Journal

NO
09/10/24 • Essay : Carlos H. Juica A. (foto) og Sofie B. Ringstad (tekst)

Rapport fra et aktivistisk håpsprosjekt

NO
09/10/24 • Essay : Carlos H. Juica A. (foto) og Sofie B. Ringstad (tekst)

Rapport fra et aktivistisk håpsprosjekt

På den forblåste øya Utsira finnes det er lite univers som heter Bekkens Bestanddeler. Prosjektet, som befinner seg i skjæringspunktet mellom kunst og aktivisme, har dedikert seg til en jordlapp med en gjengrodd bekk. CAS' utsendte besøkte håpsprosjektets sjette kapittel, og rapporterer hjem om stor kraft i små handlinger.

Tar man den timelange ferjen fra Haugesund ut til Utsira, Norges minste kommune, støter man antakeligvis på prosjektet Bekkens Bestanddeler. Like i nærheten av ferjeleiet, foran DNT-hytten Nordviksgården, ligger det en jordlapp med en tidligere gjengrodd og bortglemt bekk. Området ble nemlig brukt som beitemark av nabobondens sauer, og overgjødsling gjorde at bekkeløpet – som sildrer nedover den forblåste gressbakken, parallelt med et steingjerde, ned mot et ørlite delta før det løper ut i Nordsjøen – var gjengrodd.

 

Det er i dette lille universet at initiativtakerne Kristen Rønnevik og Kamilla Skrinde, begge kunstnere, har etablert Bekkens Bestanddeler, som de kaller et “relasjonelt og sosialt tverrfaglig kultur- og kunstprosjekt”. Tiltaket, som befinner seg i skjæringspunktet mellom kunst og aktivisme, er en motsats til store planlagte inngrep i og rundt øysamfunnets natur. Når CAS besøker Bekkens Bestanddeler, har prosjektet allerede lagt fem kapitler bak seg. Disse kapitlene, i form av lavterskelverksted med forskjellige tema og workshopledere, har ført til flere endringer i landskapet: Jordlappen er nå inngjerdet for å holde sauene ute, bekkeløpet har blitt åpnet opp, en steinbro har blitt konstruert, og hardføre vekster har blitt plantet ut for å sikre naturlig drenering. Verkstedene har også forsøkt å skape relasjoner, ikke bare mellom deltakerne, men også med selve bekken og livet som bor der.

Alle som ønsker kan være med i prosjektet. Rønnevik trekker frem hvor viktig det er å invitere og tilrettelegge for en stor bredde blant deltakerne – både i forhold til forkunnskaper og aldersgrupper. For eksempel skjer arbeidet i kapitlene nesten alltid manuelt, uten maskiner, og alle skal kunne ha en måte å bidra på. Tilgjengeligheten er tenkt helt ned på materialnivå. Slik er det også da CAS er tilstede under det sjette kapittelet av Bekkens Bestanddeler. I denne samlingen, som fant sted 25. – 26. august 2024, står det lokale og likevel verdensomspennende materialet leire i sentrum.

 

Lederen av verkstedet i denne omgang er norsk-slovakiske Katarina Kierulf. Hun har mer eller mindre vokst opp på sin mors skole for bruk av naturmaterialer utenfor Bratislava, og er i dag leder for Norsk Jord- og Halmbyggeforening. Målet for dette sjette kapittelet er å bygge en benk i leire som høstes direkte fra bekken eller jordmonnet rundt. Kraftig regnskyll, etter sigende et uvanlig tilskudd i det eller værbitte øysamfunnet, gjør at deltakerne først samles på kroa Dalanaustet for å få spise suppe, etterfulgt av en innføring i leirens kvaliteter.

