tegner litt og kryper ned i soveposen. Klokken er 20.15. Den konstante motorduren er asfaltarbeid. De har nok begynt nattskiftet sitt nå.

28.08.18

I dag har jeg juksa.

‘Do you want a lift?’

‘No thanks, I´m fine.’

‘Are you sure?’

‘Oh yes, I´m walking!’

Jeg angret med det samme mannen kjørte videre. Hva driver jeg egentlig med her? Vi kunne jo hatt en samtale. Her trasker jeg rundt med fjellsko og full oppakning på hard asfalt langs Atlanterhavsveien. Jeg hadde gått fra Vebenstad og var nå nesten ferdig med alle de berømte broene. Det var meg, bilene og turistene. Det handlet om å komme frem, å være i rute. Det handlet om å kjenne at sekken gnurer seg inn i hoftene, og at skrittene blir stivere og kortere for hver time som går. Tanken på kunst var fjern.

Et par timer senere spør et eldre ektepar meg det samme spørsmålet. Jeg takket gladelig ja. Vi kjørte langs en liten vei mellom Vevang og Farstad mens vi småpratet om livet og om hundene de en gang hadde. Det var et nydelig strekk og jeg fikk litt dårlig samvittighet for å sitte i en bil langs denne rolige landeveien. Jeg hoppet av like før Farstad og kom meg ut på kyststien som går ut til Nordneset fyr. Hadde det ikke vært for haiketuren, ville jeg droppet denne stien for å spare tid – nå var jeg dypt takknemlig. All smerten jeg hadde kjent på tidligere forsvant.

Jeg brakk av noen visne furugreiner. De lignet på gevir og jeg tenkte på den brølende hjorten. Jeg fjernet senere barken og snurret en tynn grein med rød tråd. Det blir et blødende gevir – prosjektet er i gang.

29.08.18

Midt i frokosten husket jeg det – i dag er det 40 år siden jeg ble født!

Vera i Romsdalen Budstikke ringte, og vi hadde en hyggelig samtale. Jeg sa at dette ikke er et 40-årskrise-prosjekt, mer en omfavnelse.

Jeg opplever at endringene i kroppen eskalerer nå. Det dukker opp nye linjer i ansiktet og mitt høyre øye henger enda litt mer. Noen få grå innimellom er fint det, og det blir kanskje til flere om få år. Det kjennes faktisk like greit, eller…? Nå, når jeg er ute og går, kjenner jeg at lårmusklene strammer seg for hvert skritt jeg tar. Jeg kjenner meg ung og ser at jeg blir eldre.

Dagen ble feiret med et nakenbad i havet. Etterpå hang jeg ut på Coop Prix Farstad, jobbet med geviret og observerte bygdelivet og rånekulturen. En dame kjøpte en hel kartong med sigaretter – «dæ fær me uansett».

Jeg fikk haik av Randulf som kjørte meg ut til kysten ved Hustadvika, en vei som snirkler seg gjennom en hel haug med vikinggraver og fortsetter videre til Bud. Det er kanskje Norges farligste farvann like utenfor her. Randulf inviterte meg på båttur neste dag. I Bud venta middag hos Mari og Jøran, jeg dro fram en marsipankake som hadde veltet underveis, og tok et bad før kveldens arrangement – prosjektukesamtale med Kristin og Heidi fra Møre og Romsdal kunstsenter på Bud museum. Ingen kom.

30.08.18

Jeg takka nei til båttur med Randulf. Jeg ville på fjelltur til Trollkirka, en 70 meter lang kalkgrotte som fører inn til et fossefall i et hvitt marmorbasseng. Jeg har teipet hofter og ankler – det hjelper. Det regner nå, men det skal ikke vare så lenge. Det er en god stigning opp til kirka. Jeg møter noen mennesker som er på vei ned, men jeg ser ingen bak meg. Inngangen er et svart hull midt i fjellet, jeg klatrer innover. Veggene er fuktige og kalde – uten lys ville det vært helt mørk. Jeg får kirka for meg selv.

