Siden i sommer, da utstillingen ble annonsert, har jeg sett frem til å finne ut hvilket utvalg de har landet på. Her er 30 kunstnere fra regionen representert, men det er selvfølgelig langt fra alle. Og alle kunstnerne i utstillingen er heller ikke med i denne teksten. Jeg har gledet meg til en unik anledning til å se noen av regionens kunstnere i sammenheng med hverandre; hvordan spiller de sammen, og kommer en felles tematikk eller tendens til å synliggjøre seg?
Oppdagelsesferd
Som en teatralsk effekt, fanger og kanaliserer utstillingen umiddelbart oppmerksomheten gjennom monteringen av Anette Gelleins Et utspilt bakteppe/The Backdrop Absolutely Played Out like innenfor dørene til hovedsalen. Viklet rundt seg selv og spent opp mellom veggene, kan betrakteren kun oppleve hele verket gjennom å bevege seg under det og observere det fra flere vinkler. Man kan aldri se det i sin fulle helhet, og bevisstgjøringen omkring umuligheten av dette, fortolket som «å se hele bildet», er en god påminner å ta med seg inn i utstillingen. Plasseringen av Gelleins verk fungerer som et slags sceneteppe som bærer løfter om at innenfor her kan du gå på oppdagelse.
Og det var nettopp det jeg gjorde. Endelig fikk jeg oppleve Kenneth Varpes malerier på nært hold. Jeg fikk aldri sett utstillingen hans, Fluid Pose, på Bryne kunstforening tidligere i år. Disse verkene må virkelig oppleves fysisk, da de bærer i seg en tredimensjonal illusjon som vanskelig lar seg avsløre gjennom fotografi. Varpe deltar med to verk som dyrker maleriet og malergesten på elegant vis. Nedstrippet til det som ligner malingsklatter på en palett, er motivet så figurativt og håndverksmessig godt utført, at man på litt avstand narres til å tro at det faktisk er klatter med maling på lerret. Et spørsmål de fleste besøkende nok vil spørre seg er; hvor nært må man gå før illusjonen brister?
Et lignende synsbedrag og kunsthistorisk nikk melder seg i møte med Ingeborg Kvames serie av monotypier, Lys I – VI. Her består den tilsynelatende svært flate flaten egentlig av tre tynne lag av transparent japansk papir montert utenpå hverandre. Rekkefølgen på lagene, og dermed nyansene av fargene, varierer og skinner gjennom det skjøre papiret. Color Field-malere som Mark Rothko og Helen Frankenthaler og deres dyrking av maleriets flate og bruk av fargefelt, dukker opp i tankene når jeg betrakter den glidende uttoningen av farger mot de lysende, hvite feltene i midten av hvert av de seks verkene.
Kroppslig erfaring
Utstillingen byr på et rikt mangfold av teknikker og uttrykk. Noe annet hadde selvsagt vært overraskende. Fra maleri, skulptur og trykk, til installasjoner, fotografi, video, og tekstil. I tillegg har utstillingen et sideprogram bestående av fire performancer som vil finne sted i løpet av utstillingsperioden. Anna Ihle kom inn i utstillingsrommet for å starte sin performance mens jeg var der. Hun hadde med seg dyne og pute, og skulle til å hvile et par timer i verket Grinding. Grinding er en skulptur i tre som er blåmalt og formet etter hennes personlige bittskinne; blåst opp i en kroppslig størrelse som tillater henne å krype opp i den. Som den konkrete tittelen forteller, brukes skinnen til å avdempe ufrivillig skjæring av tenner om natten – ofte forårsaket av stress. I verket blir skinnens bruk snudd på hodet. I stedet for å putte den inn i munnen, og dermed inn i kroppen, puttes kroppen ned i den. Med sin konkave og svakt buede form som omslutter kroppen hennes, blir bittskinnen til et beskyttende og vuggelignende leie.
Det er flere av verkene som på den ene eller andre måten forholder seg til kropp. Espen Pedersens videoverk Blood & I, hvor hud, blod, kroppshår og hender som klorer, klyper og stryker filmes tett på, forholder seg direkte til kroppen. Direkte er også Anne-Marte Eidseth Rygh installasjon og performance Transgenerasjon Isolasjon, hvor hun knytter sitt eget hår sammen med morens og datterens i en slags fysisk visuell tidslinje over hvordan minner og traumer kan nedarves gjennom DNA-overførsel. Agnes Btffns peformanceverk Spir@l er mer indirekte da kroppen er sokkelen som bærer et skulpturelt verk sammensatt av lekevåpen.
