Den legendariske russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij skriver i Sculpting in Time (1984), at de som avfeier og fordømmer kunstverk som noe kjedelig eller noe de simpelthen ikke liker, ikke bare stenger av muligheten til å reflektere over egen eksistens — de er også blinde for sannheten som gjemmer seg i det vakre. Nå skrev Tarkovskij om film i særdeleshet, men i utstillingen Ørkendveling av Line Anda Dalmar og Christine Hansen kan man lett overføre Tarkovskijs teori om at “de som ikke ser skjønnhet heller ikke kan se sannhet” til kunst i alminnelighet.

En skjult verden

Verkene de to kunstnerne har fylt visningsrommene på Rogaland Kunstsenter med, representerer et overraskende bredt utvalg medier. Slik speiler utstillingen på sitt vis også det mangfoldet ørkenen avslørte.

Dalmar og Hansen har bedrevet feltstudier i Californias tørreste og minst menneskevennlige områder, nærmeste bestemt Death Valley og Joshua Tree. Steder som gjennom westerns og populærkultur leder tankene hen mot tumbleweeds og ensomme cowboyer, men som i vår tid også representerer en bakdør for desperate immigranter — en bro mellom fattigdommen i sør og håpet i nord.

Gjennom nitide observasjoner og feltstudier har de to kunstnerne hentet frem og bearbeidet de vakreste elementer fra verdenen som skjuler seg i det enorme ørkenlandskapet —objekter, inntrykk og opplevelser har avstedkommet et omfattende arbeide. De har skapt en tettpakket utstilling som fremstår både visuelt og poetisk kontemplatorisk — som en reise i et indre landskap, hvor vi utforsker mørke og utilgjengelige rom i vår egen underbevissthet. Det på overflaten døde landskapet viser seg å være en mangfoldig inspirasjonskilde for den som er villig til å se, og det viser sannelig også utstillingen seg å være.

Dokumenterende tilgang

Hele prosjektet Ørkendveling fortoner seg som et rikholdig forskningsmateriale hvor alle de utstilte verkene representerer innsamlet og prosessert data gjennom feltstudier i Death Valley og Joshua Tree i California. Den oppleves likevel langt fra tørr eller akademisk. Snarere innbyr den til fordypning og en vandring mellom verkene blir som en ekskursjon i et spennende landskap. Fotografiene fungerer som feltnotater, de formidler på makronivå et nesten uendelig landskap og på mikronivå nærstudier av enkelte plante- og steinarter. Et utsnitt fra kunstnernes arbeidsstasjon viser et tørt elveleie mellom halvstore kampesteiner, hvor plansjer ligger oppslått. Et maleskrin, en sekk og ei vannflaske gir et innblikk i kunstnernes praktiske arbeide. Film og lydspor gir nøyaktige gjengivelser av øyeblikk. Men også sakte, nesten meditativt, har de to valgt å dokumentere sine observasjoner — som når kunstnerne sting for sting broderer elementer fra planter.

Tresnitt står i utstillingen som dekorative ekko fra veien, mineraler er puttet på små glass, behørig merket med koordinater og tidspunkt, og stilles ut som i en forskers laboratorium like mye som i en kunstners installasjon.

Gjennom papirarbeider, tegning, maleri og cyanotypi dokumenteres, utforskes og utfordres selv de minste detaljer. Det visuelle dekonstrueres til bare selve ørkenfargene er tilbake, og for den som mestrer kunsten å se, viser det seg at ørkenen består av et utall vakre fargevariasjoner. Det er nettopp denne antakelsen om ørkenen som et dødt, ugjestmildt sted som imøtegås, slik det også står i utstillingsteksten:

“…en forestilling om ørkenen som øde og livløs har ført til store skadelige inngrep til alt fra prøvesprengning av kjernefysiske våpen, til bygging av enorme vindmølleparker og solcelleinstallasjoner.”

Imponerende spennvidde og repertoar

En av utstillingens absolutt gripende og meditative opplevelser er en 15 minutter lang film av en kjøretur gjennom landskapet. Kun veien (som tidvis er skåret ut i landskapet) vitner om at det har vært mennesker her. Billysene sveiper over geologiske skjikter i berggrunnen og lagvise inndelinger røper planetens milliardgamle historie. Som hos Tarkovskij blir naturen en skulptur av tid, en skulptur som aldri står stille, som alltid er i bevegelse for den som er villig til å se.

På veggen like ved, projiseres enda et utsnitt av det tørre landskapet. Rullende fjellformasjoner hever seg i horisonten, et vindpust setter gresstrå i bevegelse og røper at også dette er film. Nesten umerkelig sakte brer gylne solstråler seg utover fjelltoppene etterhvert som solen stiger opp fra horisonten bak kamera. Nok en gang blir vi påminnet tiden som sakte men ubønnhørlig ruller videre.

Tilbake til den nevnte veien: gjennom film, foto og tegning dokumenteres det hvordan denne menneskeskapte ferdselsåren har sprukket opp av temperatursvingninger og grunnens bevegelser. Naturen tar tilbake – helt likegyldig og uaffisert av menneskers forsøk på å legge den under seg.

Utstillingens voldsomme spennvidde og repertoar er i seg selv imponerende med tanke på at den er skapt av bare to kunstnere. Imidlertid røpes lite om den enkelte kunstners bidrag, dette er åpenbart et demokratisk prosjekt hvor to har gått sammen om ett konsept og funnet én felles stemme. Et tilsvarende prosjekt, hvor kunstnere approprierte hverandres kunstneriske uttrykk ble for en tid siden presentert ved et annet visningssted, dog med varierende hell. Her på Kunstsenteret har de to kunstnerne snarere funnet en metode hvor deres kunstneriske styrker utfyller hverandre til en harmonisk samklang.

Nesten som geologer eller biologer har de samlet inn tørre, objektive fakta — men som kunstnere velger de i stedet for harde analyser heller å dvele over temaer som landskap, tid og miljø og løfter det opp til noe poetisk, og estetisk vakkert.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.