Jeg slår leir ved vannet som ligger på platået over Trollkirka, og hviler litt før jeg tar turen videre oppover til Sandnestindane. Her har jeg utsikt over Talstadhesten, Skalten og videre ut mot havet – der jeg gikk i går og drømte meg til fjells.

31.08.18

Det tar ikke lang tid før jeg får skyss til parkeringsplassen ved Tussetunellen. En bonde som har gått lei av jobben sin kjører meg. Jeg takker for turen og håper han får den butikkjobben han drømmer om; hvor han er god og varm hver dag, kan nyte bekymringsløse ferier og slå av en prat med kundene.

Min siste etappe går i bratt stigning over Gangskaret til Molde –en viktig ferdselsåre mellom Fræna og byen fra gammelt av. Her døde en annen Ingeborg i 1923. Ifølge et utdrag fra dagsavisen Romsdalen Budstikke som henger på en informasjonstavle her «gled hun utover fjellstyrtningen, falt på hodet, knuste det og døde øyeblikkelig». Fjellet har tatt mange liv, og jeg skal ikke følge i hennes fotspor.

Etter en halvtime merker jeg at noe mangler. Geviret henger ikke på sekken – det ligger igjen på parkeringsplassen ved Tussetunellen. Jeg løper ned igjen for å hente det, men en bil har allerede kjørt over det – stor kunst var det ikke uansett. Jeg plukker med meg de knuste kvistene. Representerer dette en ny vending i prosjektet?

Jeg slår leir på toppen av skaret. Teltplassen viser seg å være det første stedet kveldsskyggen faller, så jeg flytter meg rundt med sola og nyter den siste varmen før hele skaret er skyggelagt.

01.09.18

Jeg pakka ned teltet for siste gang og begynner på nedstigningen til Molde. Det meste av turen går gjennom våte myrer. Ved Moldevatnet spør jeg en eldre mann om raskeste vei ned til byen. Vi slår følge nedover grusveien og han tilbyr meg å sitte på et lite stykke i bilen hans. Han er en sprek 72 år gammel misjonær med et alvorlig drag i ansiktet. Jeg har holdt et sakte tempo med sekken min, og nå er det så vidt jeg klarer å holde følge med ham. Han forteller at melkesyre holder hjernen frisk, og at det er den nye Alzheimersmedisinen – de injiserer melkesyre inn i blodet slik at hjernen produserer nye celler. Han gir meg en guidet tur ned til sentrum. Når vi kommer ned til Storgata og alle menneskene i bylivet, sier han med en noe tilgjort stemme: «Og her går folk og viser seg frem, og later som om de liker jazz!». Jeg hopper av ved Møre og Romsdal kunstsenter, vinker «hadet» til ham, og kjenner at det er godt å være fremme.

Senere på kvelden går jeg i Storgata med grå kjole, okergule strømper og gule sko. Det ser ut som om jeg liker jazz, men det er ikke mye jazz i denne byen en lørdags kveld kl. 22, og VaksenDisko er ikke før neste helg.

Kunsten å gå – til ettertanke

Når jeg går alene er intensiteten i opplevelsen sterkere. Det er et møte mellom meg og omgivelsene. Jeg søker ikke etter bekreftelse av opplevelsen i andre. Ingen skal bli like imponert eller like skuffa som meg selv. Det er bare jeg som tar stilling til om teltet skal stå her eller der, og hvilken retning åpningen skal vendes mot. Jeg kan ikke skylde på andre når teltplassen er den første plassen som blir skyggelagt når sola er på vei ned.