I utstillingen finner vi også mer abstrakte ideer om noe kroppslig. Skulpturen Epoker – på den grønne gren av Linnéa Blakéus Calder skaper assosiasjoner til en slags kokong. Man kan forestille seg at veggene er skrelt bort og kun konstruksjonen er synlig. Hengende fra tynne snorer i taket ser den ut til å sveve samtidig som den kaster et vakkert nettlignende skyggespill på gulvet. Skulpturen har noe raffinert og litt mystisk over seg — som et slags avtrykk av en menneskekropp hentet tilbake fra fremtiden. Samtidig er den utrolig kraftfull betraktet som ren form.
Like ved står Mari Kolbeinsons installasjon Columns bestående av stablede gipsblokker og håndlagede papirbunker. Også de opplever jeg som noe kroppslig, fordi man kan føle deres ustødighet på kroppen. De stablede søylene er på underlig vis fulle av personlighet. Noen stabile, butte og stødige, andre vaklevorne og co-dependent, men de fleste ser ut til å streve med å opprettholde sitt eget indre balansepunkt.
Flere videoverk
Det er noen sterke videoverk i utstillingen. Videoarbeidet Mein Heim av Per Christian Brown var gripende. Gjennom nøkterne spørsmål stilt med omhu og omsorg, oppnår han en tillit fra de intervjuede som forteller om hvordan de opplever det å være hjemløs.
Hans Christians van Nijkerks humoristiske men samtidig alvorstunge Competition: How Does It Make You Feel? var også ganske bevegende på sitt eget ekspressive vis. På litt under tre minutter er vi vitne til en rekke klipp som viser en person som uttrykker moderate til voldsomme følelsesutbrudd. Vi bombarderes med sinne, glede, eufori, frustrasjon og fortvilelse samtidig som kommentarer, likes og emojis popper opp på skjermen. Med en følelsesmessig distanse bidrar platte kommentarer og beskrivelser, som «it’s OK to feel this way» og “Emoting in real time”, til å objektivisere og skape underholdning utav personens følelser. Det er som om formatet forsøker å redigere, eller styre, følelsesutbruddene i ønsket retning. Når dette feiler og de sterke «negative» følelsesutbruddene tar overhånd, oppstår en rekke feilmeldinger og videoen avbrytes.
Et annet videoverk er Ann Kristin Bergesens Dancing with headphones. En kvinne står med ryggen vendt mot betrakteren og danser til musikk som ikke er hørbar for oss. Scenen har et komisk og litt pinlig preg. Til tross for at hun har ryggen til oss og er fullstendig oppslukt i en handling og opplevelse vi ikke kan ta del i, oppleves ikke verket som ekskluderende. Snarere føler jeg meg som en kikker som ser på noe som ikke er beregnet for noen andre å se – som om jeg invaderer frirommet hennes. Slik blir pinligheten i scenen kastet tilbake til betrakteren. Bergesen er en av kunstnerne på performanceprogrammet for utstillingen og skal avholde en performance med samme tittel som videoverket. Jeg er spent på hvilken effekt verket vil ha uten skjermens og opptakets distanse.
Til slutt vil jeg nevne Museumsplattform av Jørund Aase Falkenberg. Dette er et verk man kan klatre opp i, som en slags lekehytte eller kanskje «balkong» i denne sammenheng. Herfra kan man blant annet betrakte utstillingen fra et annet perspektiv. Men også herfra er det vanskelig å sett «hele bildet» når det er snakk om hva kunstnerne i området arbeider med. Spekteret som vises er som sagt vidtfavnende, og selv om det var et par kunstnernavn jeg hadde forventet at var med, oppleves utstillingen som fint sammensatt og et godt bilde på hva som rører seg på kunstscenen i regionen.
Maiken Winum (f. 1984) er en frilansskribent med bred erfaring fra arbeid på kunstfeltet. Hun har en master i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger. Hennes spesialisering er estetisk teori.