Det er ingen tvil som at Bekkens Bestanddeler er godt plantet i det relasjonelle. En finpusset leireball sendes mellom deltakerne; spontane samtaler bryter ut over maten mens regnet over Nordsjøen pisker mot husveggen. I Kierulfs foredrag og påfølgende materialeksperimenter i en nærliggende sjøbod, lærer vi at leire finnes overalt i verden, men oppfører forskjellig avhengig av hvor den kommer fra. Derfor må man teste seg frem til leirens mange kvaliteter, hvilket er en dans mellom materialforhold, sandkvalitet, leirens flate partikler og vanninnhold. Selv leire fra Bergen og Oslo, som Kierholf har med seg i pulverisert form på små glassbeholdere, har distinkte farger og egenskaper. Deltakerne lærer å utvise forsiktighet ved tilsetting av vann i leiren, for det er vanskelig å trekke fuktighet ut av en blanding når man først har begynt. Da må andre materialer som hemp, hestemøkk, halm eller lignende gjøre sin inntreden.

 

Som materialene, fordeler rollene seg innad i dette kapittelet av Bekkens Bestanddeler nesten av seg selv. Her er det ingen som blir gitt en rolle: Man finner den selv, tar grep om egen deltakelse og føler seg frem til et initiativ for handling. Leiren vaskes for jord og silt i bekken av de som ønsker det. Noen setter igang med å trekke fiber ut av tørkede brennenelseplanter. Andre igjen tar entusiastisk tak i det elektriske blandeverktøyet til leirebehandlingen, eller engasjerer en varmeovn som gjør sitt for å tørke de forskjellige leireeksperiemnteren som etter hvert manifesterer seg.

Det er noe med Bekkens Bestanddeler som fanger det helt nære og det helt store, hvor hver handling, uansett hvor liten, virker viktig og solidarisk. En prat med Kamilla Skrinde, en del av duoen bak intitativet, kaster lys på prosjektets virkelystne format. For Skrindes del var det en metthet av å skape – eller det vil si, å skape noe nytt – som kunstner som ble inngangen til inititativet. Ønsket om å heller reparere enn produsere vokste seg sterkt. Slik prosjektet er i dag, faller det ikke i noen klart definerbar kategori. Skrinde kaller det et mellomsted, hvor veien blir til mens man går.

 

Vi snakker om de slørete grensene mellom kunst og aktivisme. Kunne Bekkens Bestanddeler skjedd uten kunsten? Antakeligvis ikke. Kunstens tillatelse til eksperimentering gjør at prosjektet slipper unna resultatorienterte praksiser som landskapsarkitektur eller målrettet aktivisme. Ei heller et kunstfaglig mål skal nås. Det er befriende. I et tid hvor så mange av oss opplever lammelse og apati i møte med globale uroligheter er handling, uansett dimensjon, viktigst. Det er her i de små gestene at selve håpet ligger, og Bekkens Bestanddeler er et selverklært håpsprosjekt.

 

Tilbake til leiren. Deltakerne – blant dem en VGS-elev, en miljøaktivist, en pensjonert museumsleder, en kommuneansatt – sanker og behandler Utsira-leiren, og utforsker hvilke kvaliteter akkurat den leiren har gjennom å tilsette forskjellige bindematerialer. Målet er å bygge en benk i leire ved siden av bekken, slik at jordlappen også blir et sted for opphold og refleksjon. Stemningen er generøs, full av tiltak og støttende ord. Det blir ikke sagt eksplisitt, er undertonen klar: Akkurat som leiren, finnes bekken i hele verden. Og mange bekker små blir, som kjent, en stor å.


Bekkens Bestanddeler fortsetter med videre kapitler. Følg med på prosjektets Facebook-side (lenke) for kommende arrangement. 


Carlos H. Juica A. (f. 1977) er en chilensk fotograf bosatt i Stavanger. Han har sin utdanning fra The School of Photo Art of Chile, og har vært pressefotograf for politiske kampanjer og medier som La Nación og El País. I senere tid har Carlos i hovedsak dokumentert kunst og kultur, med base i Mexico City, Berlin og Stavanger.

Sofie B. Ringstad (f. 1992) er en Stavanger-basert kurator og skribent. Sofie tok mastergrad i Spatial Strategies under Dr. Bonaventure Ndikung ved Weißensee Kunsthochschule i Berlin, og er for tiden engasjert som kurator for KORO, blant annet på Nye SUS. Hun er også vikarierende redaktør og daglig leder for CAS.