En av grunntankene i prosjektet var at jeg skulle ta meg fra Kristiansund (eller fra Atlanterhavstunellen) til Molde for egen maskin. Jeg ble forført av bildene jeg så fra Atlanterhavsveien, og broene som bukter seg som en slange langs kysten. Jeg så for meg en vandring langs kysten der hav møter land med all sin kraft. Jeg fikk godt vær – ikke en krusning på havet. Men veien er tilrettelagt for biler – strake veien fra bygd til bygd. Veiene gikk tvers over myrene, langt fra både hav og fjell. Ingen bølgebrus, bare motordur. Jeg hadde sett for meg at havet som møter land med varierende intensitet, og broene som fører deg fra en fast grunn til den neste skulle fore meg med filosofiske tanker om kontrastene i livet og dets overgangsfaser – at jeg kunne ta så feil! Det meste av tiden var jeg tankeløs.

At Møre og Romsdal kunstsenter i tillegg hadde investert penger i prosjektet fylte meg med en murrende angst etter som dagene gikk. Følelsen av at noe måtte skje ble sterkere og sterkere. Løsningen ble å haike. Jeg måtte legge ideen om det opprinnelige prosjektet bak meg, og akseptere at premissene for å gjennomføre ikke var tilstede. Jeg satte meg selv i flyt – en slags kroppslig orientering til virkeligheten. Hva med kunsten? Jeg kom fra turen med tomme skissebøker. Alt jeg hadde var noen brukne pinner som var surra med tråd, et stort stykke tekstil med et par sting i, og broderitråd nok for noen år. Jeg hadde bare lest litt i en av de tre bøkene jeg hadde med meg. Sekken kunne vært mange kilo lettere. Optimismen over hva jeg skulle utrette hang ikke sammen med realiteten. Produktet ble et helt annet enn forventet. Det ble mine egne tanker og refleksjoner rundt erfaringen fra en ide som slo feil. Produktet ble ordene jeg hadde skrevet underveis.

Veien til visdom

Jeg ble nylig presentert for den australske miljøfilosofen Freya Matthews. Hun beskriver teori og strategi som to fundamentale metoder for å kunne orientere og bevege seg i verden.

Teori er en abstrakt og universell representasjon av virkeligheten som er konstruert i tankene, og som blir lest og forstått i intellektet. Dersom en teori korresponderer med den ytre virkeligheten har teoretikeren funnet en sannhet. I sin søken etter sannhet blir teoretikeren bundet opp i konstruksjoner og forståelse av abstrakte strukturer. Dermed blir hun også mer distansert fra kontakt med den reelle virkeligheten. Matthews mener at vi i teoretikerens prosess kan finne opprinnelsen til fenomenet rundt subjekt/objekt-dualiteten. Subjektet (mennesket) blir, med sine teorier, den aktive forfatteren eller arkitekten av verden, og verden selv det passive objektet for subjektet.

I den moderne tid, som dateres med den vitenskapelige revolusjonen på 1500- og 1600-tallet, har de instrumentelle konsekvensene for denne subjekt/objekt eller kultur/naturdualiteten blitt brakt til liv med full styrke. Industrialiseringen har resultert i en teknologisk engroshandel der naturen er et enkelt objekt for den vitenskapelige mester – det menneskelige subjekt. Denne handelen truer nå verdens livsgrunnlag. På den måten har teori ført til katastrofale konsekvenser for livet på jorda, og kan derfor ikke i seg selv kvalifisere til visdom.

Videre forklarer Matthews at strategi tilbyr en annen orientering til virkeligheten. Strategen forholder seg til det intrikate og subtile i alt det som skjer rundt henne, og responderer deretter. Hun trenger ikke en teori om hva som skjer rundt henne for å kunne respondere. Hun føler miljøets press, og responderer deretter. Gjennom erfaring oppdager hun at den beste måten å gå fremover på er å tilpasse seg endringene. Ikke passivt, men aktivt. Slik gir man ikke opp, men skreddersyr ens egne valg for å sammenfalle andres. Strategi som en orientering til virkeligheten gir rom for tilpasning, og spontane justeringer som responderer til den pågående sammenhengen av livet på jorda. Hun oppsummerer med at vi ikke lenger kan teoretisere oss videre frem til en redning av verden. Da blir vi fanget i dualiteten mellom mennesket og verden, subjektet og objektet. Vi trenger handlinger som fører oss tilbake til virkeligheten som et handlingsfelt.

Å praktisere bevaring er en ny måte å knytte oss til verden på. Denne måten å tenke på vil jeg overføre til mitt prosjekt. Prosjektbeskrivelsen var min teori for hvordan prosjektet skulle forløpe. Et konstruert bilde av en virkelighet som ikke stemte overens med den faktiske virkeligheten. Dette er et gjennomgående problem for de fleste prosjektbeskrivelser. Idet jeg takket ja til å sitte på med noen i bil tok jeg steget ut av min egen teori. Jeg inntok strategens posisjon. Jeg responderte, leita etter muligheter, lyttet til kroppen og satte meg selv i flyt. Å være der jeg var akkurat der og da ga mening, glede, ro og spenning. Like fullt var det teorien som førte meg til Møre og Romsdal. Den var inngangsporten til prosjektet mitt. Slik er det ofte i kunstneriske produksjoner. Du har en teori om hva du skal utføre, men det fungerer nødvendigvis ikke. Derimot kan det ta deg i en annen retning. Idet du gir slipp og responderer på omgivelsene begynner ting å falle på plass, og du sitter igjen med et kunstverk som er forankret i en virkelighet som er større enn teorien. Her kan jeg trekke en linje tilbake til prosjektbeskrivelsen min. Der beskrev jeg overgangene som forstyrrer vår identitet. Jeg ser for meg at overgangen fra teori til strategi er en liminal tilstand hvor kunstverket mangler identitet eller får sin identitet forstyrret for å kunne vokse som kunstverk.

Jeg vil avslutte mine refleksjoner med et utdrag fra et brev kunstneren Sol Lewitt skrev til sin kjære kunstnervenn Eva Hesse i 1965. Utdraget hørte jeg på You Tube lest av Benedict Cumberbatch. Det beskriver hvordan man kan befri seg fra teorien. For Hesse var mangel på selvtillit en vedvarende utfordring. LeWitt skrev disse fine oppmuntrende ordene til Hesse mens hun befant seg i en vanskelig kreativ periode:

[…]I know that you (or anyone) can only work so much and the rest of the time you are left with your thoughts. But when you work or before your work you have to empty your mind and concentrate on what you are doing. After you do something it is done and that’s that. After a while you can see some are better than others but also you can see what direction you are going. I’m sure you know all that. You also must know that you don’t have to justify your work – not even to yourself.[…]

[…]Don’t worry about cool, make your own uncool. Make your own, your own world. If you fear, make it work for you – draw & paint your fear and anxiety…Just stop thinking, worrying, looking over your shoulder wondering, doubting, fearing, hurting, hoping for some easy way out, struggling, grasping,[…]Stop it and just DO![…]

© Alle foto er tatt av Ingeborg Kvame

Ingeborg Kvame har en Bachelor of Arts fra Robert Gordon University, Aberdeen, Skottland. Utvalgte sepraratutstillinger: Inn i naturen, Oslo Utmark; Å møte Eva i skogen, Studio 17, Stavanger; Slow Motion, Bryne Kunstforening; T // O // T, Grünerløkka Kunsthall, Oslo; Obscure, Prosjektrom Normanns, Stavanger; Mørk Materie, ​Haugesund Billedgalleri, Haugesund. Utvalgte duo- gruppeutstillinger: Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger, Kunsthall Stavanger; Find Your Eyes vol.2, Kulturøya, Stavanger; EKPGO, Tegnebiennalen 2016; Boblen, Kuppelkupp, Stavanger Kunstmuseum; Den enes brød den andres død, Vestlandsutstillingen 2014; Flag New York City, Pavilion Without Walls, Performa 13. Kvame har deltatt på UNTITELED Art Fair, San Francisco, hun er omtalt med et dybdeintervju i Fukt # 12, Magazine for contemporary drawing, og hun er representert i samlingen til Stavanger Kunstmuseum, Haugesund Kunstforening og Royal Scottish Academy of Art & Architecture.